KJÆRE AV LINNEA MYHRE - RASKT LEST, RASKERE GLEMT

Bildekilde. 

#1 Man skal alltid respektere hverandres tacovaner. 

I taco er ingenting feil. Noen liker skjell, andre liker lefser. Noen blander alt til en salat, mens andre bruker to tubs oppi hverandre. Alt tilbehør er tillatt, og jeg har selv akseptert både rosiner, druer, majones og Thousand Island-dressing på tacobordet i mitt eget hjem. Selv om du ikke kan fordra mais, er ikke din venns taco feil bare fordi den inneholder mais. Det er ikke lov å bli sur i taco. Taco er alt, og alle har forskjellige preferanser innen tacogrenen. Grensen går imidlertid ved ketchup. 

Fra side 27.


Jeg har spist taco i dag. Jeg burde spille plata Please av Sondre Lerche samtidig som jeg skriver denne teksten. Istedenfor Sondre er det platen Jack Elliott Takes The Floor som spilles ut i rommet. Et mesterverk. Cat People av David Bowie heller enn Sondre for den sangen skriver Linnea om i Kjære.
Jeg gjør det. Jeg møter meg selv på halvveien i musikk-grubleriene; jeg setter sangen Old Shep på pause, åpner et vindu med Youtube og finner Bowie. En sang av Bowie og tilbake til Jack Elliott.

Kjære av Linnea Myhre. Det er greit hvordan språket ikke er perfekt. Det er en ung (og talentfull) kvinne som skriver, det skal ikke være perfekt da. Linnea skriver hun ikke er så intelligent at hun kan lese stor litteratur, tror det er Tolstoj hun nevner? Mener det er en russisk, gammel forfatter som kastes ut som eksempel i Kjære. Jeg tenker om Linnea ikke leser de store blir hun aldri en stor forfatter selv. Jeg tenker for å være flink til å skrive må du lese lese lese. Linnea er så usikker i Kjære, så usikker på seg selv. Var hun det i Evig søndag også? Hvorfor irriterte hun meg ikke da med usikkerheten sin, men irriterer meg nå? Har jeg vokst fra bøkene hennes? Har lesesmaken min forandret seg så mye på så kort tid? På to år? Jeg har lest Anna Karenina, på engelsk til og med. Kan jeg, kan Linnea. Tolstoj er ikke så vanskelig som en tror. Tsjekhov, er det kanskje Tsjekhov hun nevner.... Nei, husker ikke.

Jeg gledet meg til Kjære, biblioteket i byen fikk den aldri, jeg bestilte fra et annet bibliotek, fjernlånte, sto i venteliste. Endelig ble det min tur å lese boken, over en måned etter utgivelsen. På forhånd hadde jeg bestemt meg for å like den, i begynnelsen gjorde jeg det også, dessverre varte ikke entusiasmen min gjennom hele boken. Jeg ble lei. I et intervju jeg leste med Linnea om boken, er det på siden til NRK tro? I intervjuet sier Linnea hun må skrive om noen andre fordi vi er vel lei av henne. Ja jo, hun hadde rett da hun sa det, jenta er ikke dum; jeg er lei. Lei av usikkerheten hun viser i boken. Litt lei av Linnea. Det er mye Linnea.

I motsetning til Linnea skriver jeg om de jeg skriver til når jeg skriver brev. Der ligger fokuset mitt; jeg skriver om minnene jeg deler med disse menneskene, alt jeg setter pris på hos dem, deres og mine planer for fremtiden. Når Linnea skriver brev til folk skriver Linnea om Linnea. Jeg trodde Kjære var en hyllest på godt og vondt til mennesker i livet hennes. Det er en skuffelse det ikke var helt sånn.
Brevet til "Kjære Santa Maria" er hysterisk morsomt. Det er i hennes brev til matvarekjeder hun blomstrer mest, det er min oppfatning. Det er der det er morsomst. Jeg vurderer å begynne å gjøre det samme selv. Jeg har godt av å bli mer aktiv. Aldri mer skal jeg vente på en oversettelse. Det skal sendes en e-post til forlaget med spørsmål om oversettelsen faktisk vil finne sted en gang i fremtiden. Jeg innrømmer at dette har jeg allerede gjort. To ganger. Men det er så lenge siden jeg var så aktiv. Så nysgjerrig, så utålmodig.

I Kjære skrives det brev til mamma, undulaten, psykologen (et av de beste), tanten, ei forvirret jente som heter Sofia, en kjerring-terapeut (drit bra), Santa Maria (hysterisk morsomt), produsentene av Eldorado rødbeter, en tidligere useriøs eks, et bakeri-kjede, til Knut Christian Moeng (bra), redaktøren sin, Erna Solberg, pappa (trist og vondt)... nå orker jeg ikke å ramse opp flere. Det er altså mange, mye å ta av.
Leseropplevelsen min var over raskt. Kjære var lest i en sammenhengende leseøkt på noen timer. Kanskje ikke så rart jeg ble lei, ikke alle bøker er ment til slik lesning. Min oppfatning er at bøker skal tåle dette. Det får bare rive og dra, det skal tåle å bli lest. På alle slags vis. Men det skal Linnea få applaus for, hun får meg til å glemme tiden. Hun gjorde det med sin debut og hun gjør det igjen med Kjære. Jeg glemmer aldri tiden. Takker og bukker.

Jeg lurer på om ikke Linnea skulle ha sittet på denne boken og ruget i to år til, latt den heve seg mer, som de brødene hun skriver om i et brev til Bakers AS. Hun sier det jo selv i boka, forlag er bare ute etter å selge selge selge.

Bildekilde. 

Jeg tenker ikke Anoreksi eller Blogg når jeg hører noen si navnet Linnea Myhre. Det er lenge siden hun har gått ut av en bås og lukket grinden bak seg, så hvorfor ikke slutte å henvise til blogg og spiseforstyrrelser hver gang Linnea skrives om i media. La Linnea være Linnea. Hvem det nå er. Jeg synes nemlig debuten Evig søndag er bra, og Kjære er ok. Jeg vil gjerne lese mer og jeg tror Linnea har mer enn hun leverer i Kjære. Det overrasker meg hun skriver hun ikke liker boken sin Evig søndag (igjen denne irriterende selvkritikken og usikkerheten i Kjære). Den er jo bra, bedre enn Kjære (mener jeg).



Kjære av Linnea Myhre
Tiden Norsk Forlag 2014
1. Opplag
ISBN 978-82-10-05411-2
155 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

HIMMELEN ER EN SAMLING - EN VAKKER DIKTSAMLING AV KJERSTI BRONKEN SENDERUD

Himmelen er en samling er enda en av de bøkene i bokhyllen min som Norli kastet og som fant veien hjem til meg. Som de andre bøkene som ble kastet den gangen er også Himmelen er en samling en god bok. Nå har jeg bare to bøker igjen så har jeg lest alle Norli-bøkene!


Omslaget er anonymt, kjedelig og usynlig; to ganger hadde jeg vanskelig for å finne den i bokhyllen. Tiden jeg brukte på å lete tilsvarer tiden jeg brukte på å lese boka. Nei da.. Ikke fullt så ille.
Det er nesten flaut å skrive at hele boksamlingen min er sortert alfabetisk; og til tross for dette måtte jeg se gjennom alle hyllene to ganger for å finne denne tynne, lille, fine saken.

Jeg hadde aldri før lest noe av Kjersti Bronken Senderud. Aldri hørt om heller. Når jeg leste boken føltes det likevel kjent. Det var som å treffe noen på fest som jeg har pratet med før, det var som om å komme hjem til mitt eget soverom etter en lengre tur på ferie. Det traff en nerve i meg.

Himmelen er en samling: Treet går igjen, det er et tre eller flere trær, alltid. Å kjenne seg selv så godt, kjenne omgivelsene som du går i hver dag, kjenne til dine egne drømmer når du sover. Legge alt dette sammen og skape vakre dikt. Dikt om alt det kjente, dikt om å skape.
Det er søtt, makabert, rent, vakkert, stille - kunstferdig bredt. Jeg var syk (igjen, herrigud, lei) i fjorten dager, Himmelen er en samling var en av bøkene som ble lest i denne perioden med vond og hoven hals. Jeg var stort sett inne i fjorten dager - men i diktsamlingen er det mye natur; det var forfriskende for meg som hadde gått i hi å lese om dette.

rødt blått slått gress 

Fra side 10


Himmelen er en samling inspirerte meg, ga meg luft, natur og trær da jeg trengte det. Det er en bok som fortjener å bli lest. Nå vet jeg ikke hvor mange i Norge som har lest den, men jeg er ganske sikker på at boken fortjener å bli lest av enda flere.

det sto alltid mat på bordet 

i dette huset   eplegrøt og hjemmebakst                                                  velkommen og    forsyn dere (så enkelt kan det lyde)et rom for de som kom      og de som gikk

Fra side 39.




Himmelen er en samling av Kjersti Bronken Senderud
Forlaget Oktober 2009
ISBN 978-82-495-0699-6
55 Sider
Kilde: Min egen

Bildet funnet på Tumblr. 

LIVET! LITTERATUREN! AV TOR EYSTEIN ØVERÅS - ESSAYS OM LITTERATUR

Ingen må tvile på at romanene og filmene er det viktigste i livet. De snakker om romanene og filmene som om de var virkelige - ja, virkeligere enn virkeligheten selv. 

Fra side 129.



En gang i tiden røykte jeg, og i den tiden røykte jeg i vinduet. Jeg bor i fjerde etasje og orket ikke å klatre ned og opp fire etasjer hver gang jeg trengte nikotin. Jeg hadde heller ikke en kjøkkenvifte å røyke under. Så der sto jeg og røyke. Da observerte jeg hundrevis av bøker bli kastet i søpla i bakgården til Norli. På natten snek jeg meg ut og forsynte meg rått. Livet! Litteraturen! av Øverås er en av bøkene jeg tok med meg hjem.


Det er en bok proppet med essays om litteratur. Bokanmeldeser (essays) som er blitt  tidligere publisert i aviser og slikt og som nå er blitt nøye valgt ut og puttet i en pocket. Og lest av meg. Det er første gang jeg leser noe av Øverås, sikkert ikke siste gang. Jeg hadde nok aldri hørt om eller lest noe av ham om ikke Norli hadde kastet ham. Takk for det Norli.

I essayene er det ikke bare bøkene han anmelder, han skriver om forfatterne også; og litt om livet sitt men ikke så mye som bakside-teksten skal ha det til, men det er fint det som er der. Spesielt er det forfatteren Per Olav Enqvist han skriver om, han dukker opp overalt, i tekstene om hans egne svenske bøker men også i tekstene om de andre forfatterne og deres bøker. Det er som om Øverås elsker Enqvist, har han med seg overalt, smetter han inn overalt. Selv har jeg aldri lest noe av Enqvist men har hatt en roman og hans biografi på leselisten i noen år. Slik er det med leselister, de tar tid.

Hva gir en forfatter, eller en tekst, autoritet? Hva er det som gjør at man lytter til bestemte forfattere? Hva er det som gjør at uansett hva en bestemt forfatter skriver, selv når han er på sitt svakeste, så er det noe der, alltid, noe man stoler på, forholder seg til, forsøker å tolke?

Fra side 215.

Sitatet over fikk meg til å tenke på Anna Gavaldas siste, Billie, og min omtale av den. Ikke minst til mitt eget forhold til Gavalda som kan ligne Øverås sitt forhold til Enqvist.


Øverås leser og skriver spesielt mye om svensk litteratur, og nordisk litteratur generelt. Finsk litteratur også. Han sneier borti de store engelske og amerikanske. Men han trives i Europa og leser og skriver mest om bøkene fra her. Han kommenterer det selv også, hans kolleger har dratt over havet i litteraturens verdens, mens han selv har holdt seg og fokusert på livet her.
Når Øverås skriver om svenske bøker og forfattere bruker han et og annet svensk ord i språket sitt. Dette liker jeg ikke, det er tungt, men også dette kommenterer han selv senere, men da om engelsk mener jeg, der han nevner han synes det skal være lov å bruke et annet språk i sitt eget språk når en skriver. Jo da, bare ikke svensk.... Det er tungt, jeg er ikke vant, jeg er bedre på engelsk.

Det er også irriterende når han skriver om svenske bøker som ikke er oversatt til norsk. Det betyr at om jeg også skal lese dem må jeg lese dem på svensk. Det har jeg ikke noe lyst til. Jeg har aldri lest en bok på svensk og jeg håper jeg aldri må.

De største kunstverkene er som kjent sjelden feilfrie. 

Fra side 292.


Mens jeg leste Livet! Litteraturen! har jeg skrevet ned alle boktitlene nevnt i boka, og laget to lister med dem på Bokelskere.no. Tilsammen er det nevnt 177 (!) bøker. Noen av disse har jeg faktisk lest, så leselisten min vokste ikke med 177 nye boktitler, men godt over 100. Takk Øverås. De bør være bra. Som det jo virker som de er ut fra ditt entusiastiske og engasjerende språk. Det morsomme er at her er det så utrolig mange svenske og nordiske forfattere jeg aldri har hørt om og aldri hadde kommet til å lese om ikke du hadde proppet hodet mitt fullt av dem. Og det er jo derfor vi leser bøker som dette, det er jo derfor vi leser? For å utvide horisonten i våre små liv.
Jeg kan ikke lenger legge den ut for salg for en symbolsk pris på Ibok.no som jeg gjør med alle bøkene jeg eier og leser. Til det har jeg streket under, markert og skrevet for mye i margen til. Jeg gjør vanligvis ikke det når jeg leser. Men jeg går ut fra at boka engasjerte, jeg hadde liksom ikke så mye valg etter hvert, det ble så mye lettere om jeg bare lot klistrekappene ligge og markere alle bøker nevnt med pennen. I begynnelsen brukte jeg klistrelapper men det ble etterhvert håpløst, tenkt deg det, over 100 klistrekapper fordelt på 300 boksider. Det hadde blitt mer rot enn orden. Dyrt også, klistrekapper, som jeg elsker å bruke penger på og som jeg må ha når jeg leser for å markere sitater og slikt jeg skriver av i bloggen min og på Bokelskere.

Den største komplimenten jeg kan gi en bok, er at den vekker lesebegjæret i meg, at jeg lengter etter å tilbringe tid sammen med boka, at jeg lengter etter å komme hjem til den, få være sammen med den igjen. Det er ikke mange bøker man har det slik med, nesten ingen. Men de finnes. 

Fra side 226.


Livet! Litteraturen! har jeg latt ligge i bokhyllen lenge, veldig bevisst på at den er... den. Jeg vegret meg - for jeg visste leselisten min ville vokse så utrolig mye lengre enn den allerede er, og fordi jeg trodde det ville være en tung bok. Det er den ikke. Jeg brukte bare en uke på den.

Det er mest romaner det leses og skrives om i boka; det er også en hel del sakprosa; en og annen novellesamling; biografier og essays.  Det er mye historie og mye (!) annen verdenskrig. Sukk. Men hva med poesien, Øverås? Hvor er den? Er det en sjanger som det selges og leses lite av i våre dager må det jo være den! Den trenger publisitet mer enn noe annet.



Livet! Litteraturen! av Tor Eystein Øverås
Gyldendal Norsk Forlag AS 2009
ISBN 978-82-05-39470-4
311 Sider
Kilde: Min egen

Klistrelappene. 

Tenker store tanker, skriver dem aldri ned, det er synd, det er der kunsten ligger, det å klare å fange lyset, ordene, fargene, bevegelsene i et eneste prosjekt som blir kunst. Alt jeg ikke vet kan jeg skrive i en roman og alt jeg vet kan jeg legge i en novelle. Det tenker jeg mens jeg leser essays. Den andre på rappen; før det igjen leste jeg memoarer, flere på rappen. Helt tilfeldig, faktisk, nesten. Denne gangen er det virkelig tilfeldig at den ene boka havnet rett etter den andre, om en velger å tro på tilfeldigheter, som jeg ofte har vanskeligheter for å gjøre. Til det har jeg sett alt for mye av TV-serien House, faktisk har jeg sett alt, men dog, de siste sesongene fikk jeg ikke så mye ut av, jeg satt på gulvet, noen bak meg og fikset håret mitt, time etter time, herlighet, hva gjør man ikke for skjønnheten, for å ha en drøm og sette den ut i livet. 

15 TING JEG HAR LÆRT AV MIN MOR AV LENA DUNHAM

Bildekilde. 

Lest og kopiert fra boken Ikke en sånn jente av Lena Dunham. Oversatt fra engelsk til norsk av Christina Revold. Fra side 123:


1. Luksus er bra, men kreativitet er bedre. En morsom lek er derfor å gå innom en ti-dollar-butikk og plukke ut et antrekk som du kanskje kommer til å ha på deg på Oscar-utdelingen (eller til skoledansen i sjette-klasse).


2. Fortauet er ikke så skittent som du tror.


3. Barbie er misdannet. Det er greit å leke med henne så lenge du har det klart for deg.


4. Hvis du har en dårlig følelse når det gjelder noen, ikke vær redd for å fornærme dem. Bare løp. Høflighet er det som skaffer deg en stjålet pung. Eller en «stjålet pung».


5. Relatert til forrige punkt: Hvis noen sier «Jeg er ikke ute etter å såre deg» eller «Jeg er ikke en drittsekk», er de antakelig det. De som ikke er drittsekker, har sjelden behov for å understreke at de ikke er det.


6. Kjeft aldri på andres barn. Snakk heller dritt om dem bak deres ryggen deres.


7. Det er greit å ignorere dress code når man er en «kunstner». Folk vil tenke at du opererer på et annet nivå, og brått bli usikre på egen fremtoning.


8. Hvis noen ikke svarer på e-mailen din innen seks timer, betyr det at de hater deg.


9. «Asshole» er ikke et banneord. Selv ikke hvis du legger til «little fucking» foran.


10. Det er bedre å spise litt av alt, enn veldig mye av en ting. Hvis det ikke går, spis veldig mye av alt.


11. Respekt er ikke noe du oppnår ved å skremme folk og være intellektuell bøllete. Det er noe du får fordi du i årevis har behandlet folk slik du vil at de skal behandle deg, og ved å holde fokus på målet.


12. Hold vennene dine nær deg. Kjøp noe kult til fiendene dine.


13. Hvorfor bruke to hundre dollar i uken på psykolog, når du kan bruke hundre og femti i året på et medium?


14. «Av og til lukter en hund en annen hund i baken, og liker simpelthen ikke lukten.»


15. Først familie. Så jobb. Så hevn.

Bildekilde.

IKKE EN SÅNN JENTE AV LENA DUNHAM - ESSAYS SOM FIKK MEG TIL Å LE

Historien hadde alt: drama, sjalusi, fyll, brutte vennskap og arvekatter. 

Fra side 91.


Jeg er skikkelig glad i TV-serien GIRLS, har sett begge sesongene flere ganger; da jeg så karakteren til Lena Dunham i serien ri en mann med bar overkropp, tykk med små pupper, tykkere kropp og mindre pupper enn meg, uten å dekke seg til med BH, korsett, høyt skjørt eller noe fikk jeg sjokk og ble kjempe glad. Jøss, tenkte jeg, for en frihet. Løpe rundt fet og naken på TV, og være befriende kul - jeg visste ikke det gikk, for jeg har aldri sett noen få det til overbevisende. At min generasjon er så kroppsbevisst som vi er, så snevre i tankene, så stengt inne i oss selv, det kan vi knapt dømmes for. Personligheter som Lena gjør meg godt.

I boka Ikke en sånn jente, en samling essays kommer det frem at Lena var et godt skjermet barn langt inn i voksenlivet. Til tross for alle fordelene hun har, har hun alltid slitt med psyken. Og det beskriver hun med slik en humor og ærlighet at jeg kan ikke noe annet enn å like dama enda bedre.

Boka føles rotete, det er jo essay så hun gjør som hun vil, hun trenger ikke å fortelle om livet sitt i kronologisk rekkefølge, selv om jeg hadde foretrukket det. Hun tar heller å dele opp og forteller etter tema.

Jeg smiler når jeg ser bokbloggere ikke bare i Norge, men hele verden kommentere at Lena Dunham er selvsentrert. Det er morsomt fordi disse bloggene har jeg lest som... essays! fra start til slutt, og bloggerne som skriver Lena er selvsentrert er minst like mye opptatt av seg selv og sitt eget hode som hun er.

Jeg har opplevd ydmykelser av typen: kjøre et kne opp i testiklene til motspilleren min, oppdage under det intense lyset fra lyskasterne i studio at jeg har et tykt, sort hår som vokser ut av brystvorten og å finne en rekvisittkondom innsatt med glidekrem mellom rumpeballene mine sju timer etter at jeg har kommet hjem.

Fra side 120.


Ikke en sånn jente er skrevet med mye humor. Jeg har smilt, fnist og sluppet latteren løs da jeg leste den ut på to dager som gikk unna i en fei. Jeg klarte nesten ikke å legge den fra meg. Det er også tragisk, patetisk, skremmende, ærlige og kanskje litt for åpne ting som skrives om. Herrigud hvor jeg digger det.



Ikke en sånn jente av Lena Dunham
Originalens tittel: Not that kind of girl, 2014
Oversatt av Christina Revold
Cappelen Damm AS, 2014
ISBN: 978-82-02-42429-9
272 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

BILLIE AV ANNA GAVALDA - JEG VISSTE IKKE GAVALDA JOBBET PÅ EN BOK EN GANG

Da han var ferdig med å presentere karakterane, kom han med ein bråte spissfindige spørsmål for å sjekke at eg hadde fått tak på dei:
- Unnskyld, eg gjer det absolutt ikkje for å prøve å ta deg eller noko ... Eg må berre vere sikker på at du har fått ordentleg med deg stykket til vi skal i gang med det, du skjøner det?
Eg sa ja, og ja, men stykket dreit eg totalt i. Det einaste som eg skjønte, var at eit menneskeleg vesen brydde eg om meg og snakka vennleg til meg, og da handla det ikkje om franskleksa lenger, det var rein science fiction.

Fra side 43.

Du må tro jeg ble glad da jeg fikk en automatisk e-post fra biblioteket der jeg ble opplyst om at biblioteket har fått inn en ny utgivelse av Anna Gavalda: Boka Billie i lydbokformat.
Og jeg bare: Lybok? Enn boka da? Kommer boka og lydboka ut samtidig?! Og hvor er boka, jeg vil lese boka, ikke høre Gavalda på lydbok!

Jeg hadde ikke tid til å vente på at biblioteket fikk somlet seg til å registrere og legge ut boka Billie til utlån. Jeg bestilte den fra Frosta Biblioteket. Når Gavalda kommer med en ny bok hopper den frem i lesekøen, den har førsteplass. Jeg har slik en deilig lesehøst: Tre av mine ikoner fra tre forskjellige verdener (Norge, Frankrike, Amerika) har kommet med nye bøker denne høsten. Det er Gavalda - så klart - , Linnea Myhre og Lena Dunham. Jeg er bok-lykkelig.

Eg sa aldri noko på skulen, der kvilte eg meg. 

Fra side 77.


Billie handler om to ungdommer som alltid har følt seg som tapere på utsiden, som ikke passer inn, hører til. De blir venner og Billie forteller historien deres i denne nette lille boken.

Om handling er brødskive og Gavalda er leverpostei, føler jeg det er et tykt lag leverpostei på denne brødskiva. Gavalda skyter til språklig på Gavalda-måten, og jeg som elsker forfatterinnen synes det... blir for mye.

Hun prøver så hardt. Det er for mye leverpostei på brødskiva, en må ha på mange skiver agurk for å kompensere her, men det er ingen agurker.

Nynorsken er også vanskelig, oversettelsen er konge bra, det er ikke det. Men språket utfordret meg, noe som ikke trenger å være negativt, men denne gangen Gavalda fikk jeg det ikke helt til. Jeg liker boka, ikke den beste av dine, den ligger nok nederst, men helt klart en knall liten perle som varmet godt.

Ja takk til flere bøker. Jeg får aldri nok av deg, Gavalda.


Billie av Anna Gavalda
Le Dilettante 2013
Det Norske Samlaget 2014
Omslag Terese Moe Leiner
Oversatt fra fransk til nynorsk av Tove Bakke
ISBN 978-82-521-8466-2
197 Sider
Kilde: Lånt på biblioteket

Anjelica Huston som Morticia Addams