Stjernekast

Det er noe usigelig trist over folk som går og legger seg. Man ser på dem at de gir blaffen i at tingene er som de er, uten å gjøre det minste forsøk på å begripe hvorfor vi befinner oss her på jorden. Det interesserer dem ikke, bare de får sove. De er trygge, følelsesløse som østers, enten de er amerikanere eller noe annet. De har alltid verdens beste samvittighet.

Jeg for min del hadde sett litt for mye som jeg ikke forsto, til å føle meg tilfreds. Jeg visste for mye, og jeg visste for lite. Jeg må ut en tur, sa jeg til meg selv. Jeg må ut igjen. Kanskje treffer jeg Robinson. Det var selvfølgelig bare et tåpelig påskudd til å komme meg ut. Hvor mye jeg enn vred og vendte meg i den smale sengen, var det umulig å få blund på øynene. Ikke engang onanien kan bli noen virkelig trøst eller adspredelse når man først har det sånn. Det er med andre ord helt håpløst.


Det verste er at man hele tiden ligger og lurer på hvordan man skal greie morgendagen, hvordan man skal få krefter til å fortsette med det man har holdt på med så altfor lenge, å beslutte seg til å gjøre et eller annet, å legge planer som ikke fører til noe, å gjøre stadig nye og stadig like mislykkede forsøk på å komme seg ut av den mest knugende nød - og alt sammen bare for å komme til stadig samme konklusjon: at det ikke nytter å kjempe mot skjebnen, at man er dømt til å ramle ned til foten av muren igjen hver eneste kveld og ligge der og engste seg for en morgendag som blir stadig mørkere og mer usikker.

Fra romanen Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine.