Det magiske diktet SKISSER TIL EN AV DØDENS TALER av trollmannen Bruno K. Øijer

Jeg var spådd, spådd å
bli spådd, spådd å legge
en vei ut herifra, jeg var
spådd å sysle med sånt, spådd å presse
negler av morfin i
jordklodens kjøtt, spådd å se
landområdene ligge
i rykninger, spådd å se gigantiske
kroppsceller dovne bort, veltes
over ende og sprutes ut på
flimmeret av kvite laken strukket
fra pol til pol, spådd
å bli spådd, spådd å lyne
i et sfærisk kranium hvor milelange
stemmebånd kalte meg ved
ulike navn:

jeg blei minnet
om et bedre liv, blei lyden
av spillkort som faller
siden 1421, blei
privatdetektivens jakt på
sin egen skumring, blei tungtvann
bundet til fiskens rygg, blei bakgata
hvor mennesker satt
som minusgrader i solskinn, blei ei
eventyrbok som et fremtidens barn
har fingra med, en kjole i
krapplakk og kvitt, ei skoleveske med
tårer til skulderreim, jeg var dampmaskinens
forsvunne metatablett, skjelettkreft
i lovens lange arm og en mann
altfor mange elska sønder og sammen, jeg var
en dato almanakken savna, en nedgravd
stjernekikkert full av jord, poetiske
bilder ingen forsto, iskalde prosent
over den bakfulles lever, jeg var
handtrykk som aldri blei delt ut, slakteren
som forkorte sitt eget liv med
hvert hugg, jeg var måne, blått gull og
den felte eikekrona hvor barkebåtene
bukserte litt vind, jeg var den
første hjelpa til
det siste mennesket og spådd å legge
en vei ut herfra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
vikla ut fra pol til pol

jeg var bensin
i mørkets motor, taksameteret
mellom ribbeina dine, et nektende svar
på millionærens spørsmål, et dødt
løp mellom kjærlighet og sex, det skremte
kaninøyet i tryllekunstnerens hatt, jeg
blei elva du brente bak deg
et skattekart som viska ut
sitt kryss, en flamme
som insektene skygga unna, et opprevet
kne kasta gjennom et reinskura
slott, jeg var et gressatom forlatt
i dårlig jord, ei fyrstikkeske
i det mørkeredde barnets lomme, utstillingsdukka
som klatra gjennom panserglasset og fulgte
deg hjem, jeg var de heite årene
som slukna i vårt askebeger, ei tatovert
blåklokke på diktatorens kinn, et stripete
sugerør på en sval kafe, jeg var
hjertet og pila og
taperens graffiti, var skinnegangen som
gikk etter toget som en gammel
venn, var den regnkrydra tugga du tok
av deg sjøl, jeg var dødens høreapparat
hvor livet brusa i en tone og
falskt, jeg var en barberbladfabrikk
med vegger av hud og spådd å legge en vei
ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
strukket fra pol til pol

jeg var terningens
svarte øyne, sykdommen
i legens hode, taket som sov ut
på golvet ditt, det brennende
treet som holdt innsjøen varm, jeg var
smilehull bora i skrekkens
granitt, gyngehestens prærie, det okkulte
snøflaket på skogens skulder, jeg var
kulehullene i statsmenns
limousiner, bringebærsmaken som falt
fra aksplukkerskens hand, mannen som sjekka
opp seg sjøl i mangel av noe bedre, jeg
blei l som i lengsel, blei ei
liggende åttetall og hersker over skapet
med laken og duker, blei mark under
skyskraperne, den usynlige ballen
sjongløren mista og spøkelsets dun i
spedbarnets pute, jeg var livsberuselsens
taxikø uten avganger, det gjennomvåte
huset som banka på og steig inn, kvinna
som blei pressa av søndager og
romavfall, jeg var en antikk verden
med sigaretter av porselen, kombinasjonen
til den andre sida
i safesprengerens blikk, jeg var
slutten på en langtekkelig film, landskapsmaleriets
lys som tørka og flakka av, jeg var
mennesket med ensomhet til
for- og etternavn og spådd å legge en vei
ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
vikla ut fra pol til pol

jeg var et serum
løfta ut av det Onde Øyet, pærebåter
og smelta bakelitt i moras
armer, jeg var grønt
i din hårbørste, sommersolverv i
din bunkers, psykopatens lommelykt mot
Intets jetmotor, jeg blei aksjer
i sorgens selskap, blei en engels
bartender, sandkassas bøtte
og spade, synåler gjennom en vond
drøm, blei saltkorn på rekka til
dampskipet, kjellermørket rundt
gammelt syltetøy, sprekkene langs
maktas mahogni, jeg var lyden av
hælene der hver livsytring
gikk barbeint, jeg var
morderens hudlotion, slaget under
frelserens belte, den utskjemte skyen
på turistens foto, jeg var
tilværelsen løpsk mellom jockyens
lår, urskivas lim hvor
tida har størkna, jeg var spor av glass
i munnen til mobbeofferet, et fuglerike
smelta om til brosja på
brystet ditt, jeg var kilolodd
av skjønnhet og ro som blei flytta
innenfor synsfeltet, det kullsvarte dyret
den helkvite juryen dømte og noen dere
stirra ut på fra alle busser
og arbeidsplasser, jeg var en gammel
slektning til en fraværende
følelse, lamma tungespiss i et glass
kald skygge, jeg var den
som trer i kraft, jeg var kompasset
rundt de avdødes handledd og spådd å legge
en vei ut herifra, spådd å
bli spådd, spådd å sysle
med sånt som flimmeret av kvite laken
strukket fra pol til pol