tirsdag 24. juli 2012

Jeg leser i juli #5 og litt om folk som anbefaler bøker og en "litteratur-ørken"





Hell’s Angels av Hunter S. Thompson ★★★


På begynnelsen av nitten-femtiårene oppstår de første motorsykkelklubbene i Amerika og de kaller seg Hell’s Angels.  De er kriminelle, de er fryktet. Med god grunn. Det helt utrolige er at det var de store avisene som gjorde Hell’s Angels så store. Takket være all mediedektningen de fikk resulterte det i at de ble populære og vokste i antall medlemmer.  All oppmerksomheten ga de lovløse noe å leve opp til. Den attende juli leste jeg den siste siden i Hell’s Angels. Noen minutter senere oppdaget jeg at det var bursdagen til Hunter s. Thompson og hadde han levd hadde han blitt 75 år. Det var en fin tilfeldighet.

Hell’s Angels er jeg anbefalt av en venn som heter Sven Erik, også kalt Svenna. Det er han som anbefalte meg triologien om Arn også. Jeg liker å få anbefalt bøker, samtidig som jeg synes folk har for lett for å kaste ut anbefalinger til andre. Mye mer kommer det om det senere, jeg skal sette meg ned og få ut frustrasjonen i et innlegg. Hell’s Angels har ligget i huskelisten min på nettsiden til biblioteket i godt over et år og jeg synes det er på høy tid at jeg plukket den opp på biblioteket og fikk lest den.

Jeg befinner meg i en selvvalgt "litteratur-ørken" og leser litteratur som ikke gir meg noe. Den forrige boken jeg leste og som jeg virkelig nøt var Honningtunger av Helene Uri og det er sju bøker siden og før det igjen var det ”Finne deg der ute og hente deg inn” av Lina Undrum Mariussen og det er tretten bøker siden. To tusen og tolv er tydeligvis året for å lese litteratur jeg ellers ikke ville ha lest, to tusen og tolv er å lese litteratur jeg har fått anbefalt, lese litteratur jeg leser om i andre bøker, lese litteratur som utfordrer meg som leser og som ikke bare er romaner, dikt og noveller men også tegneserier, faglitteratur, biografier og dokumentarer. To tusen og tolv er rett og slett ett uselvisk år der jeg ikke leser for å kose meg men leser for å utfordre meg selv. Som jeg skrev leser jeg Hell’s Angels fordi Svenna anbefaler meg denne boken og jeg leser alltid det folk anbefaler meg. Kjente og ukjente mennesker og bøker. Det er på en måte en tvangstanke samtidig som det er et ønske om ikke å gå glipp av noe bra, om å ta det livet gir og at ingenting er gratis her i verden og derfor, akkurat derfor (!) burde man ta de tipsene mennesker gir enn. I tillegg til alltid å lese det andre anbefaler (jeg er livredd det skal strømme inn bok-anbefalinger her inne nå: folkens, det trengs ikke, leselisten min består av seksti fire bøker i tillegg til en liste med flere hundre titler som ligger på hjemmesiden til biblioteket, jeg klarer meg) leser jeg også alltid bøker som folk gir meg i gave. Honningtunger av Helene Uri leste jeg fordi søsteren min ga meg den. Likevel, likevel (!) som at man skal skrive ned og ta de tipsene folk gir enn så synes jeg folk skal være forsiktige med å anbefale bøker og tenke seg godt om først. Noen kan faktisk finne på å lese boka. Spør deg selv før du hiver ut anbefalinger:

er boken egentlig bra?
er den verdt å lese for alle?
hvor sikker er du på at vedkommende vil like den?
hva om personen du anbefaler boka til dør i morgen, kommer vedkommende til å være fornøyd med at boka du anbefalte var den siste boka personen leste?

Litteratur er tid! Det tar tid å skrive en bok og det tar tid å lese en bok. Det er ikke alle som avbryter bøker de ikke liker, noen leser de faktisk ferdige. Det er ikke alle som bruker biblioteket, noen bruker penger på alle bøkene de har i hyllene.

Nok om det, mer om Hell’s Angels. Hunter S. Thompson var en journalist og han hadde mot og energi. Han var også fattig og hadde en kone og ett barn å forsørge. Hell’s Angels er en motorsykkelklubb (som jeg regner med de fleste vet) og i Amerika var de ikke bare fryktet. De var også forfulgt av journalister og fotografer og var skurkekjendiser som folk elsket å lese om. Thompson, som hadde for vane å ta skrittet lengre enn de fleste, så en mulighet og gjorde en avtale med en avis og et forlag; ”jeg blir venner med disse hårete guttene og henger med de ett år. Jeg skriver en bok og en gang i blant når noe spennende skjer skriver jeg en artikkel som publiseres for dere.” Hunter er kjent for å ta sjanser. Han kjøper seg en B.S.A, Lightening Rocket (med god hjelp av de nye hårete kompisene) for å blende inn i gjengen og dermed lettere få tilgang til informasjon. Politiet er ute etter Hell’s Angels konstant og tilværelsen deres består av å unngå politisammenstøt, skjule adresser, telefonnummer og ikke minst reiser. Det sistnevnte er helt umulig da det ikke er så lett å komme snikende når du kjører på motorveien på en Harley.

De første femtitre sidene er døds kjedelig. Hunter har sitert grundig fra aviser og politirapporter for å male et bilde over hvordan "vanlige" borgere opplevde og så på motorsykkelklubber. Det er ikke før på side sytti det begynner å skje saker og ting. Jeg leser ikke lengre ren statistikk og falske historier som spres i avisene, jeg leser de bisarre virkelige hendelsene som Hunter opplevde.

Jeg vil lese mer spennende historier i boken om helvetes-englene og Hunter S. Thompson og alt   de opplevde da han streifet med dem. Hunter skriver om avisene og nyhetssendingene rundt Hell’s Angels på sekstitallet og hvordan media i Amerika fungerer og var på den tiden. Hunter sladrer om avisene, påpeker deres feil og mangler, han tar seg virkelig god tid til det. Det er uinteressant i det store og hele, det er for mange navn, steder, det er oppramsing på høyt nivå. Det er kjedelig å lese. Jeg relaterer meg ikke til stoffet. I tillegg til å skrive om sine opplevelser med motorsykkelgjengen (som ja, han ble venner med til tross for at Hell’s Angels var kjent for å hate journalister og forfattere like mye som politiet) skriver han om klubbens historie: hvor det hele startet, når det hele startet (det startet etter andre verdenskrig). Han skriver også om deres regler i klubben og deres livsstil. De var (jeg vet ikke hvordan det er nå) som sigøynere og pirater. De dro fra sted til sted, dret faen i folk og regler og tok og gjorde det de ville. Og de var ikke redd noen og om de var det visste de det ikke. Hele tiden da jeg leste boka tenkte jeg på serien Sons of Anarchy som jeg har sett alt av. Det er likt, det er ingen tvil om det. Jeg kjenner igjen mange av personene helt ned til en karakteristisk stokk og hatt. Ett sted må de bak TV-serien ha funnet inspirasjon. Det er et elsk og hat forhold mellom meg og TV-serien. Kvalitetsmessigst er det dårlig men jeg liker stemningen, miljøet og spenningen. Skuespillerpresentasjonene er det ikke noe å skryte av. Likevel, jeg er tross alt glad jeg har sett TV-serien Sons of Anarchy, alt er så mye lettere å se for seg.


Jeg avslutter med å si at dette er en bok som ikke burde bli oversatt til norsk. Ikke fordi historien er for sterk, jeg er imot sensur, nei – fordi språket er elendig. Forordet er også elendig, jeg hater forord. Jeg liker etterord, forord er unødvendig. Og ofte avslører det høydepunkter i historien. Også kjent som spoilers. Fredrik Wandrup (som har skrevet forordet) prøver å kopiere stilen til Thompson uten hell. Alt Fredrik gjør er å oppsummere høydepunktene i boka og alt han skriver er tatt fra et annet sted, som aviser og anmeldelser. Med andre ord har han nesten ikke skrevet noe selv i forordet. Jeg er usikker om jeg i det hele tatt får skrevet ferdig denne anmeldelsen, laptopen min holder på å gå konken og slår seg av jevnlig. Leser du dette har jeg tydeligvis klart og lastet teksten opp etter mye slit. Jeg har måtte skrive denne teksten om igjen tre ganger(fordi laptopen ikke vil lagre) og slått på laptopen minst fem ganger på nytt etter at den har slått seg av. Av seg selv. Sukk.


Sitat fra boka:

«Når vi går inn på et sted der folk kan se oss, vil vi se så frastøtende og avskyelige ut som mulig,» sa en. «Vi er sosiale utskudd - en kaste av utstøtte som har vendt seg mot samfunnet. Og det er det vi vil være. Vi ler av alt som er fint og godt. Vi er rasshøl for verden, og de er rasshøl for oss.»

Her lo jeg høyt av en ganske motsiende setning skrevet av Hunter i boka:

Men da jeg kikket meg rundt, så jeg at noen bar på treklubber og andre hadde jaktkniver i beltet. De virket ikke direkte ondsinnede, men var åpenbart på tå hev og klare til å smadre en skalle eller to.

Her relateres det til en klassiker jeg har lest, jeg elsker når det skjer: bøker jeg har lest skrives om i bøker jeg leser:
og mandag kveld, da Hell's Angels endelig hadde reist sin vei, hadde han gjort seg fortjent til å rusle ned til vannkanten, hvor han skuet, stolt og vemodig, som Gatsby, over til de grønne neonlysene utenfor barene og restaurantene på motsatt side av sjøen, hvor de andre talte pengene sine.


Å droppe syre sammen med Hell's Angels var et eventyr; de vr altfor uvitende til å forstå hva som ventet dem, og for ville til å bremse.


Hell's Angels masturberte ikke, de voldtok. De kom ikke med teorier og sanger og sitater, men med bråk og musikk og baller.


Koblingen mellom motorsykler og LSD er noe mer enn bare en tilfeldig sammenstilling i en avis. De er begge midler til et mål, begge veier til grensens skarpeste egg.




2 kommentarer:

  1. Fast arbeid er undervurdert. Jeg ønsker meg det, men på en annen side, jeg vil jo SKRIVE! Liker derimot ikke den usikre fremtid som følger av det. Hånd-til-munn-opplegget. Ugh.

    Den boka om Hell's Angels har jeg hatt på leselista en stund selv. Jeg tror jeg vil lese den fordi jeg liker krim som ikke er opplagt krim, gjerne sanne historier, og fordi Hell's Angels har sitt opphav i California (jeg tar vel ikke feil) og jeg er jo veldig opptatt av Calif!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vil også ha fast arbeid. Jeg elsker rutine, jeg finner mye trygghet i det. Spenning kan man søke i fritiden, jeg vil ha en sikker jobb som ikke sliter i nervene mine.

      Du kan godt lese den siden det er fra virkeligheten, jeg liker også å lese det, men det er ikke krim, ikke om jeg strekker det langt en gang for det er ingen uløste mysterier, jakt eller noe slikt. Den er ganske enkelt realistisk. Ja, du vil lese masse om California. Du kan sitte med en kart over USA når du leser den og følge rutene de kjører eller der de bor og kommer fra, eller kanskje synes du det er teit..Jeg savnet det da jeg leste, jeg ville følge kartet å se hvor alt var. Jeg tenkte det hadde vært en ypperlig måte å lære meg kartet over USA (og California) og jeg vil gjerne bli flinkere i geografi. Jeg må kjøpe meg en kartbok over verden om noe heter det. Det holder ikke å ha en plakat på veggen, hva hjelper det når jeg sitter på stumpen i sofaen og må reise meg hver gang et land eller sted blir nevnt.

      Slett

Trivsel!

30 SPØRSMÅL RUNDT BØKER