Det eneste jeg ønsket til jul var pønk

og det fikk jeg.

Andre juledag dro jeg på konsert som bare lå på andre siden av veien fra inngangsdøren min. Godt var det for i løpet av kvelden knakk hælen på mine høy sko for tretten hundre kroner (!) og resulterte i at jeg for ned en lang trapp. Jeg er så balansert (i fylla også) at jeg landa aldri på rumpa. Så da var det å hinke seg ut og over gata og ta på seg et par mer komfortable sko og fortsette der jeg slapp. Jeg koste meg. Jeg elsker å gå på konsert. Jeg elsker musikk. Det er en latterlig stor lidenskap. Når jeg først er der, står der, da har ingenting noe å si. Den følelsen er god. Den er så bra.

Jeg sier som Lars Vaular: aldri for pen for pønk. Her er en video på Youtube av et av bandene som spilte den kvelden. De heter Djavulskap. Dere kan se meg på 0:52 (jeg er hun blonde som holder på å drikke fra flaska der fremme) og 1:28. Hihi. Jeg digger litt forsiktig som vanlig og hun ved siden av som headbanger og kooooser seg er søsteren min.

Godt nyttår og alt det der!

Oversiktelig bloggarkiv eller forbli ulest

Veldig ofte kommer jeg over blogger som jeg vil lese men jeg lar være av den enkle grunn at nettsiden ikke har et oversiktlig bloggarkiv.

Jeg leser blogger slik jeg leser bøker: fra start til slutt.

Et repeterende, dårlig valg jeg ser overalt er bloggarkiv som organiserer alle innlegg under måneden den er skrevet i, og det er det. Da er det umulig for den fanstastiske systematiske leseren (meg) å trykke på innlegg etter innlegg og holde enkel oversikt over hvor langt i boka,- jeg mener bloggen, jeg har kommet. I stedet må jeg rulle nedover siden og trykke på overskrift etter overskrift for å finne ut hvor lang jeg kom sist. Det er et slit.

Det har hendt (en gang) at jeg har gått så langt som å etterlyse et ryddigere arkivsystem, eller et arkivsystem i det hele tatt (det finnes de som ikke har det tro det eller ei) til bloggeren. Dette er ikke normal oppførsel. Det ble bare gjort fordi bloggen er fantastisk og et dårlig arkivsystem eller mangelen på et arkiv i det hele tatt, ikke stopper meg fra å lese akkurat den bloggen, arkiv eller ikke. Men til alle andre er det et hinder og du kan være sikker på at jeg ikke leser bloggen din da.

Jeg er helt fantastisk og alle dere bloggere vil ha meg som leser. Tro meg. Les mitt ord. Ta mitt råd. Du vil ikke angre. Eller forbli ulest.


Av og til kan jeg bli så ivrig at jeg kommenterer på alt. Det har hendt. Jeg beklager det. I ettertid har jeg alltid angret på 'mitt-bråkette-jeg'. Helst vil jeg være en stille leser med en hyggelig kommentar i måneden, cirka. Dette har gått galt og jeg er redd jeg har satt spor etter meg overalt på det store internettet. Det er skremmende å tenke på så jeg prøver å ikke tenke på det i det hele tatt. Min største skrekk er at noen skal sette seg ved siden av meg på toget (ingen utganger) og si Du er Stjernekast, du. Jeg er bla bla bla. Det må være grusomt. Jeg burde slutte å legge ved bilder av meg selv. På den måten kan jeg ikke bli gjenkjent. Det eneste problemet med det er at alle bloggene (ingen unntak) uten bilder av seg selv eller ting og tant, samme hva, er kjedelige blogger.

Jeg er ikke kjedelig. Er du.

Legg ut noen bilder av deg selv (om du er stygg eller fin, jeg bryr meg virkelig ikke) eller forbli ulest.

Ellers ønsker jeg (nesten) alle der ute et godt nyttår. Mine planer for året to tusen og tretten er:

1. Ikke dø
2. Slutte å spise godteri
3. Slutte å drikke brus 
4. Bli deiligere (kropp og sinn)
5. Skrive lister 
6. Lese bøker
7. Ikke smile så mye
8. Være fullere oftere
9. Ikke tenke så mye 
10. Drit mer faen
11. Bruke mye penger på å gå på kino. Hvilken film er ikke viktig.
12. Kjøpe et par høye sko av Jeffrey Campbell
13. Sitte mindre foran laptopen 
14. Kjøpe en ny TV 
15. Øvelseskjøre til bil minst en gang
16. Være mindre deprimert 
17. Møte opp til timene til psykologen 
18. Være modig
19. Se sesong to av Supernatural selv om det ikke faller i smak bare så folk kan slutte og anbefale det etter at jeg har sagt Sett det nå, slutt med det
20. Ikke la mine psykiske lidelser og problemer være tabu i livet (altså ikke her inne men der ute i virkeligheten). Det er ikke mine svakheter men min styrke. Bruk det positivt.
21. Mindre hemmeligholdelse mindre å tenke på
22. Fortsette å være mitt sprudlende meg 
23. Si til mamma jeg er glad i henne selv etter at hun har vært en dum gås 
24. Unngå stefar. Nok nå
25. Ikke ha dårlig samvittighet hele tiden
26. Lese mer ute, mindre inne i leiligheten 
27. Tvinge husvært til å fikse dusjen (mangler varmt vann). Nok nå.
28. Lære meg å spille piano? 
29. Strikk en 'hals'. Garnet og pinne har jeg allerede.
30. Selge den svarte kommoden
31. Mal ferdig kjøkkendøren og soveromsdøren
32. Få naboen min kastet ut 
33. Kyss mere og flere, klemme oftere.

Dette er meg inni en vintage hårtørrer i september. Jeg fikk den gratis.
Jeg er ikke så glad i ting men denne måtte jeg ha. Jeg går aldri til frisøren,
jeg gjør alt selv. Den har stått ubrukt i en måned nå og jeg har ingen steder å
gjøre av den. Mitt egoistiske meg vil ikke at noen andre skal få ha den.
Mitt minimalistiske meg vil ikke ha den lengre. Ferdig med å leke med den nå.
Mitt nyeste leketøy er en atlas-bok som jeg fikk i julegave. Den brukes flittig.
Den har jeg plass til i veska også og den er ikke i veien. Uansett, hårtørreren
er awesome for å tørke dreadsa. Å gå rundt med bløte dreads er ikke bare kaldt,
men også dumt. Det skal vi ha minst mulig av.

 

Visste du...

at Tibet er det høyeste området i verden og også det mest isolerte. New Zealand er det landet som ligger lengst unna Norge. De to stedene kunne jeg tenkt meg å dra til. Vandre rundt omkring. Se meg rundt. Ta bilder. Lese bøker. Sniffe lufta. Jeg ække så glad i å reise. Jeg er glad i å bo. Likevel. Om jeg skulle dra et sted må det bli en av de to. Også må det bli over lengre tid slik at jeg rekker å bygge meg et lite reir jeg trives i. I Tibet et reir med utsikt. I New Zealand et reir med tilgang til båt. New Zealand består nemlig av to øyer.

Visste du...

at jo nærmere roser kommer døden, desto sterkere dufter de?  Det leste jeg i romanen Elskede av Toni Morrison.

Det er, i tillegg til dette, et paradoks. 

ELSKEDE av Toni Morrison

 Bok lånt på biblioteket, som vanlig.

 Elskede leser jeg ene og alene fordi Birthe skrev så godt om den. Det er den første boken jeg leser i desember (bok fire om Harry Potter fullførte jeg aller først men den hørte jeg på lydbok og det blir jo noe annet). Det er ikke første gang Birthe påvirker hva jeg leser. En gang sparket hun meg i rævva slik at jeg endelig leste tegneserieromanen Persepolis. Det skulle riktig nok ikke så mye til men et slags spark ble det likevel og gjett om jeg er glad for det nå. Den var fantastisk god. At forfatteren bak romanen Elskede har nydelige grå dreads ga meg en intenst følelse av at hun er en fantastisk forfatteren det er meningen jeg skal lese og at hun er  nydelig som person også. Det skal lønne seg å ha dreads altså.

Romanen Elskede er en spøkelseshistorie som finner sted i Cincinnati i Ohio. Det passer meg bra da jeg elsker spøkelseshistorier.  Det er en mamma som heter Sethe og det er en datter som heter Denver. Mamma Sethe har rømt fra slaveriet til Ohio. Der flytter hun inn i huset `124’ til svigermoren `Baby’ Suggs’. Sethe har blitt så mishandlet at ryggen hennes har grodd misformet og dannet et mønster som ligner et kirsebærtre. Når jeg forteller hvor mishandlet hun har blitt er det i håp om at dere skal forstå hvorfor hun er det jeg skal kalle henne nå og som andre lesere av romanen sikkert er uenig i: Sethe er en dårlig mor. Jeg tenkte det tidlig i romanen og etter endt lesning hadde jeg fortsatt ikke forandret mening.

Toni Morrison gjorde noe rart. Hun skriver om slaveriet, om den forjævlige rasismen. Hun skriver om varmen fra solen og arbeidet. Om morskjærlighet og om det desperate i menneskesinnet. Hun skriver en spøkelseshistorie som ikke blir utenomjordisk. Morrison forklarer det så godt og overbeviser meg som leser om at det er ingenting mer naturlig enn at et spøkelse skal spøke i huset til bestemor Baby Suggs. En dag ble mamma Sethe drevet så langt ut i desperasjonen at hun tok et grusomt valg. Hun tok livet av sin egen datter og nå er de overbevist om at det er den drepte datteren som spøker i huset.

En dag dukker det opp en gammel kjenning av Sethe utenfor huset `124’ og han blir. Paul D. Hvem kan si nei til et spøkelseshus, sant? I fortiden lusker det vonde minner som for alt i verden må holdes unna nåtiden. Paul D er en sånn fin fyr og han driver spøkelset ut. Han er en sånn type som får mennesker til å slappe av, åpne seg, smile og spøkelser til å rømme. En fred senker seg endelig over huset. Er det stille før stormen? Hvor lenge kan to mennesker som deler en vond fortid la være å rippe opp i gamle, betente og felles sår som aldri har blitt stelt med? 

En dag dukker det nok en person opp utenfor huset `124’. Og hun blir også. Det er ei ung jente. Hun er mildt sagt merkelig i oppførselen sin og virker tilbakestående. De klarer ikke å forstå hvor hun kommer fra og hva hun virkelig heter. Selv sier hun at hun heter Elskede. Det lille barnet som mor Sethe tok livet av og som de mener spøkte voldsomt i huset og senere drevet ut av nykomlingen Paul D, blir kalt Elskede. Hvem er Elskede som plutselig sto utenfor huset deres. Hva er Elskede som plutselig sto utenfor huset deres. Sethe og Denver vil ha Elskedes oppmerksomhet. Mor og datter vil elske Elskede og bli elsket av Elskede. Et slags firkantdrama skildres og du forstår tidlig at dette ikke kan gå godt. Noen vil bli skadet og denne noen vil ikke bli Elskede for hun er den elskede.

Jeg skrev i begynnelsen at Sethe er en dårlig mor og etter endt lesning har jeg fortsatt ikke forandret mening. Det stemmer. Men etter endt lesning hadde jeg fått en forklaring på hvorfor Sethe ikke er en god mor og den forklaringen, da den var gitt, var så åpenbar: Sethe ble aldri lært hvordan. Som datter av en slave, oppfostret av andre slaver ble hun aldri lært hvordan å være en god mor. Hun ble lært hvordan å være en god slave, hun. Kan hun klandres da? Hun gjorde så godt hun kunne og mye gjorde hun. Og hun elsket barna sine. Elsket de så mye at hun kom til å skade dem underveis. Kjærlighet gjør blind. Klart hun kan klandres. Men må vi det da… Jeg velger å ”klandre” men tror ikke de fleste leserne velger å gjøre det. Jeg så bare datteren Denver så alt for klart. Da kan noen andre se moren Sethe. 

Forfatteren. Fin!

Forfatteren Toni Morrison legger slik vekt på morsmelken. Lenge syntes jeg det var grotesk og litt ekkelt. Før du dømmer meg må du forstå at jeg aldri har ammet noen og ikke er mor til noen. Kunne ikke Morrison la være å henge seg opp i den melken, da.. Etter hvert forstår jeg jo hva morsmelken er og symboliserer. Det var mer en mat. Klart det var… Selv ammet moren min meg til jeg var tre år(!). Hun klarte ikke å si nei. Jeg var så egen og hun var så glad i meg. Jeg var en slik kosejente som var så avhengig av mamman sin. Som barn trengte jeg mye nærhet. Jeg elsket kos. Jeg trengte kos. Det ble en slags trøst for både mamma og meg den melken hennes og den nærheten. Vi var svake begge to. Til slutt måtte hun bare reise bort en hel helg mens jeg måtte på `rehab’ i svært tidlig alder. Et vennepar med en fjorten år gammel sønn passet på meg. Den helgen var jeg visst helt umulig og desperat. Gråt og vrælte. Tryglet. Jeg villa ha mamman min. Deres sønn var en tjukkas med mannepupper og da han lå og slappet av på sofaen en dag og jeg var sånn passe desperat gikk jeg bort til han og så på han med valpeøyne og spurte om ikke han hadde ’dadda?’ Dadda var det jeg kalte pupp. ”No, Heidi, I don’t got any dadda,” fikk jeg til svar da. Familien lo. Jeg gråt. Nå kan jeg opplyse om at jeg har sluttet med morsmelk og drikker melk fra Tine. Til gjengjeld er jeg svært glad i melk enda. Det er noe av det beste jeg vet. Jeg er også minst i søskenflokken men lengst. Jeg har også det største hodet og ansiktet dog ikke den største kroppen. Så om du som mamma beregner rett kan du bestemme hvem av barna dine som skal bli lengst.

Det er en skikkelig dybde i denne romanen jeg sjelden har lest maken til (les James Baldwin). Jeg har skrevet i notatboken: Toni Morrison skriver slik mennesket som ikke kan å skrive (de fleste slavene visste ikke hvordan) og som ikke er vant til å bli lyttet til forteller historier. Det er litt hakete fortalt, mye frem og tilbake i tid, mye innestengte følelser, levende og sterkt. Karakterene er virkelige. Sethe er en så stolt karakter som er beskrevet på en slik måte at hun står for meg som en levende person.

Jeg kan ikke unngå å trekke frem forfatteren James Baldwin. Det er ikke bare fordi han er (som Toni Morrison) mørk i huden at jeg tenker på hans bøker jeg har lest (Et annet land, Rop det fra berget) under lesningen av Elskede. Begge beskriver ærlig om rasismen: de skildrer brutaliteten uten å legge noe imellom. Sånn var det. Sånn er det. Begge går dypt inn i menneskesinnet. Fortellingen til Morrison gjør vondt, ofte. Hun forteller at slavene ble behandlet som dyr. Nei, verre enn dyr! Det er grusomt vondt å lese. Jeg er rasende. 

N-Y-D-E-L-I-G-E dreads!

Negativt med romanen er at det er vanskelig å tyde hva Morrison skriver av og til. Det blir for surrealistisk for meg. Jeg liker det ikke.

En gang hendte det noe rett frem uhyggelig da jeg leste romanen. Jeg er på besøk hjemme til foreldrene mine for å bake pepperkaker med mamma. Jeg sitter ved kjøkkenbordet en formiddag og leser mens jeg venter på at mamma skal stå opp og vi kan begynne å bake sammen. Jeg leser at Elskede mister en tann ved kjøkkenbordet hun sitter ved. Samtidig som jeg leser akkurat det i boken hører jeg at mamma har stått opp og står på stuen og forteller stefaren min at hun mistet en tann i natt. Creepy! Det er ja visst en spøkelseshistorie jeg har sittet og lest!

Du som ønsker å lese romanen og ikke vil ha noen avsløringer kan slutte å lese nå.

Jeg (som vanlig) oppklarte mysteriet lenge før jeg kom til slutten. Trodde jeg ja (som vanlig). Bestemor Baby Shuggs har en sjette sans. I tillegg til å være synsk og se fremtiden, ser og føler hun slik andre ikke ser og føler. En dag hender det noe og hun legger seg ned i sengen, for alltid. Der vil hun ligge og som hun sier selv `å studere fargene’. Smarte meg la sammen to og to og mente at spøkelset som herjer i huset er ikke et men flere spøkelser. Jeg trodde de ble lei seg når Baby Suggs sluttet å ”snakke” med dem og hun la seg heller ned i sengen for å dø. Da gjorde de opprør mot denne urettferdigheten: man stenger ikke døren til åndeverdenen sånn uten videre. Om jeg har rett eller ikke er ikke godt å si. Vi får ikke alle svarene. Jeg tror ikke jenta Elskede er spøkelset i huset, men jenta som har vært fanget i et hus og mishandlet av to menn i flere år forså å rømme. Dette synes jeg høres riktig ut med tanke på de brokkene med setninger Denver og Sethe klarer å få ut av henne. Det forklarer også hvorfor hun er tilbakestående og vet så lite om verdenen. Hun har jo vært stengt inne, isolert fra verden og mennesker. Det begynte å spøke i huset kort tid etter at Baby Shuggs la seg ned i sengen for å dø, også. At det var Paul D som drev spøkelsene ut, ja, det tror jeg. Men ikke for alltid. De kom jo tilbake når han dro.

Kontorfunksjonær, sekretær

Clerks

Unsolicited

Moyamensing prison

Table of contents

We shot caps

 Entirely

Musket 

Intestine

Quart

Hogs

Darning needle

Dette er ikke er merkelig dikt. Dette er ord jeg noterte og slo opp i ordboken underveis da jeg leste diktsamlingen Mockingbird wish me luck for andre gang i år (bare for å finne ut hvilket dikt en bok jeg skrev ned i notatboken min var nevnt i).

Ordet som gikk av med seieren er Table of contest som betyr innholdsfortegnelse (!). Dette ordet virkelig overrasket det meg å finne ut av. Enn at jeg ikke visste det da. Table of contest. Høres ut som en konkurranse på et bord.

Intestine som betyr tarm visste jeg godt hva betydde jeg som elsker Grey's anatomy og sett syv sesonger (skal se åtte når den kommer til Norge) av House bare fordi jeg er lei av folk anbefaler meg serien med jevne mellomrom og nå kan jeg si HAR SETT DEN NÅ, SLUTT MED DET. Hvis jeg leser engelsk for lenge om gangen ser jeg meg blind. Tydeligvis. Entirely visste jeg også fra før, så klart. Som sagt, jeg så meg blind.

Hogs ble jeg også overrasket over. Det betyr svin.

Quart visste jeg hva betydde, på en måte. Jeg slo det opp for morro. Uff det hørtes trist ut. Det gjør det ikke mindre sant for det om.

Darning needle. Darling needle hadde vært koseligere.

Clerks trodde jeg var et banneord bare fordi det rimer med jerk.

Mange mennesker tror at jo flere bøker de leser om gangen jo mer får de lest. Sannheten er det motsatte: Jo flere bøker du leser om gangen, jo mindre bøker fullfører du. Er dette et paradoks? 

En ting til. I nyhetene (ja, jeg ser nyhetene nå, jeg har fått meg TV-kanaler, hvorfor gjorde du det tenker du, det finnes jo Netflix, og ja jeg vet, jeg er enig, hvorfor gjorde jeg det, og nå kom jeg på hvorfor, jeg ville se nyhetene, jeg ville la reklamen blafre i bakgrunnen når jeg leser så jeg ikke skal være så ensom, tenkt hva du vil, det fungerte: jeg er mindre ensom, å lese bøker er en ensom ting å gjøre, jeg kjenner ingen jeg kan bare sitte å lese med, hver person med hver sin bok i hver sin sofakrok, 'hei, skal vi lese sammen fra klokken tre til seks?' Ja, takk, snakkes da, det hadde vært fantastisk men sånn er ikke verden, sånn er ikke folk, folk vil snakke høl i huet mitt vil de, og der sitter jeg og tenker skal jeg aldri bli ferdig med den jævla diktsamlinga, hvorfor oversetter jeg ikke en side hver dag, hva er galt med meg, jeg får jo ikke en gang betalt for det og likevel er det noe som har blitt viktig å oppnå akkurat som om det har blitt et mål og når jeg når det målet har jeg vunnet, vunnet over hvem? Meg selv? Eller forfatteren? Begge har jeg vunnet over og det sitter jeg og tenker på mens en eller annen forteller meg noe om seg selv og tror jeg hører på når jeg egentlig tenker nå kunne jeg ha oversatt tre hele linjer) fortelles det om politikeren Rune Øygard som har hatt upassende kontakt og seksuell omgang med ei mindreårig jente. Er dette, i tillegg til å være mye annet, fraternisering?

Det har fungert, jeg har lært meg og ikke minst klart å huske noen av ordene jeg slo opp. Flott. Årsaken til at jeg begynte å skrive ned fremmedordene var at boka jeg da leste var kjedelig eller tung (eller begge deler på en gang) og at å skrive ned ordene ble en slags lek og det eneste som fikk meg fremover i boka var min leting etter alle ordene som jeg ikke kunne forklare. Man har det ikke morsommere enn man gjør det selv, og nå tenker du nerd, og du har sikkert litt rett. Jeg var ikke slik som dette før, jeg var virkelig ikke det men noe har hendt. Nå liker jeg bare roen jeg finner i å holde hodet opptatt med noe, hva som helst. Jeg vil heller at folk flest skal tro jeg er en viter enn å vite hvor lite jeg faktisk vet for det er flaut, faktisk.

Julegaver gis bort!

På nyåret.

Men ikke av meg. 

Det er fine Karen som er nyttårsnissen. Du kan vinne et bokmerke og bokmerker vekker leselyst og alt som vekker leselyst er GODT.

Tenk å starte det nye året med å vinne OG finne en pakke i posten. Det er glede, det.

jeg leser Bruno K. Øijer

Bukowski

Anna Gavalda 

Baldwin

og jeg vet ikke om 

du 

vet 

hvor bra dette er 

forstår du

hvor heldig du er 

som leser 

disse

Boken på vent #4

Tirsdagsutfordringen Boken på vent er det leseugla Beathe som står bak. 

En bok jeg skal lese er American Gods av Neil Gaiman. Jeg låner romanen på biblioteket og den er på fem hundre og fire sider og er på engelsk. Jeg skal også følge reisen gjennom Amerika med fingeren min som skal gli langs strekene i atlasboken min etterhvert som historien flytter seg fra by til by. Jeg tror det gjør det, jeg er ikke sikkert, jeg vet ingenting om romanen fra før. Den lå på leselisten min og der har den ligget fra lenge før jeg begynte å skrive hvorfor bøkene står på den lista. Ordensmenneske: Ja. 

Tu-del-u!

Jeg ELSKER

1. Ullrikk
2. Anna Gavalda
3. Sitater
4. Etgar Keret.
5. Biblioteket. 
6. Bandet Ulver
7. Sjokolade. Alle slags sjokolader
8. Bokmerker. Alle slags bokmerker
9. Å bli venner etter å ha vært uvenner
10. Pannekaker med pølse inni
11. Slå opp ukjente ord
12. Oransje
13. Svarte klær
14. Klistrelapper
15. Florence Welch. Muse.
16. Kathrine Von Drachenberg. Muse. 
17. Spøkelseshistorier
18. Nye gardiner. Det jeg mener er å bytte gardiner. Eller det fine etter å ha byttet
19. Lukten av mandarin på fingrene etter å ha spist den opp
20. Når noen leser bøker jeg anbefaler og liker dem
21. Fullføre en bok jeg har brukt lang tid på
22. Gå og gå og gå med musikk på øra
23. Våkne og ikke være trøtt tidlig om morgen
24. Gå i regn. Det jeg mener å si er å komme inn etter å ha gått i regn. 
25. Sove uten å huske hva jeg har drømt.
    
    
    
26. Filmatiseringene av bøkene til Tolkien 
27. Høsten. 
28. Løpe uten å må tvinge seg til løpe. Det jeg prøver å si er å løpe går av seg selv. Ingen massiv anstrengelse.
29. Må skikkelig på do og tisse. Så endelig få tisse
30. Mammas bakverk. Alt. 
31. Når en sang jeg liker kommer på radioen, en sang som ikke spilles ofte. For eksempel Be youselfe av Audioslave. 
32. Levere bøker jeg har lest på biblioteket
    
    
33. Gjøre noe du har tenkt å gjøre lenge og endelig kunne stryke det fra lista.
34. Dreads. 
35. Hyggelige kassafolk i butikker. 
36. Når jeg ikke har noen kviser rundt munnen.
    
    
37. TV-serien Girls.
38. Skifte på senga. 
39. Varmluftovnen min fra Biltema. 
40. Se skrekkfilm sammen med noen. 
41. Tim Riggings. 
42. Rød lebestift. 
43. Blondt hår.
44. Musikk.
    
    
45. Ta bilder. 
46. Kjøpe klær.
47. Finne pakker i posten.
48. Tenne lys. 
49. Luer.
    
    
    
    Jeg skrev en liste over det jeg hater også. Den lista ble skrevet, revet og sirkulert. Dette skal ikke være en negativ blogg. I dag.
    

Smakebit på en søndag #6 KIRKEGÅRDSBOKEN av Neil Gaiman

Soundtrack: plata Lyckantropen themes av det norske bandet Ulver.

Denne søndagen skal jeg sitte i sofahjørnet og prøve å fullføre den andre boken jeg leser av Gaiman (den første var Stjernestøv). Jeg har kommet til side hundre og tjuefem av to hundre og åtti åtte sider. Det er en barne og ungdomsroman. Jeg finner den bedre enn den korte romanen Stjernestøv som er en eventyrromanen for voksne. Kirkegårdsboken er inspirert og bygd opp på samme måte som barnebokklassikeren Jungelboken (som jeg ikke har lest) med den forskjellen at da barnet Mowgli vokste opp og ble tatt vare på av dyrene i jungelen, vokser Nobody Owens vokser opp og blir tatt vare på av spøkelsene på en pensjonert kirkegård.

Erfarne spøkelser jobber som lærere for gutten der de har ansvar for å lære barnet hvert sitt emne. I smakebiten under holdet spøkelset herr Pennyworth på å lære Nobody Owens å kunne bli usynlig slik som dem. Uten hell skal du vite.

Du er et forlatt smug. Du er en tom døråpning. Du er ingenting. Øyne kan ikke se deg. Sinn kan ikke holde fast ved deg. Der du er, er det ingen og ingenting. 

Trykk på bildet over og ta turen innom Mari for å 'smake' på Doppler av Erlend Loe. 

Vinneren av 'juleGIVEAWAY kom kom!'

Jeg har skrevet feil i giveaway-innlegget og mente hele tiden å skrive jeg trekker en vinner den fjortende. Beklager for det! Jeg har trukket en vinner ved hjelp av siden random.org.

Vinneren er Birthe bak bloggen MelusinesPlace. Hurra! Send meg en e-post (stjernekastblogg@hotmail.com) med adressen din og jeg sender deg pakken. Jeg har hivd i noe godsaker også.

 

Å sove så søtt har du ikke fortjent. Men du er så søt. Løper i søvne og snøfter i teppet. Kosegris.

Din lille gris

Jasså nå skal du sove ja din lille gris men i natt skulle du ikke sove, neei da, da skulle du gråte etter matmor natten lang. Ut i.natten måtte vi og vi gikk og gikk og gikk. Ullrikk gikk av seg angsten og jeg, jeg gikk for ikke å drepe han. Sov søtt ditt lille udyr, plutselig vekker jeg deg. BAAM!

BOKEN PÅ VENT #3

Tirsdagsutfordringen Boken på vent er det leseuglen Beathe som står bak.

Akkurat som novellesamlingen Indianarar fant jeg også romanen Sjelens herre i en dumspter kastet av bok-kjeden Norli i byen min. På en grønn klistrelapp på fremsiden står det at den har kostet først 299,- så 89,- forså 83,- og til slutt ga de opp å selge den og kastet den like så godt. Idioter. Jeg føler ikke annet enn forakt for slikt. Kanskje like greit å miste papirboka?I en tidlig julegave har jeg fått en brukt Ipad. Den første som kom ut. Jeg gleder meg til å ta den i bruk. Alle engelske bøker jeg brukte å bestille fra The Book Depository skal fra nå av kjøpes som e-bøker. Men hva med grafiskeromanener og tykke tegneseriebøker jeg 'nettopp'(lest flere for første gang i år) har begynt å utforske? Slikt vil jeg ikke lese på skjerm. Hva med bruktboksalg og loppemarkeder, hva med lagersalg og nyankommede bøker av favorittforfattere som Lewis og Gavalda, hva med Den Vesle Vampyren-bøkene jeg leste som liten, hva med gamle, slitte pocket bøker funnet i kjellere til familie og venner av James Baldwin, en av de beste (i følge meg) men som få leser. Hva med dem? Det blir en spennende tid fremover. Hvilke bøker velger jeg å lese på brett, hvilke velger jeg å låne på biblioteket, hvilke velger jeg å kjøpe i butikken på papir? For en tid tilbake opprettet jeg en profil på Finn.no og la jeg ut bøkene i hyllen jeg har lest til salgs (jeg tar nesten aldri vare på bøker etter å ha lest de, unntak finnes, de som leses om igjen og om igjen som novellene til Edgar Keret og bøkene til Tolkien fordi han er kongen min selv om jeg er glad i vår alles Harald) og vet du hva, jeg trodde aldri jeg skulle få solgt de bøkene da de fleste av de er bøker jeg kjøpe på salg på biblioteket (!), en var svensk og noen hadde navnet mitt i seg. Jeg solgte de bare for en symbolsk latterlig sum (fem kroner, ti kroner, tyve kroner) da jeg var lei av å gi bøker jeg har elsket noen timer gratis til bruktbutikker. Og vet du hva (igjen) idag skal jeg sende en pakke på tre bøker og da har jeg bare en bok igjen å selge og det er Rop det fra berget av min kjære James Baldwin.

Det er håp.

Sjelens herre er skrevet av en polsk dame som heter Irene Nemirosky og jeg har lest at hun skriver stor litteratur dog noe trist. Polens historie er trist og forfatterne der fra har tross alt rett til å bære sorg. Nå skal jeg løpe en liten tur på tredemøllen med musikk på shuffle med Spotify på ørene, jeg skal dusje, jeg skal rydde, jeg skal dra på senteret (gruver meg) og kjøpe julegaver. Til mamma skal jeg kjøpe et forkle, kanskje finner jeg et med en elg eller ku på. Mamma har humor. Til stefar skal jeg kjøpe en pyjamasbukse for den jeg kjøpte til han i julegave sist (mange år siden) har blitt utslitt men det bryr ikke han seg om, han kaster aldri klær. Til E skal jeg kjøpe en genser og kanskje en rose for i dag har han bursdag. Kanskje vil han heller ha et par sokker (fordi jeg elsker å få sokker, det er kjedelig å bruke penger på slikt selv) eller godis. Jeg kunne kjøpt en slags kurv og fylt den med slikt som mannfolk trenger. Deoderant, sokker, potetgull. Nei, det blir for dyrt. En rose og noe godis eller noe får holde for slik er det å ha bursdag i desember. Trist men sant. Jeg skal på Polet og prøve å se meg klok på alkohol, hva drikker folk? Jeg drikker bare vin, nesten, og jeg er ikke nøye på hvilken vin. Til min andre søster, hun i midten vil jeg kjøpe en lampe som er en knallrosa flamingo med fargerik skjerm med masse blomster på. Hun har jeg ikke snakket med eller sett siden ellevte juni to tusen og elleve og vet ikke om jeg burde kjøpe en gave eller om hun i det hele tatt vil like den. Hun er ikke så nøye med tingene sine, hun er en rastløs sjel om legger alt hun eier på lager og drar fra festival til festival. Hun mister hele tiden mobilen sin og hun gir mye faen. Det er bare det at noen vil jeg kjøpe den lampa til fordi den var så kul men den koster tre hundre og jeg kan dermed ikke gi den til hvem som helst. Selv har jeg seks lamper fordelt på tre rom og trenger ikke flere.

VINTER SITAT #1

Ned dalte de tørre fnuggene, store nok og tunge nok til å smelle som småpenger mot stein. Det forbauset ham alltid hvor stille den var. Ikke som regn, men som en hemmelighet. 

Fra romanen Elskede av Toni Morrison.

Bøker lest i november

November har vært en dårlig lesermåned av flere grunner:

1. Jeg har vært lat og ikke skrevet ned notatet underveis (som jeg bruker).
2. Jeg har ikke lest mange bøker 
3. Jeg har hørt mest på lydbok (Harry Potter, ååå kos!)
   
4. Jeg har vært dovendyr og sovet masse (til min forskrekkelse) 
5. Jeg har konsentrasjonsvansker fra out of space. Hva skjer. 

Harry Potter og de vises stein av Joanne Jo Rowling ★★★★★ Jeg har lest alle bøkene om Harry Potter før (i to tusen og ti ). Jeg planlegger å lese Skalden Skurres historier, Harry Potter : en filosofisk trollmann og Exploring Harry Potter. Da er det på sin plass med en ny gjennomgang på forhånd. Jeg velger å høre de på lydbok da å høre på lydbok er å slå to fluer i en SMEKK. Jeg kan sitte å stramme dreadsene mine med heklenålen min, ta oppvasken, epilere leggene (auuu) mine, ligge på sofaen med tre tepper og fire puter og se opp i taket, tegne i One sketch a day-boken min og vaske det skitne gulvet.  Å høre på Harry Potter på lydbok er bare kos. Noe annet er det ikke å si om den saken. Jeg føler intet behov for å fortelle om den foreldreløse gutten og den magiske skolen han går på da jeg er helt sikker på at alle vet hva som hender. Enkelt og greit kan jeg si at Harry Potter handler om vennskap, det gode mot det onde, mot, rasisme og magi. Det jeg liker aller best med Harry Potter er Dumbledore og at Harry Potter har en hvit ugle (Hedvig). Jeg er også svært glad i Gygrid. Han er en jotul (ligner på et troll) og minner meg om gudfaren min. Han har jeg ikke sett på flere år da han stakk av fra gudmoren min til Oslo. Han er kjempe lang, har stygt gebiss (han har tannlegeskrekk), svart hår, brune øyne, kjempesnill og veldig glad i meg var han. Jeg savner dem. Jeg burde satt meg på bussen og tatt meg en tur på besøk til gudmor.

Harry Potter og mysteriekammeret av Joanne Jo Rowling ★★★★★★ Dette er bok to i serien. Ja. Også hørt på lydbok. Nå har jeg kjøpt filmboksen med alle filmene og planlegger å ha Harry Potter-maraton i julen. Eller kanskje ikke maraton, heller se en film hver morgen?

Persepolis av Marjane Satrapi ★★★★★★ Dette er en grafiskroman, altså en tykk tegneserie med en lengre historie med en begynnelse og en slutt? Forskjellen på grafisk roman og en vanlig tegneserieroman blir jeg ikke klok på og har på alle slags måter gitt opp å forstå det. Er historien lang er det en tegneserie (eller grafisk)-roman, er de korte er de enten en vanlig tegneserie eller en tegneserie-novelle (det kommer an på humøret mitt hva jeg kaller det). Boka er biografisk og helt fantastisk. I ekstramaterialet av filmen (som jeg lånte på biblioteket etter å ha lest boka) ser jeg forfatteren i aksjon og hun minner meg om psykologen min (ja, jeg går til psykolog, jeg, jeg er helt gal i hodet).

"Ned med Sjahen!" I begynnelsen av tegneserien er det revolusjon i Iran. Foreldrene til Marjane er rike, intelligente, frigjorte og politisk aktive (og bevvisste). Ho ho. De fostrer Marjane til å bli det samme. Sjahen er kongen av Iran. Akkurat som sin far ville kongen modernisere Iran sånn bortsett fra at han var ti ganger mer ekstrem enn sin far. Folket demonstrerer Ned med Sjahen! Folket vil ha demokrati. Forståelig nok. Det der hadde ikke vi orket heller.

Ett år etter demonstrasjonen går Irak til angrep på Iran. Revolusjonen og utrenskiningen i hæren gjorde landet sårbart. Saddam visste å utnytte seg av Irans sårbarhet. Dumming.

Det ble strengere. Kvinnene må dekke til håret. Flere regler blir laget. Marjane er tenåring og intelligent (som foreldrene). Hun er rebelsk og ikke redd for å si sin mening. Hun kommer stadig i konfrontasjoner med lærerne sine da Marjane misliker propagandaen. Hun ser den. Foreldrene til Marjane velger å sende datteren til Wien. I Iran er hun en tikkende bombe, hun er ikke oppfostret til å lytte til propaganda og ta alt for god fisk. Foreldrene forstår at Marjane kommer til å komme i vanskeligheter om hun skal fortsette å bo i Iran. Marjane kan fransk og hun blir sent til en fransk skole i Wien. Her begynner moroa og tegneserien er vanskelig å legge fra seg. 

Marjane får seg venner, skolens 'outsidere': de som velger å se annerledes ut og som aldri har passet inn i mengden. Sammen med en anarkistisk-pønker (nei, de to tingene er ikke det samme), hippi og de andre trives hun godt. De ser på henne med respekt: hun har overlevd krigen og opplevd en revolusjon. Rått ass. I feriene er Marjane ensom da alle andre reiser hjem til familien. Marjane kommer snart i konfrontasjon med 'husværtene' der hun bor og hun må stadig flytte fra sted til sted pga dette. Skal hun ikke lære å holde skjeft å ta imot. Nei. I Wien finner Marjane kjærligheten. Hun finner også ulykken og den er større enn alt.

Marjane drar hjem igjen og jeg som leser finner håpet. Nå vil jeg ikke fortelle mer. Les gjerne Persepolis, den er svært bra, opplysende og morsom. Se for all del filmen også! Ekstramaterialet på den er awesome. Nå vet jeg hvordan man lager tegnefilm! Ja, det glemte jeg å si, filmen Persepolis er en ekte tegneserie, slik som Bambi. Ikke no animasjonstull med mange snarveier.  

Det jeg likte best med Persepolis er bestemoren hennes. Jeg elsker henne. Tegneserien er utelukkende tegnet i svart/hvitt. Det er bra. Fint. Det gjør det enklere, ektere, lettere å forstå. Marjane har tegnet en bok for oss med bilder av revolusjonen i Iran, krigen med Irak, hennes families historie, å være utlendig alene i et fremmed land, puberteten, kjærligheten, depresjonen. Det er ikke lite hun har fått til! Jeg leser Persepolis fordi Kathleen skrev om den og siden lå den på leselisten alt for lenge helt til Birthe spurte meg om jeg hadde lest den og det ble som et spark i rævva og nå har jeg lest både lest Persepolis OG sett filmen, lest barneboka Dragen Ajdar og tegneserie-novellen Kylling med svisker (som jeg skriver om lengre nede) av samme forfatter. Her har jeg lagt ut gullkorn fra den grafiske romanen.

Hvorfor jeg liker Marjane:

1. Hun er flink til å tegne.
2. Hun lyttet til Heavy Metal
3. Hun prøvde å ta livet sitt men døde ikke
4. Hun er morsom
5. Intelligent
6. Modig
7. Hun har en føflekk på nesa
8. Marjane leste sykt mange bøker da hun oppholdt seg i Wien

Kylling med svisker av Marjane Satrapi ★★★★ Dette vil jeg kalle en 'tegneserie-novelle', om det er det det betegnes som av andre tviler jeg på. Denne er den eneste jeg kom på å skrive notater om samtidig som jeg leste i november men nå finner jeg de ikke. Akkurat som Persepolis er også denne selvbiografisk men den handler ikke om Marjane men om onkelen eller grandonkelen hennes. Jeg husker ikke. Eller var det bestefaren hennes. Det er ikke godt å si her jeg sitter uten notatene mine men jeg synes jeg ser den rare skriften min skrive grandonkel på papiret. Uansett, han har kjærighetssorg og bestemmer seg for å ta livet sitt. Som historien utfolder seg får vi vite hvorfor og jeg forstår han godt. Han ligger i sengen og slutter bare å spise. Det er for meg svært imponerende at det går an. Jeg klarer ikke å slutte å spise sjokolade en gang, ikke snakk om jeg hadde klart å slutte med mat sånn uten videre! jeg har prøvd. Tegningene er nydelige. Når jeg leser tegneserier oppmuntres jeg til å tegne selv og det er bra. Alt som inspirerer og setter fart på saker er liv.

 
Miss Peregrin og øyas hemmelighet av Ransom Riggs (lenge trodde jeg Ransom Riggs var navnet på forlaget) ★

 

Dette er helt klart den dårligste boka jeg har lest denne måneden (Persepolis er den beste). Jeg leste den fordi jeg har sett endeløse innlegg om den overalt i norske bokblogger. Nå angrer jeg bittert, så dårlig syntes jeg den var. Hva har jeg lært av dette, jo: Ikke les hva andre leser. Enkelt og greit. Jeg er ikke som folk flest og aldri vil jeg komme til å være det heller. Dette er en ungdomsroman og det kan virke som det er en skrekkroman slik som den blir fremstilt men det er det all deles ikke. Jeg er lettskremt og våger nesten ikke å se favorittprogrammet mitt Åndenes Makt alene en gang og jeg vet hva jeg snakker om. Denne er ikke noe skrekkelig eller skummel. Det er en spenningsroman med tåpelige innslag av fantasy på grensen til scifi faktisk. Tidsreiser oppstår.

Det er en gutt og en bestefar. Bestefaren har helt siden barnebarnet var liten fortalte skrønehistorier som barnebarnet svelget glatt. Etter hvert som han vokser opp forstår han at dette er bare tull, ingen av historiene kan være sanne. Det finnes ikke barn med spesielle evner som bor på et barnehjem på en liten øy. En dag klikker det for bestefaren og familien må ta forholdsregler. Bestefar er en våpenentusiast og samler på disse og de tar de fra ham. Barnebarnet finner en liten stund senere bestefaren forsvarsløst drept av et dyr i skogen ved huset. De skulle aldri ha tatt fra ham våpnene sine.

Barnebarnet (som jeg ikke husker navnet på, unnskyld altså, jeg er så dårlig med navn og detaljer og uten notater har jeg demens) får psykiske plager etter bestefarens voldsomme død. Familien er rik og psykologen anbefaler dem å dra ut på en reise til det gamle barnehjemmet der bestefaren bodde som ungdom. Det vil hjelpe gutten å komme seg videre og legge det vonde bak seg. A closure. Far og sønn reiser og der oppdager Jacob (det var det han het, ja) at ikke bare eksisterer barnehjemmet men historiene som bestefaren fortalte ham som liten er sanne.

Forfatteren av boka samler på gamle fotografier i virkeligheten og i boka har han fått tak i og tatt med bilder som det er meningen skal passe til historien. Det gjør det ikke. Faktisk har han først funnet bildene forså å lage historien rundt dem. Det hele ble for meg bare teit og hva er sjansen for at folk tar bilder av en gutt akkurat da han får et 'synsk anfall' sånn som på et av bildene. Alle bildene ser (og er i virkeligheten) scenesatt.. Siden det ble så lite troverdig med de fotografiene ødela det for meg. Språket er heller ikke noe særlig og forfatteren finner på å skrive ganske mye tull. Et sted presterte han å skrive:

"Der var klassikere som Peter Pan og Den hemmelige hagen, historier skrevet av forfattere som tiden hadde glemt"

Ærlig talt. Dette er bøker tiden aldeles ikke har glemt. De bådes leses enda og betegnes fortsatt som klassikere. Hovedpersonen, Jacob, er også treig i hodet. Flere steder bruker han bemerkelsesverdig lang tid på å legge sammen to og to, og ting må bokstavelig talt bli slått i nesen på han før han forstår noe og da er det bare nesten. Det er også litt ekkelt at han slår seg sammen med bestefaren sin gamle kjærlighet (han har reist tilbake i tid så hun er ikke åtti år gammel eller noe). Ekkelt er det for det om.

Det er en 'scene' som hender i boken som er bra. Turtelduene tar seg inn i et gammelt skipsvrak og flyter i et helt mørkt rom under vannet med en pusterør som de sender mellom seg. Rundt dem svømmer det mange lysende fisker og det føles som de flyter i universet og fiskene er stjernene. Fantastisk. Det levde jeg meg veldig inn i. Men det var også alt.

Om dere synes bokomtalene mine har tapt seg noe har dere helt rett. Jeg er rett og slett lei av å skrive om bøkene og derfor er jeg tilbake til den gamle metoden: oppsummering der jeg finner det best, og 'alle i en' innlegg. Resten av måneden vil dere bare finne tulle ting som hva jeg baker, sitater fra skriveboken min, dikt, oversatte dikt, lister med film osv.