tirsdag 26. juni 2012

Bestemor leste alt hun kom over hun

Jeg har aldri "møtt" bestemoren min. Ikke egentlig fordi jeg husker henne ikke, hun døde da jeg var veldig liten og før den tiden bodde jeg i Amerika og hun i Norge. Det jeg vet om henne er minimalt, ikke spør jeg så mye og ikke liker jeg å høre på når mamma forteller om henne heller. Mamma forteller historiene feil, hun begynner i feil ende, hun glemmer detaljer og forteller historiene så alt for personlig, som om det er hun jeg vil høre om, ikke bestemor. Bestemor var bare så heldig å befinne seg i samme rom som når historien oppstod i fortiden. Historiefortellingen foregår på den måten at jeg avbryter konstant for å få klarhet i tomme hull, perfeksjonisten som jeg er, jeg kan ikke en gang høre på en historie uten å irritere med hvis den ikke er fortalt på rett måte, jeg er helt umulig.  Mamma blir stressa av at jeg avbryter, jeg blir frustrert. Jeg vet godt hvem som er offeret i denne historien her så du trenger ikke å si noe om det bare så du vet det.

Mamma fortalte en anekdote om bestemor tidligere i juni. Hun fortalte at bestemor leste alt hun kom over. Hun leste ukeblad, aviser, annonser, reklame, romaner, alt. Hele tiden når hun ikke gjorde husarbeid. Hun var også en perfeksjonist. Hun leste til og med skolebøkene til de seks barna og når hun skulle høre dem i leksa eller lese over tekstene deres sa hun alltid fra om noe var feil fordi hun hadde lest fagbøkene selv. Alt.

Jeg elsket den historien. Mamma kaller meg hennes "søte lille lesehest", noe som ikke stemmer helt for jeg er faktisk 3cm høyere enn henne og ikke så liten, jeg går ut i fra at for henne vil jeg alltid være ei lita jente. De sier det foreldre, jeg høres det ofte, "barna vil alltid være barna våre for oss". Jeg kan ikke forstå hvorfor mamma ikke har fortalt meg om bestemor sine lesevaner før, forstod hun ikke at den historien ville ha gledet meg, at historien får meg til å føle meg nærmere bestemor selv om jeg aldri kjente henne for jeg var for liten, fordi vi bodde på den andre siden av havet. Jeg som leser så mye, jeg som leste mye da jeg var liten også. Hvorfor fortalte hun meg aldri det? Jeg er som forfatteren Anna Gavalda; jeg elsker anekdoter i historier, jeg elsker små hendelser som blir fortalt, jeg elsker små detaljer, jeg elsker å høre om hva som helst. Best liker jeg spøkelseshistorier. Anna Gavalda skrev i romanen Lykka er ein sjeldan fugl:

Men alt er forteljingar, Charles ... Absolutt alt, og det er det for alle ... Berre at ein aldri finn nokon å fortelja dei til ...

Og de som ikke har noen å fortelle fortellingene sine til må bli forfattere. Det er de som har noe å fortelle. Alt det andre, alle de som har noen å fortelle til men som ikke er tilfredsstilt med det, de må ha flere "tilskuere"(og det merker man på pennen), de er bare vims vams. Bort bort, tørk det bort med støvkluten.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Trivsel!

DILLER I OKTOBER 2017