mandag 1. oktober 2012

Jeg leser i september #3 Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine




Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinand Celine ★★★★★★


Det er mye jeg vil si om denne franske moderne klassikeren som har jeg gitt seks av seks stjerner.

Da jeg lette meg frem til denne på biblioteket etter å ha notert den i den lille skinninnbundne notatboken min visste jeg absolutt ingenting om den på forhånd bortsett fra at forfatteren Charles Bukowski sier å ha lest den to ganger i et dikt. Jeg skulle ha ant fra selve diktet at dette er en nedstemmende bok da også diktet er nedstemmende.

I september måned da jeg leste romanen fikk jeg ikke sove om natten. Det gjør jeg fortsatt ikke. Når jeg skriver dette er klokken fire om morgenen. Insomnia kommer til meg med jevne mellomrom tross nå kan jeg ikke huske sist jeg sov ordentlig. Det er lenge siden.  Det har vært svært passende: Reisen til nattens ende heter boka og jeg satt ofte med romanen om natten.
Og dermed begikk jeg en alvorlig bommert. Man ser seg ikke tilstrekkelig for. Før man har en anelse om det, befinner man seg midt i svarte natten igjen. Og da kan ulykken være ute når som helst. Det skal så uendelig lite til, og det er i det hele tatt bare dumt å oppsøke gamle kjenninger, særlig slike mennesker. Etterpå har du det gående.

Vår kjære hovedperson, som heter Bardamu,  hiver seg inn i en flokk soldater som passerer kaffen han sitter i for å tøffe seg for kameraten sin. Bardamu gikk aldri ut av flokken med soldater, han ble værende inni skokken hele veien til kontoret der man verver seg som soldat i krigen. Han kastet seg altså bokstaveligtalt inn i krigen. Der trives han ikke! Bardamu er livredd for å dø. Akkurat som hovedpersonen i Hinsides helvete, den forrige romanen jeg leste, er krigen Bardamu befinner seg i for han tåpelig og helt meningsløs, rippet helt for glede. Hele romanen fortoner seg som et mareritt, krigen, båtturene, vandringene hans i gatene, jobben hans som lege.  Disse romanene har mer enn hovedpersonenes syn på krigen til felles; begge to er leger. Ikke bare det, tre romaner på rad nå har historiene foregått tilfeldigvis i land som ligger nær hverandre; Portugal, Frankrike og Marokko.  Romanen jeg leser nå(I am Legend) befinner seg i USA så der ødela jeg det. Jeg befinner meg på feil side av havet. Bardamu er en feig type og av alt i verden savner han aller mest søvnen men mangler det viktigste i verden og det er mot. I romanen Det blendende fravær av lys savner hovedpersonen solen, lyset, i Reisen til nattens ende er det søvnen som etterlyses og i romanen Hinsides helvete er det en datter med grønne øyne som hovedpersonen går og tenker på. Det er ikke lett å være en mann i krig nei.
Deretter hørte jeg en kvinne som stønnet og ynket seg. Jeg åpnet entredøren på gløtt, men foretok meg for øvrig ingenting.
Hvis det var skjedd en ulykke, og hvis jeg av meg selv gikk ut for å undersøke saken, ville man bare betrakte meg som nabo og ta det for gitt at jeg skulle yte gratis bistand. Trengte de min hjelp, fikk de tilkalle meg på skikkelig vis, så jeg kunne ta tyve francs for bryderiet. Nøden bekjemper nådeløst all form for nestekjærlighet, og den svakeste tendens til å være snill blir uvegerlig straffet. Altså ventet jeg til det behaget noen å ringe på. Det kom ingen og ringte på. Sparsommelige mennesker, tydeligvis.

Mer om vår kjære Bardamu, for han er en karakter kan jeg fortelle; han er en drømmer, en nervøs type. Han elsker damer og det kan virke som damene elsker ham, om ikke de er svært lette på tråden i Frankrike da, det vet ikke jeg noe om. Kjekk må han altså være men det virker ikke som hans synes det selv, han er tross alt negativ til alt i tillegg til å ta lett på ting. Jeg er redd jeg kjenner meg igjen i Bardamu. Hans favoritt dessert er jordbær med krem, han ’lader batteriet’ ved å gå på kino.  Jeg har skrevet i notatboken min: ”For meg som leser er Bardamu vanskelig å ’ta på’, ’høre’ eller se. Han er så vinglette, så pratsom, så sky, så rask..Det er noe rart med det. Mest ekte og virkelig føles han når han ler.”

Det er spesielt en mann ved navn Robinson vi blir kjent med. De to har det med å ’bumpe’ bokstaveligtalt (!) inn i hverandre, om det er midt i svarteste jungelen eller på rømmen i krigen.  De er av samme ’ulla’, ganske like som person ’faktisk’. Det kan virke som skjebnen vil ha det til at de to umulige bohemene skal holde seg sammen, noe som ikke er så lett når man blir fort rastløs. Robinson har dårlig påvirkning på Baramu, og vica versa. Vi har vel alle en venn som påvirker oss sterkere enn andre, på godt og vondt. Det har jeg. Jeg har og har hatt flere. La meg løse bokas mysterium for deg, og dette er ikke en spoiler, jeg skulle ønske jeg visste ’opplegget’ før jeg begynte å lese for hvis du ikke vet det føles historien uten mål og mening og man kan bli lettere oppgitt av mindre: bokas tittel referer til å kaste seg ut på reiser uten tanke på hvordan det ender. Personene i boka gjør det stadig vekk, hele tiden. Det er det det handler om. Så åpenbart , så vanskelig å forstå. Det ikke noe poeng å prøve å ”slå seg ned” med denne romanen. Hvorfor skal du det, Bardamu gjør det ikke. Jeg ble svært rastløs av å lese denne romanen, jeg klarte nesten ikke å sitte i ro. Romanen, historien, livet til Bardamu inneholder hele tiden, jeg er ikke sikker på hva jeg skal kalle det- parallelle historier i historien(?) uten at Bardamu ser det selv. Dypt. 

Det var hyggelig å se deg igjen , erklærte Robinson. Men dette med gudmoren min var for jævlig. Tenke seg til å henge seg akkurat den dagen jeg kommer på besøk! . . Jeg skal huske henne for det der! . . . Går jeg og henger meg, kanskje? . . . Av sorg? . . . I så fall ville jeg ikke få tid til stort annet! . . . Åssen er det med deg?

Celine skriver med et utvirkelig slør trukket foran kameralinsen. Det er et mareritt jeg ikke våkner fra før jeg har lest hele boken. Jeg bestemmer meg for å sette av tid til boka, jeg ville bare bli ferdig.

Den vakre tittelen hentyder på en svært poetisk måte til Bardamu som stadig er på reisefot. Han er snart i Frankrike, snart i Afrika, snart i Amerika. Han flytter på kryss og tvers i hjemlandet sitt Frankrike også. Han er en bohem, en rastløs type som har maur i rumpen og uansett hvor han befinner seg vil han føle trangen til flytte etter en stund. Og natten er alltid til stede. I Frankrike får han nesten ikke søvn i krigen, i Afrika bråker jungeldyrene og ’kannibalene’ med trommer og dans. Insektene svirrer. Vil natten aldri ende?
«Opp med haken, Ferdinand,» sa jeg oppmuntrende. «Jo oftere folk kaster deg på dør, jo større sjanser har du til å finne ut hva det er som gjemmer seg ved nattens ende, det som disse kjeltringene later til å være så redde for, ettersom de ikke tør dra dit selv.»

Denne romanen var jeg virkelig ikke forbredt på. Den er mye mer humoristisk enn jeg trodde. Tittelen lurte meg, jeg ventet et poetisk språk men fant en fantastisk oversettelse der du ikke merker at den ikke er orginalt skrevet på norsk. Den er dynget med  mye svart, deprimerende humor. Den minner meg om Pickwick-klubben(anbefales!) av Charles Dickens, faktisk, bare at denne er mye, mye mye svartere! Begge romanene er tragikomiske. Dette tragiske, det patetiske, fattigdommen, skuespillet, damene, karakterene som i det hele tatt er tåpelige: det minner meg mye om Dickens bare ondere, mindre barneeventyr. Celine er Dickens gone black. Det positive er den er pakket med gode sitater, det gikk nesten ikke en side uten at jeg måtte ta frem klistrelappene mine og marke en setning eller et helt avsnitt jeg ville skrive av i sitatboken min. Typisk for romanen er ’kloke’ visdomsord med den der drepende humoren på toppen. Personen som lånte romanen på biblioteket før meg kom aldri lengre enn til side 47; der fant jeg nemlig et eseløre. Det viser seg at det var et sitat vedkommende må ha satt pris på. Hør;
Trærne har de store drømmers kraft og vidtfavnende mykhet. Men også trærne har jeg lært å passe meg for. Bak hvert tre lurer døden.

Jeg ser hva som tiltrekker Bukowski med denne romanen. Historien er negativ, den er trist, Bardamu ser med avsky på krig, historiens reise er håpløs og Bardamu drikker, er blakk og ligger med horer. Jo da Bukowski, jeg skjønner hvor du vil hen.. Og diktet romanen er nevnt i får en helt ny dybde. Om ikke diktet var trist fra før er det nå ti ganger mer nedtrykkende. Dette er en modig bok da forfatteren gjør narr av både patriotismen og franskmenn. Riktigere er det å si at han gjør narr av alt og alle. Ingenting går han glipp av i sine skildringer.
Men etter å ha fulgt Robinson på så mange eventyr hadde jeg fått smak for tvilsomme historier. Allerede da jeg lå søvnløs i New York, var det tanken på Robinson og hvor langt jeg kunne greie å følge ham, som plaget meg. Man kaster seg ut i natten, og til å begynne med er man livende redd for mørket, men man vil komme til klarhet, og derfor holder man seg på dypet.

Reisen til nattens ende er et mesterverk! Virkelig! Jeg kan ikke få understreket det jeg skal skrive her nok, den er også tung å lese! Jeg kan ikke huske sist jeg har trengt en hel måned på å fullføre en roman men det gjorde jeg med denne. Dette er den tyngste boka jeg har lest i år. Den er ikke spennende. Det er akkurat som om forfatteren gjør sitt beste å hindre spenning. Likevel er den et mesterverk. Jeg tror det bare er spesielt interesserte som plukker opp denne romanen og fullfører den; de som vil lese klassikere(som meg), de som vil lese det Bukowski leser(som meg), de som har en greie for fransk litteratur. Skal du lese den anbefaler jeg deg å begynne likeså godt i dag som i går for du vil trenge tiden. Den er langdryg.
 

Om du enda ikke har forstått i hvor stor grad Reisen til Nattens Ende er en negativ ladet roman kan du lese sitatet her:

Det eneste lyspunktet vi kan gjøre regning med, tenkte jeg, det er blaffet fra børsa om gjør kål på oss.

Dette sitatet fikk meg til å tenke på karakteren Dr. House i serien House M.D som jeg ser. Akkurat nå venter jeg ivrig på at sesong åtte skal komme på DVD i Norge. Dr. House har så vondt i låret etter en skade og han lever med store fysiske smerter hver dag. Han er bitter og vond mot de som er glade i ham:

Det er mulig at mennesker blir onde bare fordi de selv har det vondt. Men selv når de ikke har det vondt lenger, går det gjerne en god stund før de blir merkbart snillere. Madame Herote hadde hatt hellet med seg både i forretninger og kjærlighet, men dette hadde ennå ikke rukket å øve noen mildnende innflytelse på hennes aggressive tilbøyeligheter.

"Reisen til benkens sitteplass"

Her vil jeg sitte!

Jeg sitter litt her, jeg sitter litt der. Solen må nytes!

Hånden min ser rar ut. Legg merke til antall sitat jeg har markert.




Diktet Bukowski nevner boka i.
Frankrike oui oui!

Flere innlegg der romanen Reisen til nattens ende er sentral:


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Trivsel!

30 SPØRSMÅL RUNDT BØKER