DAVID GOLDER


David Golder er den andre boken jeg leser av forfatterinnen Irene Nemirovsky. Dette er hennes debutbok som utkom mens hun enda levde, sendere døde hun i en konsentrasjonsleir under andre verdenskrig. Tidligere har jeg lest Sjelenes herre av Irene. David Golder fant jeg i en søppelcontainer, kastet av Norli.

David Golder er en fet, blek, astmatisk, intelligent foretningsmann som bor i Paris. Stort sett reiser han rundt til de største byene på forretningsreiser i en alder av 68 år. Han er sliten og lei og helsen begynner å svikte.
I romanens begynnelse tar partneren hans gjennom 26 år og spør ham etter et lån. Marcus har som vanlig, ingen kontroll på pengene sine. Golder er lei av å måtte fiske partneren sin ut av dammen og sier kaldt nei – han sender ham ut døren uten hans hjelp. Resultatet blir at Marcus tar livet sitt kort tid etter. David føler lite annet enn forakt og likegyldighet til Marcus selvvalgte død, eller slik kan det i begynnelsen virke, helt til David på en togtur på vei hjem om natten, får alvorlig vondt i hjertet. Dette er så god og angstfylt beskrevet at jeg selv får kvelningsfornærmelser under lesningen. Og det er ikke den eneste gangen i løpet av romanens nesten to hundre sider Irene Nemirovskys penn kryper under huden på meg og stikker. David er en intelligent og skarpsynt mann, likevel utsetter han å dra til legen når han kommer hjem. Han har dødsangst.


«Se, der er hun jo, Deres Joy!»


- Fra side 91.



Utenpå kan David virke som en kald, beregnende mann – det er han også, med et unntak: hans datter Joyce, hans eneste Joy - glede i livet. Han har skjemt bort Joyce siden fødselen, hun er hans øyensten. Han forguder henne. Resultatet er at Joyce er en selvopptatt, rik, korttenkt og egoistisk jente som elsker penger. Akkurat som moren, konen til Golder. David Golder jobber med å stå for kjøp og salgsavtaler innen oljeprodukter. Det er en usikker forretning der man kan tjene mange penger men også miste mer. Han jobber døgnet rundt for å tilfredsstille pengebehovet til datter og konen som ikke forventer noe mindre av ham. Det er derfor han er der: for å tjene penger for dem og deres dyre vaner. David er ikke dum, han er klar over hans posisjon i familien og den falske kjærligheten de gir; han elsker datteren og lengter etter å se henne oftere, konen hater han og hun ham også. Han er en pengemaskin og de eneste gangene han ser den vakre datteren sin på 18 år er når hun trenger penger.

«Men tro bare ikke at du kan føre meg bak lyset, hva? Den som skal føre gamle Golder bak lyset, er ennå ikke født, hører du det, vesla?»

-         -  Fra side 94.


David er ingen god far, han vet ikke hvordan han skal vise sin kjærlighet til datteren uten å gi henne penger. Det er en ond sirkel som aldri tok slutt i Davids liv, han risikerer livet og helsen for å forsørge henne til sin siste slutt.
Før halve romanen er lest får David akutte hjertekramper og blir sengeliggende lenge. Mens han er sengeliggende gjør konen alt hun kan for at David ikke skal vite hvor syk han er; legen har sagt han må slutte å arbeide og dette vil ikke konen Gloria, hva skal da skje med det store huset og alle smykkene hennes? Hun vet hvordan David frykter døden og at han vil gjøre hva som helst for å overleve.
Mens David er sengeliggende, døden nær, går forretningene dårlig. Han mister formuen sin og med den også konen og datteren. Han flytter for seg selv og selger alt han har. Der sitter han igjen i en tom leilighet med en helse som holder på å skrente. Endelig er det fred å få. Tror han.




Gloria Golder kan virke som en iskald, beregnende karakter, men i skillsmissen kommer hun med noen gode poeng som gjør denne historien langt fra svart og hvit. Likevel er hun kanskje den karakteren i romanen som er ’den slemme’.
Gloria og David møttes da de begge var fattige jøder. De har vært ”sammen” i mange, mange år. Det har aldri vært ekte kjærlighet i forholdet deres, bare et felles overlevelses instinkt. Hvem kan dømme en lutfattig pike for å ville gifte seg rik, med eller uten kjærlighet? Det som gjør Glora ond, er hennes snikende egenskaper med å melke ektemannen, gjemme unna penger i hemmelighet og la sin elsker bo i huset sammen med dem. Kanskje hvis hun hadde vært trofast og gitt mer kjærlighet ville hun også fått mer kjærlighet? Hun er ilende sjalu på datterens skjønnhet og evne til å trille faren rundt lillefingeren.

Hvorfor minnet denne gamle jøden ham så ofte om en syk hund som var døden nær, men som fremdeles var i stand til å kaste seg rundt med et glefs, en vill knurring og et siste, kraftig bitt?

-Fra side 167.


Akkurat som den forrige romanen av Irene jeg har lest, Sjelenes herre, handler også romanen David Golder om penger og rikdom. Til forskjell er David Golder allerede blitt rik og har vært det i mange år når vi blir introdusert, mens hovedpersonen i Sjelenes herre må klatre seg møysomt oppover den sosiale stige helt fra begynnelsen av romanen.
På side 76 har jeg fortsatt ikke møtt en eneste karakter i boken som det er meningen jeg skal like. Dette er ikke Dickens, dette er Irene Nemivrosky og hun skriver ikke eventyr. Det er kvinnene i David Golder som får gjennomgå. De beskrives som håpløse, egoistiske, ubrukelige, patetiske kvinneskikkelser. Mennene er ikke flotte de heller men de arbeider i det minste. Og kvinnfolkene? De bruker mennene uten å være til noen som helst nytte selv. Wow. Det er kaldt beskrevet, men jeg tviler heller ikke på sannheten i dette i de rikes kretser i første halvdel av nittenhundretallet. Romanen ender med at David blir en martyr. Det er en hjerteskjærende og realistisk avslutning på fortellingen som ender i perfekt harmoni med bokens begynnelse og midtdel.





David Golder av Irene Nemirovsky
Orginalt utgitt på fransk i 1929
Min utgave på norsk utgitt 2009
Oversatt av Kjell Olaf Jensen
188 Sider
Kilde: min egen
ISBN 978-82-91614-94-6





Kommentarer

  1. Jeg er så himla spoilersensitiv (eller, mer, redd for å bli påvirket) når jeg leser omtaler av bøker jeg vurderer å lese selv, så jeg innrømmer at jeg skummet litt. Og må derfor bare spørre: vil du anbefale denne sterkere enn Sjelenes herre?

    Og. "Dette er ikke Dickens, dette er Irene Nemivrosky og hun skriver ikke eventyr." GULLKORN.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg beklager, i anmeldelsen er det faktisk en hel del avsløringer, men det er det også i forordet, der skrives alt. Så er det egentlig en slik type roman der om du vet eller ikke har absolutt ingenting å si... Jeg anbefaler mye heller David Golder enn Sjelenes herre; David Golder likte jeg faktisk.

      Takk for gullkornet, jeg følte det litt selv da jeg skrev det faktisk, fint at noen la merke til det! :-D

      Slett
    2. Skummet litt jeg også, for man vet jo aldri. Ifjor hadde jeg Irene på krysslista mi og leste ikke ei eneste bok, selv om var både kryss og lesesirkelmuligheter. Jeg har fått Irene-sperre. Av de første avsnittene dine derimot tror jeg David kanskje vil passe meg bedre enn noen av de andre bøkene hennes. Hard to say. Ga faktisk bort flere Irene til jul, og alle leste og likte og kom tilbake for å diskutere, passelig pinlig da at jeg ikke har lest ei eneste! (sluter meg til gullkornapplausen!)

      Slett
    3. David Golder er jo hennes første roman, så om du skal lese Irene er det jo veldig tilfredstillende å begynne med den aller første. Den er også på under 200 sider. Jeg skal ikke si den er lettlest, men den er helt overkommelig (og bra). Så kjekt at folka leser bøkene du gir dem! Det er jammen ikke mange som leser det de får, også så raskt!

      Slett
    4. Hehe, jeg ga dem Hett Blod,. Kjempetynn.

      Slett
    5. Ha ha! Jeg vet ikke hva jeg skal svare...

      Slett
  2. Nå har jeg lest den (tror aldri det har gått så kort tid mellom at jeg har lest en omtale, og lest en bok før - ganske tilfeldig at det ble slik, men fremdeles litt gøy).

    Underveis, og like etter at jeg var ferdig tenkte jeg bare "var dette alt?", språket var unaturlig, jeg ble lei av alle tankerekkene og alle "..." og jeg trodde ikke helt på personene. For stivt, for pappaktig. Men, så. Jeg tror jeg liker den allikevel jeg. Slutten er jo fantastisk. Og også f.eks. scenen hvor Golder og kameraten (kan man kalle ham det?) drar til den jødiske delen av byen. Strålende skildret. Hele antisemittisme /kjærlighet - nostalgi/forakt greia fascinerer meg.

    God helg!

    SvarSlett
  3. (Hvis man da kan bruke et ord som antisemittisme; når det er snakk om en jøde som forakter andre jøder. Men hva ellers? En spade er en spade - og jeg mener å huske at Nemirovsky ganske bestemt definerte seg som ikke-jødisk, - lurer på om hun til og med konverterte. Forøvrig kan man jo sikkert argumenter at hun ikke pr. def hater selve den jødiske rasen, eller, hun skildrer bare det hun kjenner og det hun kjenner er hardt, fælt og rått).

    SvarSlett
    Svar
    1. Da jeg så på Bokelsere at du allerede hadde begynt å lese den ble jeg skikkelig imponert. Jeg tenkte 'dæven'.

      Jeg også synes karakterene til Irene er så.. dramatiske, litt uekte, det blir så teateraktig med dialogene og slikt. Men så er alt annet så bra skildret så det veier noe opp.
      Slutten! Sykt bra, perfekt rett og slett!
      Jeg likte den etter endt lesning, så skjedde det noe, ettersom dagene gikk videre begynte jeg bare å like den enda bedre. Når jeg tror romanen hadde 'lagt seg til rette i hodet mitt', så bare fortsatt den å gripe tak og grave seg lengre ned.

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi