Jeg oversetter et dikt av Charles Bukowski #2

Det er så frustrerende å ikke forstå et dikt da bare noen få ord er meningsløse, mystiske, fremmede. Jeg har lenge tenkt på å begynne å lære meg språk, jeg har lyst til å "hive" meg over fransk(det er så nydelig), tysk(fordi det skal visst være lett) og jeg har også vurdert  lære meg polsk ganske enkelt fordi det ikke er så mange som kan det. Det utypiske, uvanlige tiltrekker meg. For ikke å snakke om tilfeldigheter, jeg elsker tilfeldigheter. Foreløpig kan jeg bare norsk. Og engelsk. I den siste uken har en tanke plaget meg og det er at jeg ikke kan engelsk godt nok. Hvordan kan jeg lære et annet språk når det fortsatt er norske og engelske ord jeg ikke vet hva betyr? Skal jeg ikke heller bli svin god i de jeg allerede kan og jobbe videre fra der? Jo. Det skal jeg. Jeg slår opp ord titt og ofte. Jeg oversetter engelske dikt. Dette diktet heter "moyamensing prison" og er en utfordring med alle sine slang-uttrykk på engelsk og sjeldne substantiver brukt i fengsler i Amerika. Jeg har oversatt det så godt jeg kan, det er virkelig ikke bare å skrive det av i "Google oversetter", det er slang som må tydes og studeres, det er flere ord å velge mellom, det skal være riktig flyt. Alt i alt, etter at jeg begynte å oversette dikt av Bukowski har jeg fått en helt ny respekt for oversettere. Hvem Shelley er, det er ikke godt å si, du forstår hvorfor jeg nevner det da du leser diktet. Bukowski har det tydeligvis ikke så verst når han sitter i fengsel, det skal mer enn noen purker til for å knekke livsgnisten hans:

Moyamensing fengsel

Vi spilte med terninger i luftegården mens de
dumme spilte ball med en revet skjorte
rullet sammen til en ball
en eller to ganger om dagen måtte vi bryte det opp
med en maskinpistol over oss oppe i tårnet -
et glinsende, sint ansikt som peker det på
oss, men,
ved Gud, på en måte klarte vi å spille tross alt
med litt dyktighet og
flaks
Jeg hadde snart alle pengene i gården.
og om morgenen og i dagene som fulgte-
tullingene, spurvene, morderne, langerne, de
sterke, de gale, de prostituerte, de rare,
de forkastede uvirkelige presidentene i Amerika, kokken,
faktisk, alle mine kritikere, alle kalte de meg
"Herr Bukowski," terning-mesteren,
penge-mannen i en verden nesten uten noen
penger.
udødelighet.
jeg listet ikke opp kampene Shelley, nei,
og alt kom til meg etter at lysene var slukket:
slanke gutter jeg ikke ville ha
stek og iskrem og sigarer som jeg ville
ha, og
barberskum, nye barberblad, den seneste utgaven av
avisen New Yorker.
hvilken flottere udødelighet enn himmelen i helvete,
og jeg fortsatte å nyte det helt til de
kastet meg ut på gatene
tilbake til skrivemaskinen,
uskyldig, lat, redd og dødelig
igjen.