BOKEN VEIEN TIL FØRERKORTET




Bildekilde: Bokelskere.no



Jeg er tjueseks år gammel, blir tjuesju i år. Jeg har enda ikke tatt førerkortet. Hovedsaklig fordi jeg har diagnose på sosial angst, agorafobi og panikkangst. Jeg har heller ikke hatt økonomi til å egentlig tenke på å ta kjøretimer etter at jeg ble så psykisk syk at jeg ikke har klart å komme meg i arbeid fast, enda. Mamma har aldri villet øvelseskjøre med meg, ikke den gangen jeg ville ta førerproven og var frisk nok (modig nok). Da vi var på et kjøpesenter sammen i fjor bestemte hun seg for å kjøpe denne boka til meg på Norli. Det kom litt ut av det blå egentlig. Selv om jeg tror det er ikke noe håp for meg her i verden; at førerkort og bil er noe som er for godt for meg, noe jeg ikke fortjener eller noen gang vil få til - syntes jeg det ikke skadet å i det minste lese boken. Sakprosa og faglitteratur er noe av det jeg leser MINST. Jeg er skikkelig dårlig på å lese det, må liksom tvangslese og bruker skikkelig lang tid på fagbøkene; må liksom ta mange pauser og lese skjønnlitterære bøker samtidig. Det må sies jeg får en mye deiligere følelse etter å ha avslutter en sakprosa (spesielt faglitteratur) enn for eksempel en roman. Dere må tro jeg var fornøyd da jeg hadde klart å fullføre denne boken. Jeg begynte i mai to tusen og seksten og fullførte den i februar to tusen og sytten. He he.


Veien til førerkortet for klasse B er skrevet av Kjell Torsmyr, Jarle Nermark og Dagfinn Moe. Jeg skal ikke skrive om hva boken handler om og slikt - det er jo ganske åpenbart. Jeg gruvde meg veldig til å begynne å lese den. Jeg utsatte det ikke; jeg begynte ganske raskt å lese rett etter at jeg fikk den. Men bare tanken på å lese om å ta kjøretimer ga meg angst. Jeg satt der i sofaen hjemme alene i min lille dritt hybelleilighet jeg leier med boka på fanget, høy puls. Og var fysisk kvalm. Angstkvalmen. Den verste. Jeg har fortalt dere på bloggen min at jeg elsker når sakprosa-bøker har bilder. Da går lesning lettere synes jeg. Veien til førerkortet har mange bilder. Men noen av dem kunne vært bedre. På side tredve står det "Føreren i den grønne personbilen". Bilen på illustrasjonen ser mer gul ut. Jeg la fra meg boken noen måneder. Jeg kjedet meg og ble rastløs. Jeg leste en krim av Jo Nesbø før jeg prøvde igjen. Jeg leser de anbefaler å kjøre med kjørelærer den første gangen en kjører bil. På den måten trenger de ikke å avlære oss noen feil vi allerede har lagt på oss. Det samme sa mamma. Det var derfor hun ikke ville kjøre med meg da jeg var atten. nitten. Eller tyve. Så ble jeg jo syk etter det og da var det ikke lenger aktuelt for meg. Jeg hatet henne lenge for hun ikke ville hjelpe meg. Jeg turte nemlig ikke å ta noe kjøretime før jeg hadde kjørt litt først. Angsten har alltid vært der. Så kom jeg ingen vei da. For jeg turte ikke å kjøre med noen andre enn mamma. Jeg satt fast. Jeg hater henne ikke for det lenger. Jeg har blitt litt mer voksen i hodet. Men jeg kjenner ingen som ikke har kjørt med familie, venner eller kjæreste før sin første kjøretime.
Jeg kunne så lite om bilens verden, at da min venninne fortalte meg det var lovpålagt å ha forsikring på bilen ble jeg skikkelig overrasket. Og glad så klart. Ha ha.


Jeg har selv hindret noen i å kjøre etter å ha drukket. Jeg har sett folk ta en øl for så å kjøre hjem. Jeg har blitt tilbudt å bli kjørt hjem av folk som har drukket eller røykt ulovligheter, eller begge deler samtidig. Når jeg har visst om det på forhånd har jeg alltid takket nei. Jeg leser det er "forbudt å bruke signaler for moro skyld eller for å hilse på venner". Jeg blir tutet på av venner og bekjente hele tiden. Det vil si; det hender seg. Noen ganger liker jeg det. Men som regel ikke. Jeg skvetter så. Og rekker nesten aldri å få med meg hvem det er som kjører. Jeg kommer til Vikeplikten. Den er så vanskelig. Jeg forstår ikke alt jeg leser om den. Kanskje den er lettere i praksis? Så vanskelig syntes jeg vikeplikten er at det tok meg flere måneder før jeg turte å ta i boken igjen. Den lå og støvet.


Jeg tvangsleser. Min største motivasjon:
1. Har villet lese boken lenge før jeg fikk den
2. Det gir god statistikk (som jeg jo har sluttet å føre) eller gode lesepoeng å lese faglit.
3. Jeg er nysgjerrig på bil og førerkort. Jeg kan jo ingenting. Det er en verden jeg ikke tilhører.


Denne boka har blitt en representant for alt jeg aldri vil oppnå. Å fullføre boka er blitt en form for selvdisiplin. Det virket jo ikke som mye vits å lese den ferdig når jeg ikke har tro på at jeg noen gang skal tørre å ta kjøretimer. Panikkangsten, det sosiale, ikke minst angorafobien er for sterk. De sier at det største i verden er kjærligheten og blåhvalen. Men for meg er ingenting større enn angsten. Mens jeg leste minnet jeg meg selv på at jeg er nysgjerrig og liker å lære nye ting. På den måten ble det ikke meningsløst å lese ferdig selv om jeg for alltid vil være en som går, og tar kollektiv transport.



Veien til førerkortet av Kjell Torsmyr, Jarle Nemark og Dagfinn Moe
Personbil
Lærebok klasse B
ATL
2015
ISBN 978-82-7310-312-3
302 Sider
Kilde: Min egen, fått av mamma
Norge
Faglitteratur





Jeg har også en 


OG EN 



Kommentarer

  1. Mange poeng for å ha fullført boken :-D Om det noen gang blir førerkort og bil er vel umulig å vite? Kanskje blir du aldri bedre, kanskje blir du det. Det kan vel bare tiden vise sikkert? (evig optimist på det punktet) :-P Uansett: Stolt av deg og glad i deg! <3

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi