Insomnia


Jeg får ikke sove. Jeg fikk ikke sove og derfor malte jeg en stol som var muggenhytteblå hvit. Jeg elsker hvitt. Jeg ville sette på en klesvask men det gikk ikke, det var noe inni maskina og ingen kurv å legge klærne i. Jeg åpnet døren min, gikk gjennom en lang knirkete gang som mangler flere lyspærer i taket, det har irritert meg siden jeg flyttet inn i januar to tusen og elleve, åpnet den tunge døren til vaskerommet, så klærne i maskina og ingen kurv, snudde og gikk tilbake under lampene som mangler lyspærer. Lampene er visst ødelagt, dette har jeg kommet fram til fordi (!) for noen måneder siden gikk de nye husvertene våre rundt og kakket på dørene våre. De kakket for å hilse, og samtidig som de kakket på til meg hørte jeg at en av dem skiftet på lyspæren min. Min lyspære. "Jeg skifter lyspærene mine selv, takk!", hadde jeg lyst til å si. Jeg skifter hver gang den slukner. Jeg bruker penger på det. Jeg krabber opp på en stol (som brukte å være blå men som nå, idag, ble hvit) og jeg skrur og skrur og vips! Lys. Jeg er ikke som de andre, han andre, han som ikke skifter på sine lyspærer på sin side av gangen. Jeg skulle sagt alt dette til dem, det var bare det at jeg ikke åpnet døra da de kakket på. Jeg sto på kjøkkenet og frøs til is og stod som en statue da de kakket på. Det er komisk når jeg tenker tilbake på det. Vi hadde nettopp fått nye eiere, nye husvert/er i bygården jeg bor i, og jeg, jeg hadde ikke betalt husleia på flere måneder. Det ikke husvertene vet er at helt fra januar 2011 til desember 2011betalt jeg alltid husleien i tide. Men i Januar to tusen og tolv, da hadde jeg gått tom for penger, og vi hadde nettopp fått nye husværter. Og dagen de valgte å ringe på døren min i februar eller mars hadde tilfeldigvis lyspæren min gått, en lyspære jeg alltid skifter for hvis ikke synes jeg gangen er et skummelt sted.

Det jeg ikke har fortalt er at disse husvertene er elektrikere. Og når elektrikere velger å ikke putte i en lyspære i en tom lys-sokkel går jeg ut ifra at det er en god grunn til det.

Se på meg da, jeg skulle bare skrive at jeg ikke fikk sove i natt, at jeg malte en stol. Det skulle være enkelt. Ordrett. Rett frem. Melankolsk. Og se, alt dette. Jeg er hyper i hodet mitt. Jeg skulle ønske jeg ikke var det. Jeg vil også fortelle, nei jeg vil male et bilde for dere, et bilde av at jeg maler:

jeg maler med Ella Fitzgerald i bakgrunnen. Hun høres ut akkurat som jeg trodde hun ville høres ut. Jeg drikker te, blar i den nye Ellos katalogen, krysser av alle klærne jeg vi ha men som jeg aldri skal kjøpe. Jeg har nok klær nå, jeg må bruke flere klær, jeg må bruke det jeg har, la det bli hullete, kastbart, slite det så mye at jeg ikke kan gi det til Fretex når jeg er lei plaggene. Jeg vil bruke se samme klærne om og om igjen, jeg vil at når de ser meg med den oransje genseren skal de tenke "Der er Heidi". På bilder skal jeg ha den på, og om tyve år da jeg sitter å ser på bildene skal jeg tenke "Se der, jeg hadde på meg den oransje strikket genseren i hele juni, juli og august to tusen og tolv, det får man si." Jeg har også lest diktsamlingen Utfall av Moren Wintervold (fint etternavn) fra start til slutt i morges. Og ett kapittel av Hell's Angels av Hunter S. Thompson. Jeg er trøtt. Jeg vil sove.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi