jeg veide en brukt
sliten kortstokk i handa
kjente at flere figurer mangla
ikke en gang tomheta
ville sitte igjen og spille
og hva som enn hadde hendt med meg
hadde det skjedd umerkelig skritt for skritt
men når begynte alt
når blei dagene en trussel
når begynte de å skjære i meg
på en annen måte
dagene som alltid har fått gått lause i mine rom
slept inn sol og regn under føttene
ga meg ingenting lenger
livet i seg sjøl var ikke nok
strakk ikke til
jeg hadde kommet hit for noe helt annet
noe mye større
jeg skjemtes nesten over å bare
være en levende blant andre levende
og av alt jeg har gjort
av stjernene jeg har løsna
og tatt ned fra himmelen
fantes ingenting igjen
bare et brennmerke
et sår i huden som aldri leges
Fra diktsamlingen Det svarte puslespillet
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
-
Jeg grubliserte ofte på å gifte meg i denne tiden. Det var vondt å slite alene, og det var slett ikke mangel på friera. Men nei, jeg hadde... -
Bildekilde. Ti små negergutter skulle ta seg fri, en satte i halsen, så ble det bare ni. Ni små negergutter sov over all måte,... -
Bildekilde: Bokelskere.no Kanskje hun ikke kjenner meg igjen. Hennes daglige gjest. Men annet er vel ikke å vente. Det er så mange a...
Dette var fint!!!
SvarSlettJa, ikke sant? Det traff meg i hjerterota. Mange fine dikt i samlingen Det svarte puslespillet. Publiserer et hver dag en god stund fremover fra samlingen. Det var helt umulig å bare plukke ut noen få.
Slett