mandag 24. desember 2012

ELSKEDE av Toni Morrison

 Bok lånt på biblioteket, som vanlig.
 Elskede leser jeg ene og alene fordi Birthe skrev så godt om den. Det er den første boken jeg leser i desember (bok fire om Harry Potter fullførte jeg aller først men den hørte jeg på lydbok og det blir jo noe annet). Det er ikke første gang Birthe påvirker hva jeg leser. En gang sparket hun meg i rævva slik at jeg endelig leste tegneserieromanen Persepolis. Det skulle riktig nok ikke så mye til men et slags spark ble det likevel og gjett om jeg er glad for det nå. Den var fantastisk god. At forfatteren bak romanen Elskede har nydelige grå dreads ga meg en intenst følelse av at hun er en fantastisk forfatteren det er meningen jeg skal lese og at hun er  nydelig som person også. Det skal lønne seg å ha dreads altså.


Romanen Elskede er en spøkelseshistorie som finner sted i Cincinnati i Ohio. Det passer meg bra da jeg elsker spøkelseshistorier.  Det er en mamma som heter Sethe og det er en datter som heter Denver. Mamma Sethe har rømt fra slaveriet til Ohio. Der flytter hun inn i huset `124’ til svigermoren `Baby’ Suggs’. Sethe har blitt så mishandlet at ryggen hennes har grodd misformet og dannet et mønster som ligner et kirsebærtre. Når jeg forteller hvor mishandlet hun har blitt er det i håp om at dere skal forstå hvorfor hun er det jeg skal kalle henne nå og som andre lesere av romanen sikkert er uenig i: Sethe er en dårlig mor. Jeg tenkte det tidlig i romanen og etter endt lesning hadde jeg fortsatt ikke forandret mening.

Toni Morrison gjorde noe rart. Hun skriver om slaveriet, om den forjævlige rasismen. Hun skriver om varmen fra solen og arbeidet. Om morskjærlighet og om det desperate i menneskesinnet. Hun skriver en spøkelseshistorie som ikke blir utenomjordisk. Morrison forklarer det så godt og overbeviser meg som leser om at det er ingenting mer naturlig enn at et spøkelse skal spøke i huset til bestemor Baby Suggs. En dag ble mamma Sethe drevet så langt ut i desperasjonen at hun tok et grusomt valg. Hun tok livet av sin egen datter og nå er de overbevist om at det er den drepte datteren som spøker i huset.
En dag dukker det opp en gammel kjenning av Sethe utenfor huset `124’ og han blir. Paul D. Hvem kan si nei til et spøkelseshus, sant? I fortiden lusker det vonde minner som for alt i verden må holdes unna nåtiden. Paul D er en sånn fin fyr og han driver spøkelset ut. Han er en sånn type som får mennesker til å slappe av, åpne seg, smile og spøkelser til å rømme. En fred senker seg endelig over huset. Er det stille før stormen? Hvor lenge kan to mennesker som deler en vond fortid la være å rippe opp i gamle, betente og felles sår som aldri har blitt stelt med? 

En dag dukker det nok en person opp utenfor huset `124’. Og hun blir også. Det er ei ung jente. Hun er mildt sagt merkelig i oppførselen sin og virker tilbakestående. De klarer ikke å forstå hvor hun kommer fra og hva hun virkelig heter. Selv sier hun at hun heter Elskede. Det lille barnet som mor Sethe tok livet av og som de mener spøkte voldsomt i huset og senere drevet ut av nykomlingen Paul D, blir kalt Elskede. Hvem er Elskede som plutselig sto utenfor huset deres. Hva er Elskede som plutselig sto utenfor huset deres. Sethe og Denver vil ha Elskedes oppmerksomhet. Mor og datter vil elske Elskede og bli elsket av Elskede. Et slags firkantdrama skildres og du forstår tidlig at dette ikke kan gå godt. Noen vil bli skadet og denne noen vil ikke bli Elskede for hun er den elskede.
Jeg skrev i begynnelsen at Sethe er en dårlig mor og etter endt lesning har jeg fortsatt ikke forandret mening. Det stemmer. Men etter endt lesning hadde jeg fått en forklaring på hvorfor Sethe ikke er en god mor og den forklaringen, da den var gitt, var så åpenbar: Sethe ble aldri lært hvordan. Som datter av en slave, oppfostret av andre slaver ble hun aldri lært hvordan å være en god mor. Hun ble lært hvordan å være en god slave, hun. Kan hun klandres da? Hun gjorde så godt hun kunne og mye gjorde hun. Og hun elsket barna sine. Elsket de så mye at hun kom til å skade dem underveis. Kjærlighet gjør blind. Klart hun kan klandres. Men må vi det da… Jeg velger å ”klandre” men tror ikke de fleste leserne velger å gjøre det. Jeg bare datteren Denver så alt for klart. Da kan noen andre se moren Sethe. 


Forfatteren. Fin!

Forfatteren Toni Morrison legger slik vekt på morsmelken. Lenge syntes jeg det var grotesk og litt ekkelt. Før du dømmer meg må du forstå at jeg aldri har ammet noen og ikke er mor til noen. Kunne ikke Morrison la være å henge seg opp i den melken, da.. Etter hvert forstår jeg jo hva morsmelken er og symboliserer. Det var mer en mat. Klart det var… Selv ammet moren min meg til jeg var tre år(!). Hun klarte ikke å si nei. Jeg var så egen og hun var så glad i meg. Jeg var en slik kosejente som var så avhengig av mamman sin. Som barn trengte jeg mye nærhet. Jeg elsket kos. Jeg trengte kos. Det ble en slags trøst for både mamma og meg den melken hennes og den nærheten. Vi var svake begge to. Til slutt måtte hun bare reise bort en hel helg mens jeg måtte på `rehab’ i svært tidlig alder. Et vennepar med en fjorten år gammel sønn passet på meg. Den helgen var jeg visst helt umulig og desperat. Gråt og vrælte. Tryglet. Jeg villa ha mamman min. Deres sønn var en tjukkas med mannepupper og da han lå og slappet av på sofaen en dag og jeg var sånn passe desperat gikk jeg bort til han og så på han med valpeøyne og spurte om ikke han hadde ’dadda?’ Dadda var det jeg kalte pupp. ”No, Heidi, I don’t got any dadda,” fikk jeg til svar da. Familien lo. Jeg gråt. Nå kan jeg opplyse om at jeg har sluttet med morsmelk og drikker melk fra Tine. Til gjengjeld er jeg svært glad i melk enda. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg er også minst i søskenflokken men lengst. Jeg har også det største hodet og ansiktet dog ikke den største kroppen. Så om du som mamma beregner rett kan du bestemme hvem av barna dine som skal bli lengst.

Det er en skikkelig dybde i denne romanen jeg sjelden har lest maken til (les James Baldwin). Jeg har skrevet i notatboken: Toni Morrison skriver slik mennesket som ikke kan å skrive (de fleste slavene visste ikke hvordan) og som ikke er vant til å bli lyttet til forteller historier. Det er litt hakete fortalt, mye frem og tilbake i tid, mye innestengte følelser, levende og sterkt. Karakterene er virkelige. Sethe er en så stolt karakter som er beskrevet på en slik måte at hun står for meg som en levende person.
Jeg kan ikke unngå å trekke frem forfatteren James Baldwin. Det er ikke bare fordi han er (som Toni Morrison) mørk i huden at jeg tenker på hans bøker jeg har lest (Et annet land, Rop det fra berget) under lesningen av Elskede. Begge beskriver ærlig om rasismen: de skildrer brutaliteten uten å legge noe imellom. Sånn var det. Sånn er det. Begge går dypt inn i menneskesinnet. Fortellingen til Morrison gjør vondt, ofte. Hun forteller at slavene ble behandlet som dyr. Nei, verre enn dyr! Det er grusomt vondt å lese. Jeg er rasende. 

N-Y-D-E-L-I-G-E dreads!
Negativt med romanen er at det er vanskelig å tyde hva Morrison skriver av og til. Det blir for surrealistisk for meg. Jeg liker det ikke.
En gang hendte det noe rett frem uhyggelig da jeg leste romanen. Jeg er på besøk hjemme til foreldrene mine for å bake pepperkaker med mamma. Jeg sitter ved kjøkkenbordet en formiddag og leser mens jeg venter på at mamma skal stå opp og vi kan begynne å bake sammen. Jeg leser at Elskede mister en tann ved kjøkkenbordet hun sitter ved. Samtidig som jeg leser akkurat det i boken hører jeg at mamma har stått opp og står på stuen og forteller stefaren min at hun mistet en tann i natt. Creepy! Det er ja visst en spøkelseshistorie jeg har sittet og lest!

Du som ønsker å lese romanen og ikke vil ha noen avsløringer kan slutte å lese nå.

Jeg (som vanlig) oppklarte mysteriet lenge før jeg kom til slutten. Trodde jeg ja (som vanlig). Bestemor Baby Shuggs har en sjette sans. I tillegg til å være synsk og se fremtiden, ser og føler hun slik andre ikke ser og føler. En dag hender det noe og hun legger seg ned i sengen, for alltid. Der vil hun ligge og som hun sier selv `å studere fargene’. Smarte meg la sammen to og to og mente at spøkelset som herjer i huset er ikke et men flere spøkelser. Jeg trodde de ble lei seg når Baby Suggs sluttet å ”snakke” med dem og hun la seg heller ned i sengen for å dø. Da gjorde de opprør mot denne urettferdigheten: man stenger ikke døren til åndeverdenen sånn uten videre. Om jeg har rett eller ikke er ikke godt å si. Vi får ikke alle svarene. Jeg tror ikke jenta Elskede er spøkelset i huset, men jenta som har vært fanget i et hus og mishandlet av to menn i flere år forså å rømme. Dette synes jeg høres riktig ut med tanke på de brokkene med setninger Denver og Sethe klarer å få ut av henne. Det forklarer også hvorfor hun er tilbakestående og vet så lite om verdenen. Hun har jo vært stengt inne, isolert fra verden og mennesker. Det begynte å spøke i huset kort tid etter at Baby Shuggs la seg ned i sengen for å dø, også. At det var Paul D som drev spøkelsene ut, ja, det tror jeg. Men ikke for alltid. De kom jo tilbake når han dro.


18 kommentarer:

  1. Jeg er glad for at det jeg skrev om boken inspirerte deg til å lese den! Nå ser jeg frem til å lese din omtale, men først må jeg ta en aldri så liten handlerunde for jeg har selvfølgelig glemt å kjøpe inn til middag i morgen.

    God Jul til deg, Heidi :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Masse god jul til deg og dine :-)

      Slett
    2. Takk for det! Håper du har hatt en fin julefeiring, og fått lest masse. Det har jeg, i alle tre bøkene jeg holder på med :)

      Jeg er veldig glad for at du leste "Elskede", Toni Morrison er en av mine favorittforfattere og den eneste boken jeg ikke har lest er "Kjærlighet". Jeg liker så godt skrivemåten hennes, men som du nevner blir det noe surrealistisk til tider.

      Med en gang jeg leste det du skrev om at Sethe er en dårlig mor, tenkte jeg nei! Eller jo, kanskje, men hun elsker barna sine! Hun drepte dem jo for at de skulle slippe et liv i slaveri. Men så skriver du jo det lengre nede, at hun elsker dem. Og at Sethe aldri lærte å være en god mor er et godt poeng!

      Artig det du skriver om amming, jeg ammet mine lenge og foreløbig ser det ut som, i alle fall guttene, kommer til å bli høyere enn sin far. De er allerede høyere enn meg. Kanskje det med morsmelken er uttrykk for morskjærligheten?

      Jeg kjente også på raseriet da jeg leste boken (og de andre bøkene faktisk), og det å vite at slavene ble betraktet som laverestående enn dyr gjør meg rasende!

      James Baldwin skal definitivt sjekkes ut, ellers er jeg helt enig med deg i hvem Elskede er. Fantastisk bra skrevet om boken :)

      Slett
    3. Tusen takk :-D James Baldwin er nok en forfatteren (The Picture of Dorian Gray vet du) jeg er helt sikker på må være i '1001-bøker du må lese før du dør' listen! Han er en av Amerikas store. Så da slår du to fluer i en smekk når dere har kommet til han på listen!

      Morsmelken må være et uttrykk for morskjærligheten ja, men mere også? Det var liksom det at noen andre skulle mate barna til Sethe var ikke akseptabelt, hun SKULLE finne de og få gitt de sin egen melk. Hun var så egen på så mye. Hun forsto det nok ikke selv, hva det betydde, at hun ville få gitt de den melken. Hun visste bare at det måtte hun. Morrison beskriver det så bra. Får virkelig frem hvem personene er.

      Jeg visste ikke at slaveri og sånn er tema i de andre bøkene til Morrison. Det er fint å vite. Jeg sjekket og ser Sangen om Solomon av Morrison er på Den store leselisten min. Den skal jeg også få lest. Det blir bra :-)

      Slett
    4. Dorian Gray, ja selvfølgelig! Ha er på 1001 listen, men er ikke satt opp til lesing i 2013 så om jeg blir utålmodig får jeg rett og slett bare starte på den.

      Det er ikke godt å si hva det er med den melken, men Morrison beskriver veldig godt ja. Sangen om Solomon handler om Mjælkemannen, et kallenavn han får etter at moren ammer ham svært lenge :)

      Slett
    5. Morsomt at morsmelken er til stede i Sangen om Solomon også! Hun må 'ha en greie' for morsmelk og det det symboliserer hun Morrison. Artig :-)

      Slett
    6. Muligens, jeg kan ærlig talt ikke huske om der er fokus på morsmelken i de andre bøkene...nå fikk jeg veldig lyst til å lese om igjen.

      Slett
    7. Det hadde vært sprekt om du hadde gjort!

      Slett
  2. Veldig grundig og bra omtale. Boka leste jeg for mange år siden, og husker den knapt.. Har solgt den til noen som var på jakt etter den på Bokelskere.. God jul til deg.:)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk. Masse god jul til deg også :-)

      Slett
  3. Sånne dreads vil jeg også ha! :) Fremragende innlegg. Jeg må nok innrømme at jeg er nærmest en 'litterær analfabet' å regne når det kommer til Toni Morrison. Men når det kommer til tematikken (rasisme, borgerrettigheter, slaveri etc) anbefaler jeg ( i fare for å overlesse og gjøre din leseliste større) - poeten Langston Hughes. PS siden du er også en 'musikkfanatiker': http://www.youtube.com/#/watch?v=nQU5DFORDy0&desktop_uri=%2Fwatch%3Fv%3DnQU5DFORDy0&gl=NO Ha en fortsatt fin aften! Mvh Mohamed

    SvarSlett
    Svar
    1. TUSEN takk :-D Jeg synes James Baldwin to bøker jeg har lest er bedre enn den ene av Morrison jeg har lest. 'Et annet land' handler om rasisme nærmere vår tid enn Elskede gjør. Det er en favoritt. Anbefales.

      Hvilken bok av Langston Hughes anbefaler du? Jeg ser på Wikipedia at han har gitt ut ganske mange diktsamlinger. Eller jeg kan bare ta den av bøkene som biblioteket har eller begynne med den aller første. Det er jo aller best.

      God kveld videre til deg også! Og du, jeg får ikke den linke med musikk til å fungere.

      Slett
  4. Hei igjen!

    Joa, nå er jeg ikke den rette personen å spørre siden jeg kjøpte hans samlede verk for en del år siden etter å ha blitt "helfrelst" - Men "Selected Poems of Langston Hughes (Vintage Classics)" er en god start.

    Det var for øvrig feil link jeg postet - beklager så meget for det. Dette er den riktige linken - Langston Hughes + Buddy Guy = Poetisk og musikalsk eksplosivt. http://vimeo.com/13930380

    And far into the night he crooned that tune.

    The stars went out and so did the moon.
    The singer stopped playing and went to bed
    While the Weary Blues echoed through his head.
    He slept like a rock or a man that's dead.

    Det er kanskje en smule klisjè-aktig men å lukke øynene igjen og lytte til det diktet og den sangen er som å reise til en helt annen tid - et helt annet samfunn - en helt annen tilværelse rett og slett. Poesi og musikk går fint sammen - og mye av musikken er i seg selv poesi (hvorfor ellers tror du mange oppegående mennesker - inkludert meg mener at Bob Dylan -eller kanskje Leonard Cohen burde få Nobels litteraturpris?).

    Et annet eksempel på et musikalsk stykke - en låt som "sprenger" de skillelinjene som er konstruert mellom musikk og poesi er et jeg kom på når jeg så bloggens heading (bildet av Emile Hirsch som spiller den unge Christopher McCandless). Som du kanskje er klar over er soundtracket sunget av (selveste!) Eddie Vedder. I en av låtene "Society" sier han noe av det mest "profound" for å si det på engelsk -jeg noensinne har hørt/lest I en sangtekst: "Society, you're a crazy breed...I hope you're not lonely without me". Det er slike følelser samfunnet - omgivelsene - hverdagen vekker hos oss dødelige iblant. Vi er jo alle en Sisyfos! Eller kanskje ikke?

    Men nå ble dette lengre enn det jeg skulle skrive. Slik er det når jeg er i gang.

    PS: Når vi er inne på han godeste Baldwin. Han kommer også i "små doser" - hans short stories - noen av dem er helt ypperlig. Men enough med disse uendelige anbefalingene! Khalas!

    Ha en fortsatt fin dag!

    mvh
    Mohamed

    SvarSlett
    Svar
    1. Hallo!

      Du er meg en belest og interessant en!

      Blueslåta og diktet falt i smak. Takk skarru ha!

      "mye av musikken er i seg selv poesi" Ja! Dette har jeg tenkt selv flere ganger. Jeg leser alltid sangtekster som dikt.

      Eddie Vedder er fantastisk. Hver gang jeg skal lytte til ham (solo og Pearl Jam) må jeg samle meg på forhånd hvis ikke bryter jeg ut i krampegråt. Han river i sjela mi.

      Sisyfos (Wikipedia): "Han er kjent for at han fikk en evig straff med å rulle en stein opp på et fjell. Dette har gitt opphav til uttrykket sisyfosarbeid."

      Jeg er ikke en sisyfos. Kan hende andre er det da. Eller, vent. Jo, jeg er litt sisyfosete likevel.

      Noveller av Baldwin er notert sammen med Langston Hughes. Jeg anbefaler novellene til Etgar Keret. Jeg er helt sikker på at du ikke har lest de.

      Tata!

      Slett
  5. Hei igjen!

    Har lest halvparten av novellene i "Bussjåføren som ville være Gud" og er så langt imponert over absurditeten og humoren i disse korte fortellingene.

    Ha en fortsatt fin kveld!

    mvh
    Mohamed

    SvarSlett
    Svar
    1. Herlig!! Jeg er imponert over at du var så rask med å begynne å lese. Jeg er så vant til at folk (meg inkludert) skriver bøker på leselista så kan det ta flere år før bøkene blir lest, om de blir lest i det hele tatt. Jeg er glad, gleder lesehjertet mitt!

      Slett
  6. Svar
    1. Hei!
      Du, det husker jeg ikke, er jo så lenge siden jeg leste den nå.

      Slett

Trivsel!

SØLVSTOLEN AV C. S. LEWIS