Jeg leser i juni #2


The days run away like wild horses over the hills av Charles Bukowski ★★★★★


The days run away like wild horses over the hill er en diktbok som ble utgitt i 1969. Charles Bukowski har utgitt over femti verk. Han døde 73 år gammel. Dette er den andre diktboken jeg har lest av Charles, den første var Mockingbird wish me luck. Begge får fem stjerner. Les dem gjerne, jeg synes de er herlige. Titlene på verkene han har utgitt er små dikt i seg selv. Han har ikke utgitt bare dikt, han har også skrevet kjente romaner.

I The days run away like wild horses har Charles mistet en elsker som han tydeligvis elsket. Veldig. Jeg tror Charles hadde mange elskere men denne var kanskje ganske spesiell? Er ikke alle elskere som dør, spesielle plutselig? Elskeren, som døde, heter Elen og denne diktboka er dedikert til henne. Romantisk. Ikke diktene, men dedikasjonen.

Bukowski regnes som den første pønker og denne pønkeren er ikke spesielt glad. Eller lykkelig. Jeg er ganske sikker på at han ikke bruker å være det.  Bukowski sørger så, det er litt vondt å lese. Han drikker også, det er tydelig på noen av diktene. De er absurde. Han er altså veldig full. Og kåt og vill og ikke så snill med damene, Bukowski er ingen gentleman. En skitten mann og forfatter. Diktene til Bukowski er altså mørke, han driter faen i folk og er en anelse ondskapsfull i hodet. Fengende denne ondskapen hans, hvor kommer den fra? 

Av og til, inn i mellom, et dikt her og et dikt der får jeg på følelsen Charles har sittet og lyttet til folk, først fått dem til å fortelle en historie, hva som helst, forså når de er inn i historien har han rett og slett tatt frem pennen og skrevet historien deres ned og gjort det om til et fengende dikt. Det vil jeg også prøve. Det er bare å glemme å skrive det ned, jeg må ta det opp med mobilen. Helst uten at de vet det. Kanskje jeg skal prøve å huske å gjøre det på byen en natt, det hadde vært hysterisk. Det er mye rart i denne diktsamlingen, som sagt, Bukowski drikker.

På slutten av diktsamlingen slo det meg alt for sent; Charles Bukowski skriver om seg selv, alltid. Det er så innlysende og likevel har jeg ikke tenkt det høyt for å si det slik. Kul type, bad ass rett og slett. Han minner meg om Hank Moody i serien Californication og oi da, der har vi det; det må ha vært han karakteren Hank er delvis basert på. Jeg begynte å tenke på Hank Moody da jeg leste diktet med samme tittel som diktsamlingen. Det er rart hvor mange Bukowski har inspirert, se bare på tittelen ”Love is a dog from hell” og der har du tittelen på en sang av det norske bandet Grand Island. Det er tittelen på en diktbok av CB utgitt i 1977.

Slik som Bukowski skriver om klassisk musikk får meg til å tenke jeg burde kjøpe en plate eller to med Brahms og Beethoven. Høre på dem. Alle burde høre på klassisk musikk sikkert. Det er sikkert andre komponister jeg burde slenge på i matpakka fra platekompaniet. Hvilke plater, orkestre, konserter, opptak er best? Vanskelig. Det er jo ikke en gang den ordentlige komponisten jeg lytter til, han er jo død for lenge siden, lenge før opptak. Jeg skulle ønske noen spilte klassisk musikk til meg da jeg var baby. Kanskje det faktisk ble gjort. Hva vet jeg, jeg var en baby. Charles Bukowski liker å lytte til klassisk musikk på radio. Jeg brukte også å høre mye på radio. Ikke nå lenger. Det er ingen gode radiokanaler. Jeg vil høre stille, rolige Rollingstones, jeg vil høre Bachs og Metallica og pønk, glidende fioliner og en ”dært” Radiohead. Det er ingen slik radiokanal, det finnes ikke.

Det siste jeg skrev ned i notatboka mi da jeg leste The days run away like wild horses over the hills var at Bukowski skriver om hva slags mann han brukte å være, og for en mann han var (!), litt ond og mørk, men han tror han har blitt bedre nå, nå etter at han fikk en datter.


Diktet ice for the eagles virkelig står ut av sidene i denne diktsamlingen for å putte det på den måten, det buler ut. Det møtte meg på side tredve og går sånn som dette:

I keep remembering the horses
under the moon
I keep remembering feeding the horses
sugar
white oblongs of sugar
more like ice,
and they had heads like
eagles
bald heads that could bite and
did not.
The horses were more real than
my father
more real than God
and they could have stepped on my
feet but they didn't
they could have done all kinds of horrors
but they didn't.
I was almost 5
but I have not forgotten yet;
o my god they were strong and good
those red tongues slobbering
out of their souls.

Etter å ha lest diktet var jeg høy oppe i hodet mitt, jeg var tilfredsstilt, jeg var frelst nok en gang. Det er vakkert. Det ble farget et så spesielt lys og vakre bilder i hodet mitt, hvite hester, ørner, nattehimmel uten skyer og en fullmåne som lyser.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi