AFTENRØDE AV KNUT HAMSUN - IVAR KARENO 3/3

Bildekilde: ebok.no

Jeg sitter her og tenker og leser hele tiden, jeg gror

Aftenrøde er det tredje og siste skuespillet i trilogien om Ivar Kareno av Knut Hamsun. Å lese de to forrige skuespillene gikk som en lek, og å lese den siste var ikke verre. Jeg digger dem! Jeg synes det er fryktelig kjekt jeg har lest skuespill for første gang; jeg ønsker å lese variert innen alle mulig slags sjangre og årstider bøker har kommet ut men akkurat skuespill har det vært fryktelig lite av på leselistene mine . . .

I Aftenrøde har Ivar Kareno rukket å bli femti år. Karakteren Bondensen er her igjen, nå har også han blitt eldre (og tjukk). Han flørter fortsatt uhemmet med damene. Bondensen er en karakter som går igjen i flere av bøkene jeg har lest av Knut Hamsun (jeg har lest Mysterier, Redaktør Lynge, Ny jord, Rikets port, Livets spill og Aftenrøde). I Aftenrøde befinner vi oss ti år etter den forrige: Livets spill. Ivar Kareno har søkt om universitetets stipendum. Professor Jerven er fortsatt sint på Kareno som har andre politiske syn enn han selv. Bondesen har blitt redaktør. Den skrivende filosofen Ivar Kareno har blitt mindre radikal i sine meninger og mer human i sine eldre dager. Dette sliter han med; skal han følge sin egen utvikling eller være sta og holde på sine gamle meninger for stoltheten sin. På alle kanter har han press for seg for å fortsette å være den han var eller bli den han egentlig er. Kvalene hans er godt skildret. Det jeg synes er interessant med skuespill er at de foregår på et begrenset området, nesten alt skjer i stuen til Herr og fru Kareno; mennesker går inn og ut.

FRU KARENO: 

Hvorfor skjelver du så? 

KARENO: 

Jeg? Hva skulle jeg skjelve for? Jeg er en lykkelig mann. Jeg skuer med sann stolthet inn i min aftenrøde. Og jeg tror jeg kan leve i mange år.

Jeg leste et sted Knut Hamsun selv ikke var begeistret for sjangeren skuespill; at han ikke hadde mye til overs for det. Uansett hvordan det var synes jeg han har skrevet en god trilogi om Ivar Kareno. Jeg digger dem! De er alle på under hundre sider og ganske lette å lese. Jeg har alltid trodd Hamsun er så tung (Mysterier er tung) men det meste jeg har lest av han er virkelig ikke så ille. Jeg skrev ikke så mange notater mens jeg leste, det er ganske typisk meg når jeg leser noe jeg liker godt –da vil jeg bare lese og kose meg – ikke avbryte flyten ved å ta  fatt penn og papiret som alltid ligger ved siden av meg når jeg leser.

Jeg er i dag som jeg var i de gamle dager. Jeg står igjen ved rikets port og jeg trer ikke inn

Aftenrøde av Ivar Kareno
Gyldendal
Utgitt som ebok 25 mars 2011
Orginalt utgitt 1898
Skuespill
Trilogi
81 Sider
ISBN 9788205417434
Kilde: kjøpt og lastet ned selv fra ebok.no

Norge

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

Book after book

Book after book, 

I get hooked everytime the writer talks to me like a friend. 

Fra sangen Spaceball Ricochet av T. Rex. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

LIVETS SPILL AV KNUT HAMSUN - IVAR KARENO 2/3

Bildekilde: Bokelskere.no

Enkelte dager forbeholdes menneskene til den dumpe lidelse som ingen vet hvor kommer ifra. Da ligger hele jorden og stirrer på en med motstand.

Livets spill er det andre skuespillet i trilogien om Ivar Kareno av Knut Hamsun. I livets spill har Ivar Kareno blitt huslærer. Den forrige boken (Ved rikets port) slutter med at kona hans flyttet og lot Kareno stå alene igjen hjemme med hushjelpen Ingeborg. Nå har Kareno blitt trettini år med helt grått hår. Han er fortsatt en skrivende filosof ved siden av å være huslærer, dog har han ikke publisert noe på mange, mange år. Nå jobber han på sitt store verk langt opp i nord, som han har stor tro på: «Jeg har skrevet min sosiologi, nu skriver jeg min metafysikk». Han har jobbet på boken sin i tjue år.

Men De var så stille, jeg trodde De var full av noe fra en annen verden; for Deres ansikt virket på meg. Og så skuffet De meg.

Teresita, datter av husets mann Hr. Oterman er forelsket i Ivar Kareno. Jens Spir er forelsket og vil ha Teresita. Det er en interessant karakter som heter Thy som på folkemunn blir kalt «Rettferdigheten». Knut Hamsun forklarer aldri dette for oss; hvem Rettferdigheten (Thy) er og hvorfor han er med i historien. Hr. Oterman er en rik mann som utvikler seg fra gavmild til riktig grådig når de finner marmor i fjellet hans. Sakte men sikkert klikker det for ham. Det er godt beskrevet og ganske humoristisk. Elena, Karenos kone, dukker opp i livet hans igjen med et brak etter ti år adskilt.. Men Kareno vil ha Teresita. Det blir ikke slik noen har tenkt – eller ønsker.

Tenk, hele den store, tykke jord ligger og stirrer opp på en med den forferdeligste motstand.

Om jeg skal sammenligne de tre skuespillene i trilogien om Ivar Kareno, synes jeg Livets spill er den aller beste. Men; jeg synes ikke en skal sammenligne de – de er alle veldig gode! Neste gang skal jeg skrive om den siste i trilogien: Aftenrøde. Alle de tre bøkene kjøpte jeg og nedlastet fra Ebok.no. Jeg leste de med nettbrettet mitt.

Livets spill av Knut Hamsun 

Utgitt som ebok 25 mars 2011

Gyldendal 

Orginalt utgitt 1896

Lest som ebok

ISBN: 9788205417427 

Kilde: min egen, kjøpt og nedlastet fra ebok.no

Norge
Skuespill
Trilogi 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

VED RIKETS PORT AV KNUT HAMSUN – IVAR KARENO 1/3

Bildekilde: Ebok.no

Godt, jeg skal gå. Og jeg skal ikke komme igjen. Men du skal høre fra meg. Nårsomhelst du rører deg, Kareno, skal jeg være deg i hælene. Merk deg mine ord, jeg spøker ikke. Skriv dine avhandlinger, gi ut din store bok, jeg skal finne deg og slå ditt navn klangløst med ett. Du tror ikke jeg kan gjøre det? Merk deg mine ord: jeg har mektige folk i ryggen nu og foran meg er ingen port lukket lenger. Se på meg, Kareno, jeg står her og sier deg dette for at du skal huske det. Det var idag du la alt øde for meg, neste gang er det min tur. Sprell nu, ypp deg, jeg skal holde mitt ord. Det var dette jeg ville si deg. Farvel (går).

Jeg har lest mitt første drama/skuespill! Men ikke min første Hamsun. Av ham har jeg tidligere lest Mysterier, Redaktør Lynge og Ny jord. Jeg så ikke frem til å starte på Ved rikets port uten at jeg er helt sikker på hvorfor. Dette er den første i en trilogi. Jeg kjøpte og nedlastet boka fra ebok.no og leste den med nettbrettet mitt.

Ivar Kareno skriver filosofiske avhandlinger. Han bor sammen med sin kone Elena og tjenestepiken Ingeborg. Fru Kareno er sjalu på Ingeborg: hun er redd sin mann liker henne (noe han ikke gjør, hun er ikke en gang i nærheten av radaren hans). Karakteren Bondensen er med i Ved rikets port; det er derfor jeg leser denne trilogien – fordi han også var å finne i boken Redaktør Lynge som jeg har lest. Bøkene henger ikke sammen som i en serie, det er jo bare en morsomhet Knut Hamsun har hatt ved å la karakterene vandre fra roman til roman, til skuespill til skuespill. Det er ikke en serie men det er nok til at jeg – kronologislaven – må lese alle titlene med felles karakterer. Bondensen har ikke forandret seg mye; han flørter åpenlyst og uhemmet med Fru Kareno når han er på besøk hos dem. Og fru Kareno flørter tilbake i håp om å gjøre Ivar Kareno sjalu (det blir han ikke). Etter hvert begynner fru Kareno vel og merke å like flørtingen til Bondensen og det hele ender med at hun selv er utro, slett ikke hennes mann Ivar Kareno som hun gikk i frykt for ikke var trofast mot henne.

KARENO:
Nei, vær du trygg. For professor Gylling skulle jo ikke behøve å ta den ringeste notis av meg han, kunne man synes. En slik enslig fugl som jeg er. 

FRUEN:
Ja, en slik enslig fugl, en slik enslig ørn som du er. 

KARENO (smiler): Nei, en ørn nettopp. Men …. 

FRUEN:
Nei, en due er du ikke. Det skal Gud vite.

Professor Gylling er en anerkjent gammel tenker. Han er liberal og human med mye makt. Han er populær og er på toppen i kretsen. Han prøver å omvende Kareno, gjøre ham mindre streng i sin avhandling som Ivar Kareno skriver. Kareno har sterke politiske meninger og han står på sitt. De sliter økonomisk; forlag vil ikke gi ut avhandlingene til Kareno før Professor Gylling og resten av de som sitter med makten på den andre siden av «rikets port» har godtatt avhandlingene hans (meningene hans). Men Kareno nekter, han gir heller ut avhandlingene sine privat i Tyskland og lever på lite mat og penger (til konas fortvilelse). Men sine politiske holdninger vil han ikke forandre for noen.



En annen karakter fra romanen Ny jord som også dukker opp - men bare som et emne i en samtale, ikke som person på scenen - er dikteren Irgins. Han bodde i huset før som Kareno og Elena bor i nå. En trivialitet bare. Ivar Kareno sender Jerven på dør fordi Jerven har skrevet og utgitt en bok pakket med politiske meninger som Jerven egentlig ikke har. Egentlig er han jo enig med Kareno; men professor Gylling og de andre har overtalt han og han vil jo bare ha mat på bordet og bli «tatt opp i» den viktige kretsen. I tillegg trenger Jervel penger til å gifte seg og bare ved å forandre politiske meninger til de samme som Gyllings vil han få stipendiat for å bli doktor. Professor Gylling har fått Jergel «til å bekjenne en lære påtvers av dine meninger» som Kareno sier til Jerven.

Jeg fant Ved rikets port morsom, jeg fniste mens jeg leste den. Å lese skuespill ga mersmak. Jeg gledet meg til fortsettelsen i trilogien og jeg kan si allerede nå (de er alle lest) at de skuffet ikke! De to siste skal jeg skrive om neste gang.

Ved rikets port av Knut Hamsun
Gyldendal
Utgitt som ebok 25 mars 2011
Orginalt utgitt 1895
91 Sider
Skuespill
Trilogi
Norge
Ebok
ISBN: 9788205417410
Kilde: min egen, kjøpt selv

Kjøpte en brukt kosebamse til ham på en bruktbutikk. Den ble myrdet
ganske raskt. Her ser dere noen av innvollene før jeg gikk rundt og
plukket dem opp (de var overalt). 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

DJEVELENS GIFTERING AV VIDAR SUNDSTØL - MOTTATT GRATIS LESEREKSEMPLAR

«Memento mori,» mumlet Max og tenkte på Knut.
«Husk at du skal dø,» oversatte Julia Bergmann.

Fra side 40 

Djelvelens giftering fant jeg i postkassen i fjor. Den ble sendt meg av Juritzen Forlag som et gratis lesereksemplar. Utgaven er i myk innbinding og ikke korrekturlest. Dette er min første bok av Vidar Sundstøl. Dette er en krim og er første bok i en ny serie, tror jeg da, det vil tiden vise om det kommer flere bøker med privat detektiv Max Fjellanger. 

Fortiden har innhentet privatdetektiv Max. Han er født norsk men har bodd i Florida største delen av livet sitt. Nå har han blitt enkemann. Max drar til Norge for å delta i sin gamle kollega og venns begravelse. Som ung jobbet han og vennen Knut som politi. Men Knut sluttet etter en kort tid da han tråkket en mistenkelig politisjef på tærne. Max har aldri glemt konflikten, det har vært som en skygge av vondt som har forfulgt ham hele livet – helt til Florida – og aldri forsvunnet. I papirene står det at hans gamle venn tok selvmord. Det tror ikke Max på. Sammen med en eksentrisk bibliotekar som elsker å lese krim på fritiden prøver han å finne svar på flere uløste forsvinninger som har hendt i bygda de siste tredve årene; alle på sankthans. Tidlig i etterforskningen opplever både han og Trine å få advarsler og trusler. Og noen forfølger dem. Men hvem? Noen vil ikke at Max og Trine skal finne sannheten. Sentralt står Nikuls statuen i stavkirken Eidsborg. Spennende!

Det var som å tråkke gjennom gulvet, og falle ned i en mørk kjeller, tenkte Tirill. I et hus hvor det ikke skulle finnes noen kjeller.

Fra side 242.  

Jeg synes begynnelsen begynte litt rart, litt sånn midt i en eldre historie jeg aldri har hørt noe om før nå. Det tok seg opp etter hundre sider og er spennende og interessant. Jeg la meg opp noen tanker om hvordan det ville ende og hvem som står bak. Det var ikke lett å forutsi hvordan slutten ville bli og jeg hadde litt rett, men ikke helt på alt. Det har litt med at jeg hadde vanskelig for å holde styr på alle navnene – men det er typisk meg – dårlig på navn men god på ansikt. Når en leser krimbøker er ikke akkurat det en fordel. Jeg burde ha skrevet ned navnene underveis! Når skal jeg lære! Jeg VET jo det alltid lønner seg når en leser krim. Jeg synes språket er fint. Boka leste jeg ut på bare tre dager; noe som er ganske uvanlig for meg, jeg bruker vanligvis minst en uke på en bok. 

Djevelens giftering av Vidar Sundstøl
Juritzen Forlag as 2015
ISBN 978-82-8205-841-4
315 Sider
Norge
Krim
Kilde: Mottatt gratis lesereksemplar

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

PERLEHVISKEREN AV CATHRINE L. WILHELMSEN (TEKST) OG PETTER WINTHER (ILLUSTRASJON)

Porten foran dem var høy og i svart smijern. Det var en slik port gamle herskapshus pleier å ha. Rundt sprinklene slynget klatreplanter seg, så Julius hadde vanskelig for å se hva som befant seg på den andre siden. Han dyttet grenene til side og kikket inn i det So kalte Diamanens Hage.
Store gressplener buktet seg frem så langt han kunne se. Fargerike blomsterbed var spredt utover som eksotiske øyer i et grønt hav. I bugnende frukttrær hang klaser med kinesiske lykter, som sikkert skulle lyse opp parken når solen gikk det.

Fra side 71. 

Forfatteren Cathrine L. Wilhelmsen sendte meg en trivelig e-post der hun spurte om jeg ville motta et gratis lesereksemplar av den nye barneboken deres. Det ville jeg så klart. Da jeg fikk den i posten ble jeg kjempe overrasket: barneboken er tykk. Fremsiden er så vakker og kortet som Cathrine har sendt med boken har et bilde på seg om jeg også fant inni boken, tilhørende historien. Jeg brukte kortet som bokmerke da jeg leste Perlehviskeren. Jeg ble virkelig helt slått i bakken over hvor vakker utformingen av boken er. Størrelsen, fremsiden, tittel og skrifttype valgt. Dette var inntrykket før jeg i det hele tatt hadde rukket å begynne å lese selve historien.

Julius er syv år gammel. Han har det ikke så fryktelig greit akkurat nå. Han savner nemlig sin mamma. Pappa hentet Julius på skolen en dag. Da de kom hjem satte de seg ned sammen; pappa hadde noe å fortelle Julius om mamma. Nå husker ikke Julius hva det var pappa hadde sagt, bare at det gjorde vondt. Julius bor sammen med mamma og pappa. Mamma har alltid reist bort en del gjennom jobben sin og Julius går ut i fra at det er derfor hun ikke er her nå. Men det er lenge siden og nå har savnet vokst seg kjempe stort og vondt.
Julius er kjempe glad i å tegne. Det er hans medisin. Når han er lei seg kan han sette seg ned å tegne og det hjelper litt på humøret. Men denne gangen når Julius setter seg til for å tegne bort alt det vonde vil ikke fargeblyantene gi fra seg noe farge! Ikke en strek dukker opp på papiret. Det hjelper ikke å kvesse blantene. På sin syvårsdag fikk Julius en glasskule av mormor og morfar. Alle barnebarna får hver sin personlige glasskule på syvårsdagen sin, og det sies de er magiske! Så skjer det umulige. Da Julius kikker inn i den magiske glasskulen med vinterlandskap og hus ser han fotspor som beveger seg i snøen der inne. Før han vet ordet av det blir han dratt inn i kulen! Med seg på lasset har han tøypapegøyen sin Pappus. Når de lander i snøen i kulen våkner Pappus til live. Jeg synes Pappus er skikkelig morsom.

«Er du så redd, Pappus?» sa Julius og gikk bort til bestevennen. «Det blir vel ikke mindre farlig selv om du gjemmer hodet under vingen din?» «Jooo», hørte han halvkvalt fra fjærbylten. «Du burde prøve det selv!»

Fra side 72. 

Inne i kula møter de en jente som sier hun heter So. Hun skal være deres stifinner. Sammen skal de finne tre nøkler. De beveger seg gjennom det fremmede og ukjente landskapet i håp om å finne igjen fargene i fargeblyantene til Julius. Slik jeg tolker det er fargene som har forsvunnet fra fargeblyantene et symbol på gleden som mangler hos Julius etter at mamma og pappa bestemte seg for å skille seg, sorgen han går og bærer på. Grått uten farger.
På sin reise møter de flere fantasifulle personer; de møter Tåkegreven som bor i Flammeskogen, vakre Vulcana som er Tåkegrevens niese, Diamenen og hennes mystiske hage og sist men ikke minst: Perlehviskeren. 

Boken Perlehviskeren handler om noe vanskelig som Julius ikke vet hvordan å håndtere. Skilsmisse. Det er mye spenning og gåter som må løses. Pappus – den snakkende Pappegøyen gir humor til fortellingen som ellers hadde blitt veldig trist og kjedelig uten fargeklatten. Pappus får meg til å le høyt! Boka Perlehviskeren minner meg litt om Alice i Eventyrland. Etter endt lesning sitter jeg igjen med en følelse av at det er for mye handling i boken; at det er forvirrende med alt som skjer, for det skjer masse! Men jeg tror det er slik Julius har det på innsiden etter det pappa fortalte: rotete og usikkert. Det er mye han ikke forstår. En annen tanke jeg har er selv om jeg synes det skjer for mye i boken er det ikke sikkert et barn vil synes det blir for mye. For det er jo en barnebok. Samtidig er jeg litt nysgjerrig på om ikke denne boken er for tykk for små barn? Er ikke kapitlene for lange? På en annen side er det veldig unge barn som klarer, og faktisk leser de tykkeste bøkene om Harry Potter. Og om de ikke klarer å komme seg gjennom Perlehviskeren selv kan jo foreldrene lese høyt for dem. Det kan til og med hende boken faktisk er ment for høytopplesning. Det jeg savner mest er flere pauser i historien. Barna kunne godt tatt seg flere hvilepauser enn de gjør. Jeg ble sliten på deres vegne. Sam og Frodo tar seg jo også hvilepauser selv om oppdraget deres er like viktig som Julius sitt. 

Cathrine skriver selv: "Høsten 2015 ga illustratør Petter Winther og jeg ut boken Perlehviskeren, en gjennomillustrert barneroman som handler om Julius som står midt i sine foreldres skilsmisse. Handlingen er lagt til et eventyrunivers som representerer hans indre reise gjennom følelsene sine til erkjennelsen av at foreldrene skal skilles. Intensjonen med boken - i tillegg til å forhåpentlig gi en spennende historie - er å hjelpe barn å sette ord på følelsene sine, og å gi voksne et «verktøy» til å snakke med barna om ting som ikke alltid er så lett å uttrykke."

Det synes jeg absolutt de har klart med Perlehviskeren. Illustrasjonene er nydelige! Sidene i boken er ekstra tykke. Jeg synes utformingen av boken er et kunststykke! I september i år kommer oppfølgeren Natthaven der temaet vil være savn. Den skal jeg så klart lese! 

Perlehviskeren av Cathrine L. Wilhelmsen
Illustrasjoner: Petter Winther
Kolofon Forlag AS, 2015

ISBN 9788230013526
158 Sider
Barnebok
Kilde: Tilsendt gratis lesereksemplar
Norge

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

DIKTET (03:16) AV NILS-ØIVIND HAAGENSEN

det er egentlig en ganske fin tur 

...  

 

hvis stjernene er ute, hvis det er fullmåne 

... 

 

det kan være stort og åpent og fint 

... 

det er en fin tur hvis det ikke er noen andre ute  

... 

det er en fin tur hvis ingen følger etter meg 

... 

det er en fin tur hvis ikke en eller flere menn følger etter meg 

....  

det er en fin tur hvis ikke en eller flere menn følger etter meg og voldtar meg  

... 

det er en fin tur hvis jeg ikke må skynde meg fordi jeg er redd 

... 

det er egentlig en ganske fin tur hvis jeg ikke må løpe de siste tusen meterne fordi jeg er livredd 

... 

og kjenne hjertet smuldre og slå som ved jordskjelv  

... 

og gå opp trappene mens beina smaker aluminium  

... 

når du er så redd som jenter kan bli på vei hjem, midt på natta, så kan du smake musklene i beina dine, smake hele innsiden av kroppen 

... 

og somle med nøklene på feil side av døra  

...  

og somle med låsen på innsiden 

... 

og sitte på sofakroken og stryke på deg selv, stryke kjolen og armene og håret på plass og tenke at det var ingenting, at du er trygg, at han sover der inne og alt er trygt 

... 

det er også fint, egentlig 

... 

at du ligger her inne og alt er trygt 

... 

at du ligger her inne som om her inne er en annen planet hvor en eller flere menn ute seint på natta for å voldta jenter ikke fins 

... 

og du har pysj på deg kjenner jeg når jeg ligger inntil deg  

... 

og du er varm og åpner munnen din og sier med varm stemme at jeg er kald, det må være kaldt ute og det er det  

... 

og det kan være ganske fint å gå hjem når det er kaldt og klart ute 

...  

hvis stjernene og månen  

... 

og du er så varm  

... 

og det føles som om varmen din er et kor, som et stort kirkekor i røde kjoler, nei hvite, nei, røde og hvite  

... 

og hele meg må smile når de synger 

... 

og smaken forsvinner  

... 

og jeg smelter som noe som smelter 

... 

kyss meg med den varme stemmen  

... 

kyss meg med koret  

...  

kom oppå meg og kyss meg  

... 

kom inn i meg 

... 

og kom 

Fra side 175 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

(07:58)

det kan være en liten vind  

en liten bris  

inni deg 

alle trærne rett opp  

bare de to  

og vinduet til  

og vinduet for  

og den første lille holmen  

og den andre litt større 

med snø  

og koppen uten hank 

(kopp uten hank er varmere, sa hun 

og en følelse av at noe er lenge siden  

oppå vinden  

som kniplinger  

som en kald krok i huset  

som sålene dine mot brygge stolpen  

og vannet bak  

og utover  

og overalt)  

det skinner gjennom  

det farger av  

det svetter  

og fetter  

og når du stryker over det  

med hånden  

er det gamle, under, kaldere enn deg 

og så blir du også litt kaldere  

litt eldre 

Deler av diktet (07:58) fra side 169 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

(23:19)

et verdenskart som en duk på bordet og blomster i en vase på duken, en tulipan over Australia, en tulipan over Sibir, og du, bare så du vet det, sitter (eller ligger, hvis du har lagt deg) under en gedigen bergknapp 

(23:19)

Fra side 163 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

(01:12)

og på plassen utenfor Notre Dame holdt en ung mann fram en plakat hvor det sto: GRATIS KLEMMER (men på fransk) og ved siden av ham satt en ikke like ung mann og spilte på sag og det kan ha vært bare semantisk nærkontakt men jeg syntes lyden av saga hørtes ut som klemmer, som lange gode klemmer fra utenomjordiske vesen, og jeg fikk det for meg at jeg var vektløs og at jeg kunne ta på alt uten at alt la merke til noe, som om jeg var min egen etterretningsagent, en hemmelig identitet, og hvis det er liv på andre planeter er det agentene som må dra først, og soldatene, og politiet, mens vi andre kan klemme og spille og ta på 
(01:12)


Fra side 162 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

(01:09)

vi var innom arenaen på vei fra flyplassen, den var stor og nesten helt mørk og øde og ingen sa noe og vi bare sto der og tenkte at nå kan ingenting skje, at vi ikke var der vi var fordi vi var der da vi var der, på natta, mener jeg, som når du er oppe hele natta og dagen kommer og du føler deg bare malplassert som om du forstyrrer alt og ikke egentlig lever eller trenger å leve for at det skal være liv, så sa jeg, bare for å si noe, at det burde være friidrett døgnet rundt, at vi burde hatt verdensrekorder for dagen og kvelden og natta, fordi vi forandrer oss så veldig, men ingen sa noe, og nå ligger jeg her og tekster deg så fort jeg kan og kommer til å ta tida på hvor fort du svarer. (01:09) 

Fra side 157 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

(22:45)

jeg står ved siden av en stor rød regnvåt postkasse i denne byen som jeg aldri har stått i tidligere og aldri skal stå i igjen og jeg bare fikk det for meg at du ligger der inne, bretta sammen og frankert, adressert og konvoluttert, og det er ikke torden, var det jeg ville si, det er bare neven min, og det er ikke en møkkatsunami, bare resten av kaffe latten 

(22:45) 

Fra side 156 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

(09:12)

da du sa at jeg kunne være din biograf hvis du fikk være min og jeg sa ingenting fordi hva sier man til sånt? husker du? og så sa du ikke gå, og bli her, og ikke ta på deg det blå skjerfet, og ikke forsvinn ut i verden, men kanskje hvis du hadde sagt stenograf, kanskje hvis du hadde sagt ta diktat før du spratt opp av senga og begynte dagen, kanskje hvis vi hadde blitt enige om å være uavbrutt sammen, hver vår uendelige setning side om side, ikke ute etter plot eller peripeti eller begynnelse, midte, slutt, fornøyde med bare å holde hverandre gående, og konjunktiverende og adverberende, hvis du bare kunne elsket meg og samtidig ikke visst hvem jeg var, hvis du ikke hadde trengt et kyss hver gang du gikk ut døra og et god morgen for å klare å stå opp, så kanskje 

(09:12)

Fra side 155 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

ET RØDT BELTE I EI HVIT BUKSE

* 

i dag har jeg sett: fugler på himmelen, ungdom på en parkeringsplass, skyggen av nakne grener på en fioloett pullover, en mosegrodd fotgjengerovergang, akvariefisk, et rødt belte i ei hvit bukse, et burgunder motorsykkeltrekk trukket over en motorsykkel (jeg så ikke motorsykkelen), S tørket svetten, W sette en strikk i håret, E bruke en fjernkontroll og kanskje tusen andre ting og jeg husket det du sa en gang, som jeg tror du hadde annetstedsfra, om at alt bare venter på å bli lagt merke til, at hele verden venter på vår oppmerksomhet, det er ganske fint, natta (00:53)  

*

Fra side 155 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen.

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

MÅNEN

*
så du månen før du la deg? den ligna et paikart, heter det paikart på norsk? og avhengig av om hvit og blek er bra eller dårlig er den enten hundre prosent for eller hundre prosent mot verden 

(08:19) 

* 

jeg tror mot, hvis jeg var månen ville jeg vært mot, hvis jeg var månen ville jeg gradvis trukket meg unna funnet noe annet enn saltvann å trekke i, noen andre mennesker å skinne på  

(08:23) 

Fra side 154 i God morgen og god natt av Nils-Øivind Haagensen. 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG