Handelen hadde økt så mye, og metodene for å samle slaver var blitt så tankeløs, at mange av stammene hadde begynt å merke barnas ansikter så de lot seg skjelne fra hverandre. Nordboerne, som ble fanget oftest, kunne ha over tyve arr i ansiktet, slik at de ble for stygge til å bli solgt.
Fra side 104.
Da jeg var kommet til side 83 skrev jeg:
det går raskt å lese, sidene bare flyr av gårde. Lettlest. Godt å bare flyte på vannet, ikke svømme motstrøms (slik føltes det da jeg leste Falkberget, den forrige boka jeg fullførte).
På side 309. "
Språket er så godt, det er så enkelt å lese. Jeg glir fremover. Det er poetisk og det er dypt, samtidig som det er lettlest og jeg vet ikke helt hvordan en forfatter kan få til akkurat det. Liker Komme hjem."Hvert kapitel handler om det nyeste familiemedlemmet. Slik følger vi først bestemor, sønn, barnebarn osv. Det er ikke en selvfølge barnet vet hvem deres foreldre er, eller har fått mulighet til å treffe dem. Revet fra, tatt, mistet, drept eller rømt. Alle historiene til hver enkelt er så gode, innholdsrike. Nok til å fylle en hel roman for hver enkelt.. I stedet får vi bare noen alt for få sider med hver enkelt før vi i neste kapittelet kan være mangfoldig år frem i tid og "barnet" kanskje er ungdom, kanskje allerede en voksen med sine egne demoner.
Hver person jeg møter vil jeg vite mer om. Nettopp blitt kjent. Men nei - da har forfatter Gyasi gått videre til neste. En svakhet samtidig som det viser Gyasi sin gode fortellerkunst da hun skriver så godt om så mange karakterer. De er jo en god mengde. God bok. Koste meg med den.
Det var hvite menn, de første Esi noen gang hadde sett. Hun kunne ikke få huden til å stemme med noe tre eller nøtter eller leire eller jord hun hadde støtt på.
«Disse menneskene er ikke fra naturen,» sa hun.
Fra side 77.
Det handler om rasisme og hvordan overleve den. Å være tvunget til å sloss for livet og sloss for det lille en har. Det å klare å stå i det, og bare fortsette. Hver dag. Ikke minst handler det om kjærligheten til familien din og dine nærmeste. Hvordan sorg kan arves.
Det handler om urettferdigheten. Men enda oftere den sterkere kjærligheten til naturen.
Visste ikke landsbyer kriget mot hverandre, solgte hverandre til britene. Har alltid trodd det er den hvite mannen som gjorde urett, men her får vi se begge deler. Det er vondt å lese om hvordan de hvite behandler de som hadde en annen hudfarge enn dem selv. Grusomt.
I lange perioder sto boken urørt. Manglet selvdisiplin eller leselyst. Akurat det har ikke vært det beste for denne romanen fordi du følger jo så mange karakterer, og jeg glemte historien til faren innen jeg igjen plukker boka opp. På den måten ble jeg ikke så rørt eller knyttet til karakterene som jeg tror jeg ville vært om jeg hadde lest boka mer sammenhengende. Men det er ikke boka sin feil. Det er min.
Jeg ga den terningkast 3 på Bokelskere. Vet denne hadde fått høyere om jeg leste tettere. Det er en ting jeg ikke liker med boka, og det er slutten. Synes den er for lettvint.
«Det kan vi ikke gjøre før vi har hatt bryllupsseremonien vår,» sa Ohene forskrekket. Alle barna hadde hørt fablene om folk som delte seng før bryllupsseremonien: de usannsynlige - om peniser som ble til trær mens mannen fortsatt var inni kvinnen, så det vokste grener inn i magen hennes og han ikke kunne forlate kroppen hennes; de enklere, sannere, om bortvisning, bøter og skam.
Fra side 213.
Originaltittel: Homegoing
Originalt utgitt av YNG Books, Inc. 2016
Norsk utgave utgitt av Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2018
Oversatt av Hilde Stubhau
Innbundet
ISBN: 978-82-419-1265-8
456 Sider
Bokkilde: lesereksemplar mottatt fra forlaget
Ghana/Nord-Amerika
