Diktet ÅND av trollmannen Bruno K.Øijer

fra diktsamlingen Det svarte puslespillet.

vi sitter
i varmen på en kafe
og snøen smelter rundt skoene dine
det er en vanlig
ettermiddag i desember
og tidlig mørkt
gjester innhylla i sigarettrøyk
bøyer seg over aviser
og hver gang
døra åpnes ut mot gata
høres et kort ringesignal
du snakker rolig
virker ubekymra
og vrir koppen mot fatet
som du alltid har gjort
ingen her inne ser
hvor hardt du anstrenger deg'
og øynene dine later som om alt er som før
at ingenting egentlig har skjedd
for å få treffe deg
har jeg lovd å ikke stille spørsmål
jeg får ikke røre ved armen din
ikke stryke deg over håret
eller flytte meg nærmere
jeg må hele tida
holde blikket
ved siden av ansiktet ditt
og ikke vise noe
om du skulle
kjenne til min sorg
om du merker at jeg vet
at du ikke lenger er blant oss
og at du tilhører en annen verden
at du har vært død lenge
kommer du til å forsvinne igjen
etterlate en hvinende skygge i blodet mitt
og gå din vei
være borte for alltid
og mens du
kjapt retter ut klærne
og drikker kaffen
holder du meg under oppsikt
venter på at jeg skal gjøre en feil
og gransker hver nerve i ansiktet mitt
og tvinger meg sjøl
til å se i ei anna retning
jeg ser ut gjennom vinduet
og det er ingenting
bare gatene som ligger i ro
og bil stopper og kjører videre
skumringspar går forbi
holder om hverandre
noen gjør en overdreven gest
sparker i snøen