Jeg oversetter et dikt av Bukowski og det er ikke så lett som du tror

Det har blitt alt for mye kaffe på meg i disse dager.

Jeg leser diktsamlingen Mockingbird wish me luck for andre gang i år samtidig som drikker tonnevis med kaffe. Jeg har sluttet å røyke og har bevisst erstattet nikotinet med koffein i form av kaffe og Pepsi-Max. Denne gangen jeg leser Mockinbird har jeg tatt frem engelsk-ordboken min som jeg bruker flittig samtidig som jeg leser de veldig amerikanske diktene. Jeg har ikke lest mange sidene før jeg kjenner jeg begynner å svette av frustrasjon, ikke hjelper det at jeg har seks kopper kaffe i magen heller: jeg er hyper, gira, jeg vet ikke hva ord som clerk, unsolicited, blimp, tarpaper betyr, jeg vet ikke hva Goodyear Blimp er. Ordboken er til liten hjelp, jeg kjøpte den da jeg var seksten på Mammutsalg for under hundrelappen, jeg syntes den var så rocka med sitt zebramønster. Den er kanskje rocka men komplett,- det er den ikke. Jeg bestemmer meg for å ta frem laptopen, jeg stiller meg opp ved kjøkkenbenken og aktivt oversetter diktet som for meg virker usammenhengende, meningsløst, merkelig. Det er første gang jeg stiller meg opp(jeg står faktisk, jeg har ikke en høy nok stol til benken enda så da kan jeg ikke sitte på rumpen) og oversetter der, stående, frivillig. Og vet du hva, det var virkelig ikke så lett som jeg trodde. Her gjelder det å finne passende ord som gir rett stemning, det handler om å være tro til originalen, det handler om å finne flyten. Jeg er aldeles ikke fornøyd med resultatet men jeg er om ikke annet klokere! Jeg tror i dette diktet er det en mann som jobber som søppelkjører og som ønsker å bli forfatter men han ble ikke gitt noen mulighet til å bevise sitt talent for forlaget. Han gikk berserk, det klikka for han. Dette diktet er ikke et strålende dikt, det er ikke noe spesielt ved det bortsett fra at det ble tilfeldigvis plukket ut fra over femti

Jeg er skeptisk, skuffet over den godt
brukte og gamle engelsk-ordboken min.

andre dikt og oversatt av meg. Jeg var hyper og å lese var ikke nok, jeg måtte lese mer aktivt, noe som faktisk er mulig, mange tror man bare sitter på rumpa når man leser men det gjør ikke jeg: jeg skriver ned tanker underveis, jeg tar bilder av sitat som jeg legger ut på Tumblr med mobilen, jeg oversetter og slår opp ord. Det har også hendt jeg har tegnet det jeg har lest. Da jeg skrev av det oversatte diktet fra notatboken hendte det noe, jeg forsto det, jeg trodde jeg hadde forstått det, men det hadde jeg ikke! Nøkkelen ligger i det han sier "her er noen uoppfordret manuskripter," han tar hevn, han sier "jasså, dere hadde ikke trodd at jeg kunne levere en bok til forlaget deres, dere hadde ikke bedt om det og vil da heller ikke lese det, vel, her er noen kuler dere ikke har bedt om men dere har ikke noe valgt, disse kulene må dere ta imot enten dere vil eller ikke". "Problemet" ligger jo i at han skyter uskyldige mennesker, han glemte å gå tilbake til forlaget og begynne skytingen der. Jeg går ut i fra at når det har klikket for en stakkar har man ikke tid til den slags "logiske" slutninger Slik tolker jeg dette diktet. På engelsk heter det "the garbageman".

Søppelmannen

Vi aksepterer ikke uoppfordret manuskripter
sa søppelmannen
da han glir ned på et kne
og blåser hodet av prestens
hals
og da en grønn buss stoppet ved hjørnet
kom en krøpling ut og en heks og en liten jente
med en blomst
vi aksepterer ikke uoppfordret manuskripter
sa søppelmannen
og han skjøt krøplingen og heksen
men han skjøt ikke den lille jenta,
han løp ned et smug
og klatret på toppen av et garasjetak,
ladet pistolen på nytt
da et luftskip seilte over
han ga fra seg 6 skudd, og sier,
her er noen uoppfordret manuskripter,
og luftskipet vaklet, stoppet,
forså å synke samtidig som 2 menn i fallskjerm hopper
ut
ber til jomfru Maria.
8 tropper med biler ankommer området
og begynner å omringe garasjen
og søppelmannen sier,
vi aksepterer ikke uoppfordret manuskripter
og han tok en purk,
og det var da de virkelig begynte å skyte.
søppelmannen stilte seg opp midt på himmelen,
kastet den ladede riflen på dem
og alle skjellene
og han sa,
vi aksepterer ikke uoppfordrede manuskripter,
den første kulen traff ham i brystet
spant ham rundt,
en annen i ryggen, en i  nakken, og
han falt der på toppen av garasjetaket,
blodet kryper på tjærepappen,
blod som sirup blod som honning blod som blod,
han sa,
Hellige Maria, vi aksepterer ikke. . .