Jeg leser i august #4

Comic book tattoo av diverse kunstnere, ✰✰✰ av seks stjerner

Tidligere i år skrev Mari bak den populære bloggen Flukten fra virkeligheten et innlegg om hennes favoritt tegneserier. Jeg har alltid vært åpen for forskjellige typer litteratur og jeg bryr meg aldri om sjanger. Jeg leser romaner, dokumentarer, biografier, diktsamlinger, noveller, faglitteratur, barnebøker, krim, fantasi, jeg leser hva som helst. Tegneserier derimot, det har aldri streifet tankene mine før jeg leste innlegget til Mari. Tegneserier, hvorfor ikke? Det er litteratur det også. Jeg vil at tegning skal være en større del av hverdagen min og tegneserier kan være en stor inspirasjonskilde til akkurat det; å tegne. Jeg valgte ut to tegneseriebøker jeg ville lese: Comic Book Tattoo som er laget med et stort antall av de beste kunstnerne innen tegneserier, de har alle deltatt med en tegning hver og alt er inspirert av musikken til den kjente og prisbelønte artisten Tori Amos. Jeg låner den gigantiske boken fra min søster. Selv leste hun den aldri ferdig. På forhånd har jeg forbredt meg på å lese boken ved å sette meg inn i musikken til Tori Amos, jeg har lest mange sangtekster og jeg har hørt mye på platene hennes på Spotify. Den andre boken jeg valgte meg ut å lese var ”Pizzeria Kamikaze” av min favorittforfatter Etgar Keret og Asaf Hanuka. Den har jeg ikke lest enda, den står i hyllen på kjøkkenet og venter på meg.

Jeg har lest tegneserier før, jeg skrapte sammen det lille jeg hadde av lommepenger på ungdomskolen og brukte det opp på Nemi hver måned. Da jeg var liten leste jeg også Donald, ikke fordi jeg likte det, bare fordi jeg kjedet meg og ikke hadde noe annet for hånden. Comic Book Tattoo er som sagt en gigantisk bok som er laget med drøssevis av kunstnere som har latt seg inspirere av en sang hver av Tori Amos og tegnet en historie inspirert av musikken. Jeg liker konseptet, jeg hadde likt at det hadde blitt gjort med musikken til islandske Bjørk også.

Jeg ser ikke helt sammenhengen mellom alle tegneseriene og tilhørende sanger. Det er vagt. Det er begavede kunstnere som har deltatt, det er lett å se. Det er vakre tegneserier. Jeg tror kunstnerne bare har forholdt seg til stemningen i sangene til Tori Amos og tegnet etter det, uavhengig av teksten (stort sett) bortsett fra ett ord her og ett ord der. De som er mest tro til tekstene viser seg å være de beste også.

Skal jeg fremheve noen av de beste må en av dem være Mike Way som har laget en nydelig historie om treskapninger som bor i trær. Historien er trist. Jeg er skuffet over tegneserien som er inspirert og laget av sangen Little earthquakes. Med tanke på de vakre og slående setningene i sangteksten kunne tegneserien vært fargerik og fantastisk. Little earthquakes inneholder de beste setningene jeg har funnet i sangene til Tori Amos hittil. Tegneserien Little Amsterdam er tro mot teksten i sangen og har en kul type som spiller orgel med. Jeg må også trekke frem tegneserien 1000 Oceans; den er bra. Maleriene, ja,- for han maler han! Maleriene til Mike Dringenberg er..jeg mangler ord. La meg prøve å forklare: De har ingenting å gjøre i en tegneseriebok og du må ikke tro denne boka er en typisk tegneseriebok, den er ikke det. Denne inneholder tegninger, malerier og mer som jeg ikke er utdannet til å vite hva kalles. Det er stor forskjell på kunstnerne, noen er helt fantastiske, andre er 'bare' tegneserietegnere. Tegneserien som ble min favoritt og gikk av med seieren er ikke den best utførte men den som jeg fant mest sjarmerende og det var serien til sangen Pandora’s Aquarium. All denne oppramsingen sier ikke dere noe, dere har sikkert ikke lest boka, likevel må jeg skrive det for min egen del. Hvis ikke har jeg lest boka for ingenting. Dette er den første tegneserieboka jeg leser og jeg må si jeg virkelig valgte den største boka jeg kunne finne. Utfordringer liker jeg så det at jeg valgte en så stor bok som handler om musikk skal ikke være en overraskelse for meg. Da jeg var åtte år gammel begynte jeg å lese bibelen. Så du forstår. Dette er ikke nytt.

Det går opp og ned med denne tegneserieboka. Den er ikke lest i en ’sitting’, til det varierer den for ofte og er for kjedelig. Jeg holdt på å sovne.. helt til jeg kom til en tegneserie av Dame Darcy og jeg var ”pån igjen.” Slik har jeg holdt på og på den måten har jeg kommet meg gjennom mursteinen. Den er drit tung. Jeg kan ikke få understreket det nok.

Comic Book Tattoo inneholder litt av hvert, drøssevis av forskjellige stiler av forskjellige artister. Jeg leser tegneserier, jeg leser tekstene og jeg glemmer å se på bildene. Jeg må stadig vekk tilbake å bla. Jeg irriterer meg over at skriften er så liten. Tegneserier er ikke for meg. Jeg er på et sted i livet mitt der jeg vil tegne selv, ikke lese, se på andres tegneserier. Jeg ser figurer og planter jeg vil tegne etter overalt. Det er bare en ting å gjøre og det er å sette seg ned å tegne i One sketch a day-boka selv. Det var ikke bare det å lese så liten skrift og forholde seg til bilder og tekst samtidig som jeg finner slitsomt, mer slitsomt enn å lese vanlige romaner uten bilder (!), det var også slitsomt at boka er så stor i størrelse, så tykk(den er på nesten fem hundre sider) og så tung å bære, ha på fanget. Det har vært et prosjekt å lese boka og sette seg inn i musikken. Når jeg har lest tegneserieboka av Etgar Keret sier jeg meg ferdig med tegneserier. Jeg liker konseptet med denne boken: å la to separate verdener, musikk og tegneserier forenes men er det nødvendig med en så tykk bok? Det er akkurat som om jo mer kjedelig, lett det jeg leser er (tegneserier), jo mer jobber hjernen og jeg tenker ti store tanker i minuttet, jeg har ti ideer samtidig. Hjernen overarbeider. Tegneserier er ingen fin måte for meg å hvile hjernen på. Virkelig ikke. Comic Book Tattoo er en byrde: Den er tung å bære på. Den er tung å lese med sin lille typiske tegneserieskrift. Den er kjedelig, Den er for lang.

En liten anekdote på slutten: Forfatteren Neil Gaiman og Tori Amos er nære venner og har kjent hverandre i flere år. Det er Neil Gaiman som har skrevet forordet til boka og han forteller at han fikk en kassett med musikken til Tori Amos av en venn, før hun ble kjent, og at de på den måten ble venner. I sangen Space dog nevner Tori Amos Neil  Gaiman:

 ”I keep getting this story twisted so where’s Neil when you need him”

Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Jeg kan se på en person eller prate med noen i noen få minutter og gjette meg til hva slags musikk personen lytter til.

Jeg har så lyst til å kjøre motorsykkel.

Jeg ser også på House M.D

Han digger sokkene mine.