Minner meg selv om at jeg druknet på land

Det har gått over tjuefire timer siden forrige sigarett, og jeg har nådd knekken. Alle som har sluttet å røyke, eller som har prøvd å sluttet vet hva jeg mener. Knekken, den høyst fryktede knekken. Der en ikke husker hvorfor en skulle slutte og kan en vær så snill få kols så lenge enn har en røyk i munnviken? 

Jeg har vært sinnsykt syk i lungene i tre uker. Helt ut av min kontroll. Ingen ting jeg kan gjøre bortsett fra å ta det med ro og vente. Fuck.

Jeg var i skogen og opplevde å ikke få puste. Luften ville ikke inn i lungene, jeg fikk en av mine mest intense panikkanfall. Nå drukner jeg. Det var det jeg tenkte. Nå drukner jeg på land. Etterpå, da røykpakken var røykt opp, kjøpte jeg ikke en ny. Jeg har fått en forsmak på kols.

I ettertid, etter tre dager er en ny røykpakke kjøpt. En evig runddans. Hos legen, en ny gåtur rett frem, svinger her og dit og en lang evigvarende oppoverbakke er jeg der, jeg svetter, har med ekstra klesskift i veska, er vant til det, går over alt, elsker det; legen ordner med en astmatest. Flaks, hadde ikke astma, eller kols. Men fikk astmamedisin så jeg får puste når jeg er ute å går. For jeg klarer det ikke, det å stå på stedet hvil så lenge.

Ut og går i høstmørket, med øretelefoner og gigajakke. Nyter.

Jeg har igjen seks episoder av Wilfred, den siste sesongen som har kommet ut. Hadde det ikke vært for at jeg alltid fullfører det jeg begynner på hadde jeg sluttet å se for lenge siden. Drittserie.

Jeg rydder i Blogg-lese-listen. Noen er for negativ til å leses, andre blogger for mye. Nå er det slik at jeg ikke vet hva man gjør på det store internettet. I stedet leses det, soves det, gråtes det når livet utfordrer. som da jeg oppdaget jeg er blitt ordentlig allergisk mot katt det siste året og at jeg må slutte å ta inn hjemløse dyr for  alltid. Det gir livet mitt så mye mening og jeg har endelig følt at jeg har funnet noe i livet jeg kan tenke meg å holde på med lenge, noe som går av seg selv for resultat er viktigere enn utfordringene og dermed ble alt verdt det. Jeg kan jo fortsatt hjelpe men på avstand, jeg vil ikke se resultatet rett frem foran meg. Som nylig da jeg temte en kattunge som var redd. Nå elsker den oppmerksomhet og klatrer på deg om du lar den. Den spiser fra hånda og sover i armkroken. En katt som hadde angst og gjemte seg under dusjen. Nå lykkelig og trygg. Dette vil jeg ikke se på nært hold, jeg vil høre om det og skrive om det. Men vil ikke oppleve det selv mer. Fuck.

Hund tåler jeg heller ikke. Når jeg blir stor kan jeg alltids få meg en minigris. Eller en vanlig gris. Ikke en gang tre katter skal jeg få dø ensom, alene, gal og gammel sammen med i skogen. Allergisk.

Opp og ned, opp og ned fire etasjer trapp, hver dag, hele tiden. Over grytene dampes det. Mo Hayder digges. Verdens beste eplekake smakt for en latterlig dyr pris for et lite stykke.

I kveld skal jeg se Sin City 2; en film jeg har ventet på i syv år.