onsdag 30. desember 2015

Lerka og løgn av Audun Mortensen


Siden lerka vokste opp i et miljø der det ble lest lite og den ikke hadde noen spesiell sans for denne virksomheten - og uansett ville den ikke hatt tid til å bedrive den - har den ofte senere, takket være noen av livets mange sammentreff, havnet i pinlige situasjoner der den er blitt nødt til å uttale seg om bøker den ikke har lest.  
Som universitetslektor i litteratur er lerka rett og slett forpliktet til å kommentere bøker som den for det meste ikke engang har åpnet. Dette er riktignok tilfellet også for de fleste av studentene som følger undervisningen, men det skal ikke mer til enn at en eneste av dem har hatt anledning til å lese teksten lerka snakker om, for at timen skal bli ødelagt og for at lerka når som helst risikerer å komme i forlegenhet. 
Videre blir lerka, i forbindelse med sine egne bøker og artikler som i alt vesentlig dreier seg om hva andre har skrevet, jevnlig nødt til å kommentere andres tekster. Dette er straks en vanskeligere øvelse. Mens muntlige fremføringer godt kan inneholde unøyaktigheter uten at det får konsekvenser, etterlater skriftlige kommentarer spor og kan bli etterprøvd. 
Lerka lyver for andre, men antagelig først og fremst for seg selv. Så vanskelig er det nemlig for lerka å innrømme at den ikke har lest en bok som blir betraktet som helt sentral i miljøet der den ferdes. Og lerkas evne, på dette området som på så mange andre, til å gjenskape fortiden for å den til å passe med dens ønsker, er betydelig.  
Det finnes flere måter å ikke lese på. Den mest drastiske er å aldri åpne en bok. Enhver leser, uansett hvor ivrig hun er i sin lesevirksomhet, forholder seg faktisk på denne avholdende måten til nærmest alt som finnes av skrifter. Dermed representerer dette det aller vanligste forhold til det skrevne ord. Det er nemlig lett å glemme at selv en storleser aldri vil ha tilgang til mer enn en ørliten brøkdel av alle bøker som finnes. I likhet med lerka vil hun, med mindre hun velger å avstå fullstendig fra all samtale og all skrivevirksomhet, for alltid være nødt til å uttale seg om bøker hun ikke har lest.


Denne teksten finner du i boken Dyr jeg har møtt av Audun Mortensen på side 54 og 55.




tirsdag 29. desember 2015

DYR JEG HAR MØTT AV AUDUN MORTENSEN - VANSKELIG FABEL







I denne boken har Audun Mortensen skrevet tekster med dyr som begynner på bokstaven A også jobber han seg alfabetisk utover til bokstaven V. Igjen dette behovet for orden og system i kunsten som jeg også la merke til i boken hans 27 519 tegn med mellomrom. Allerede tidlig merker jeg det er noe her jeg liker veldig godt. Jeg er mektig imponert; Audun er så flink til å skrive; det er virkelig uvant å se pennen hans forme lange, delikate setninger når alt jeg har lest av ham før er dikt.



Jeg la fra meg Dyr jeg har møtt i flere uker. I stedet konsentrerte jeg meg om forfatteren Falkberget. Dyr jeg har møtt er tung for meg. Jeg blir irritert; har vonde tanker som at Audunsen skriver vanskelig bare for å vise at han kan. Jeg føler det er personlig mellom Audun og meg. Audun er smartere enn meg. Vonde tanker å sitte med alene i sofaen. Det er ikke godt å føle seg dum. Jeg konsentrerer meg hardere og leser videre. Det er filosofisk. Jeg er forvirret; er det meningen jeg skal ta Audun seriøst? Jeg bruker lengre tid på boken og gruver meg til å plukke den opp.



Audun er kjent for sin 'konseptuelle kunst'. På baksiden av Dyr jeg har møtt står det En samling små historier : eksempler og moteksempler til belysning av nyere norsk tenkemåte. Det står det svart på rødt hva tekstene handler om. Likevel klarte jeg ikke å ta til meg hva som faktisk sto på baksiden før jeg hadde kommet langt ut i boken og lest kjempe mange bokanmeldelser jeg fant på nettet med hjelp fra min bestevenn Google. At hvert essay har et dyr i seg gjorde meg også forvirret. Jeg måtte ta tyve steg ut og fem steg inn mot tekstene og jeg begynte å forstå. Litt. Det er ikke slik at jeg satt og reflekterte over disse essayene. Jeg var bare glad jeg kom meg levende gjennom denne tynne boka. Om jeg hade forstått litt var det flott. Og det tror jeg jeg gjorde.



Refleksjoner rundt kunst som skal belyse hvordan nordmenn tenker. Whaaaat? Jeg tenker ikke sånn som denne boken sier vi tenker. Dette er en ryddig bok. Forseggjort. Gjennomtenkt. Filosofisk. Titlene er ganske morsomme. Humoristiske og spisse fabler. Jeg tvangsleste. Absolutt en av de vanskeligste bøkene jeg har lest. Jeg fikk det liksom bare ikke til å løsne i meg.



Dyr jeg har møtt av Audun Mortensen
2014 Flamme Forlag
ISBN 978-82-8288-051-0
Norge
Fabel
95 Sider
Kilde: lånt på biblioteket



Her går vi hver nesten dag. Vaner er bra for hunder har jeg hørt og lest. 



Jeg har også en 


OG EN 




onsdag 23. desember 2015

SNØMANNEN AV JO NESBØ - BOK 7 I SERIEN OM HARRY HOLE

Soundtrack: Sangen I Got Stripes (live) av Johnny Cash






Hun stoppet og lyttet. Den hivende, raspende pusten hennes laget revner i stillheten, lød som når hun rev over papiret som skulle rundt jentenes skolematpakker. Hun greide å stagge pusten. Alt hun hørte var blodet som banket i ørene og den lave klukkingen av en bekk. Bekken! De pleide å følge bekken når de skulle plukke bær, sette feller eller lete etter høner som de egentlig visste reven hadde tatt. Bekken førte ned til grusveien, og på grusveien ville det før eller siden passere en bil. Hun hørte ikke lenger andre skritt. Ingen kvister som brakk, ingen knasing i snøen. Kanskje hadde hun kommet seg unna? Sammenbøyd beveget hun seg hurtig i retning klukkelydene. Bekken som så ut som den rant på et hvitt laken gjennom en fordypning i skogbunnen. Sylvia tråkket uti. Vannet som rakk henne til midt på anklene trengte straks gjennom støvletne. Det var så kaldt at det lammet leggmuskulatoren. Så begynte hun å løpe igjen. I samme retning som vannet rant. Det plasket høyt mens hun løftet beina til lange, terrengvinnende steg. Ingen spor, tenkte hun triumferende. Og pulsen sank selv om hun løp. 


Fra side 78 i Snømannen av Jo Nesbø.



Romanen låner jeg på biblioteket. Utgaven er slitt, lest av mange. Kos. Det er slik det skal være. Det er tidlig november i Oslo og det snør i fortellingen. Det er tidlig november når jeg leser Snømannen men det har ikke snødd i Nord-Trøndelag enda.



Forfatteren. Bildekilde.
Romanen er vanskelig å legge fra seg, jeg er sugd inn helt fra begynnelsen. Harry Hole virker så mye
eldre enn i Marekors og Frelseren. I snømannen er det flere nye karakterer. Jeg liker dem ikke, jeg savner de gamle karakterene. Harry Hole mener det er en seriemorder løs i Norge. Seriemorderen har tatt kontakt med han anonymt. Harry føler seriemorderen spionerer på ham. Han er paranoid. En ny karakter er Bratt, henne liker jeg i hvert fall ikke. Det er så veldig mange karakterer å følge med på; det er akkurat så det går bra og jeg klarer å henge med ved å konsentrere meg og ikke stress-lese. Handlingen synes jeg er rotete men det er det jo alltid i bøkene om Hole; det er jo det som er greia - Harry Hole - en rotete og tøyelig etterforsker som ikke alltid følger oppskriften eller fasiten.



Jeg synes snømannen er den svakeste av alle bøkene om han jeg har lest. Det er lite personlig om Harry. De bøkene jeg synes er de beste i denne serien er der vi kommer tett inn på Hole (Rødstrupe!). Det hjelper heller ikke at så mange av mine favorittkarakterer ikke er med denne gangen. Det suger. Jeg savner dem. Det hadde jo vært veldig mange karakterer i en bok om alle hadde vært med men . . .



En motorsykkel på høyt turtall sladdet oppover de svingete bakkene i Holmenkollen i mørket. Lyden gjallet mellom husene, og de som observerte motorsykkelen tenkte at det var galskap på snøføre, at føreren burde vært fratatt motorsykkelsertifikatet. Men føreren hadde ikke noe slikt sertifikat. Harry ga gass opp oppkjørselen til det svarte tømmerhuset, men spant på nysnøen i den krappe svingen og kjente sykkelen miste fart. 


Fra side 415 i Snømannen av Jo Nesbø.



Snømannen av Jo Nesbø
Roman
Krim
Bokserie
Aschehoug 2007
ISBN 978-82-03-19212-8
438 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket
Norge



Bildet fant jeg på Tumbrl. 


Jeg har også en 


OG EN 




Denne fikk jeg av mamman min igår. Hjerte. 



mandag 14. desember 2015




De kvelder han ikke var nede hos Sigismund, satt han hjemme i Elisabetstuguen og fortalte for lille Ellen det han hadde lest - - - både det han hadde lest nå og før, da den forrige Ellen levde. Og barnet satt med store, tindrende øyne ved siden av ham og lyttet. Hun kom på den måten også inn i en ny og ukjent verden; en verden, langt, langt bortenfor denne verden. Hennes sinn blir rikere ved det, tenkte Ol-Kanelesa. - - - Det var en rikdom gull og sølv og gylne stener ikke kunne oppveie. 



Fra side 626 i min utgave av Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.

onsdag 9. desember 2015

DEN FJERDE NATTEVAKT AV JOHAN FALKBERGET - STOR LITTERATUR




Jeg skannet fremsiden på min utgave. Den er så fin. 


Angsten hadde engang ett seg inn i hennes sjel. Ved alt det som var og ved alt det som ville komme, var det angst. Å, denne grenseløse angst fulgte tanken som skyggen fulgte legemet. Hun kunne ikke flykte fra den. Om hun så flyktet til verdens ytterst grense, ville den ile ved siden av henne hele veien.Endelig gled så hennes øyne langsomt i. Hun kjente angsten gjennom søvnen også, men så ble søvnen den sterkeste - den skjønne, sterke søvn. 


Fra side 371 i min utgave av Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget.



Fra Wikipedia: "Den fjerde nattevakt er en roman av den norske forfatteren Johan Falkberget, utgitt i 1923. Romanen var forfatterens gjennombruddsroman, regnes som et av hans hovedverk, og inngår i flere utvalg av Norges litterære kanon."
Ikke ille, eller hva? I min utgave av boken er det hele tre romaner av Falkberget i seg. Dette er den siste og den tredje jeg leser av ham. Jeg håper å få lest flere Falkberg-titler neste år. Hvilke er allerede bestemt. Benjamin Sigismund er en prest med kone og barn. De har nettopp flyttet til Bergstaden. Benjamin ble "beordret" av sine overordnede til å reise til den kalde  "ørkenen" full av "villmenn, snø og is" for å fylle en ledig prestestilling. Ved første øyekast virker Sigismund som en ganske hissig og stolt prest. Jeg tok ikke feil; det er han virkelig! Sigismund sin kone sliter med helsen. Hun skulle ønske de aldri flyttet til dette kalde stedet uten venner eller familie. Forstår Sigismund sin kone og har han noe medfølelse med henne? Det er sterke og interessante karakterer i denne romanen! Sigismund sliter med å forstå dialekten til folket i bygda; jeg sliter like mye jeg som presten som får alle til å måtte gjenta det de sier både to og tre ganger. På samme måte leser jeg gjerne samme setning to eller tre ganger. Benjamin og konen er ikke lykkelig gift. De sa "Ja med munnen og nei med hjertet".



«Hør min gode klokker, hvordan er så det moralske liv her på Bergstaden?» 
«Å, je trur det er omtrent som i Noa dager, de ga tilekte og toge tilekte.» 
«Hvordan forholder det seg så med de enkelte laster --- la oss nå for eksempel si drukkenskapen?» 
«Å, det er fil omtrent som før, det sju; det kunna ha vørre verre og det kunne kanskje ha vørre  bære og.» 
Og så satt de og tidde en stund. Da gikk det opp for Sigismund at han var blitt omtrent like klok av klokkeren svar. Hans ord var så glatte som kiselsten. Prestens ergrelse over det runde og intetsigende svar gikk allikevel over til munterhet. Denne bergmann var visst alt annet enn en dumrian. Denne ro, denne sikkerhet og denne takt og uforskammethet på samme tid, var gammel norsk - Sigismund hadde nær sagt kultur. 


Fra side 395.



Presten er veldig kristen. Det får meg til å tenke på konfirmasjons presten som intervjuet alle i kullet en og en før den store dagen. Han spurte alle om de var kristne. Jeg sa jeg var "litt" kristen husker jeg. Da sa han at det gikk ikke an, enten var en kristen, eller så var en det ikke. Jeg turte ikke annet enn å si at jeg var det. Men jeg var jo ikke det. Jeg ville ikke konfirmeres en gang, jeg ble bokstavelig talt tvunget mot min vilje. Som et slags tvangsekteskap. Fuck konfirmasjon; hva skal en med det.
Benjamin Sigismund oppfører seg som politi og gjør raskt inntrykk på innbyggerne. Han tillsnakker de som drikker. Jeg stusser litt på det; har presten noe med det å gjøre da? "Et folk med et kaldt og tungt sinnelag". Presten har litt å bryne seg på.
Klokkeren Ole Korneliusen har en vakker sangstemme, spiller fele og arbeider i smia. I begynnelsen blir ikke han og presten særlig gode venner. Presten er så streng og vil vise hvem som er sjef; men Ole liker dårlig å stadig bli testet og satt på plass av en fremmed storkar. Ingen av dem er ydmyke. Begge stolte. En annen sterk karakter er Gunhild Jonsdatter; hun vil ikke giftes men giftes blir hun mot sin vilje. Dette skal få konsekvenser for mange mennesker i bygda.
Presten Benjamin slites mellom religion og vitenskap. Det var egentlig vitenskapsmann han ville bli. Han ville bli lege. Hans første to opptredener i kirken skjer på samme dag og beviste dette; hans første preken religiøs , og hans prestetale etterpå før et giftemål "radikal og nytenkende". Han sier en skal ikke tvinge en brud til giftemål! En skal bare gifte i kjærlighet! Dette forkynner han og gjør dypt inntrykk på befolkningen og alle slekningene til Gunhild som ikke kan annet en å senke hodet i skam. Alle snakker om den nye presten, men mest er de forvirret: Hva slags mann er den nye presten deres? Mest forvirret er Sigismund selv som slites mellom det hellige og det naturlige. Og hjemme ligger hustruen Kathrine med svak, fysisk helse og frynsete nerver. Sigismund gir sin kone lite kjærlighet - ikke en gang et godnattkyss er vanlig å regne. Prestekonen Kathrine lengter etter ømhet og kjærlighet. Men sognepresten klarer ikke å få en annen gift kvinne ut av tankene sine. En kvinne han viet til tross for at han ikke ønsket det. Den gang kjente de ikke hverandre. Det gjør de nå. Gunhild er dypt ulykkelig i ekteskapet sitt. Hun ønsker å dø. Heller ikke hun klarer å slutte å tenke på presten som viet henne og ektemannen hennes. Og menneskene i bygda er ikke blinde.



Forfatteren. Søt. Bildekilde.



Dette er på begynnelsen av 1800-tallet og det er krigstid i Norge. Folk sulter mens krigen mot svenskene pågår. Jeg ble overrasket over hvor godt jeg liker den Fjerde Nattevakt; overrasket over hvor fengende den er, og hvor vanskelig den er å legge fra seg. Dette er stor litteratur! Den fjerde nattevakt er noe langsom men svært vakker. Denne liker jeg best av de tre romaner jeg har lest av Falkberget.



Eli Sjursdotter; Bør Børson Jr; Den fjerde nattevakt av Johan Falkberget
Den fjerde nattevakt originalt utgitt i 1929
Min utgave utgitt i 1985 av Aschehoug
Romaner
ISBN 82-03-150187-7
648 Sider
Norge
Kilde: min egen, arvet






Jeg har også en 


OG EN 




lørdag 5. desember 2015



My book is closed 
I read no more 
Watching the fire dance 
On the floor 
I've left my book 
I've left my room 
I heard you singing 
Through the gloom

Fra sangen Golden Hair av Syd Barrett.

fredag 4. desember 2015


Og når eg sittar på mitt rom, det skal gå, eg lover deg, det ordnar seg snart. Eg vil bare leve mitt liv, ingenting på TV har beskrevet mitt liv.
Eg vil bare leve mitt liv, ingenting på TV har beskrevet mitt liv. Radioen sier meg ingenting om mitt liv. Bøkene forteller ingenting om mitt liv.


Fra sangen Det ordner seg for pappa av Lars Vaular.

torsdag 3. desember 2015


And I don't understand why I sleep all day 
And I start to complain 
That there's no rain 
And all I can do is read a book to stay awake 
And it rips my life away, 
But it's a great escape 
Escape... escape... escape...


 Fra sangen No Rain av Blind Melon.

onsdag 2. desember 2015

Diktet portrett av en dame #5 av Audun Mortensen



jeg liker filmene men ikke bøkene 
du liker bøkene men ikke filmene 
han liker bildene men ikke musikken  
hun liker musikken men ikke bildene 
den filmen liker vi men ikke boka  
det bildet liker dere men ikke musikken 
de liker henne men ikke nettsida 



tirsdag 1. desember 2015

Diktet utilsiktet familieportrett #4 av Audun Mortensen



den nye boka 
til hanne ørstavik 
vokste ut av kroppen 
hennes ifølge db.no 
akkurat som du  
er boka til moren din 
skriv det til henne  
i en sms 
da blir hun glad 



IRIS OG RUBY AV ROSIE THOMAS