onsdag 31. oktober 2012

Visste du...


at i dag for nøyaktig elleve år siden på allehelgensaftenen kom han du vet, Voldemort, til landsbyen der foreldrene til Harry Potter og lille Harry bodde og drepte Lilly og Jacob. Harry klarte Voldemort ikke å drepe. Unge Potter fikk et arr i pannen, et slikt arr man får når en mektig forbannelse blir kastet på en.

Oppdatering! Det er tjueto år siden!  Som jeg tuller.

Oppdatering 2! Det er tretti en år siden?  Hvorfor er dette så vanskelig å regne ut! Jeg trodde handlingen var lagt til 1997, da boka kom ut, men det er den ikke, den er lagt til 1991 og 1992. Så Harry 'er' ikke like gammel som min generasjon, 1990, jeg som trodde det var en greie at Harry vokste opp samtidig med oss. Men nei, han var eldre enn oss da boka kom ut. Ikke at dette har noe å si for meg. Jeg var tyve år da jeg leste bøkene for første gang.

tirsdag 30. oktober 2012

Selvransakelse

Hva er det jeg holder på med?

De siste månedene har jeg spurt meg selv hvorfor jeg skriver blogg.
Hva vil jeg oppnå? Hvorfor gjør jeg dette? Hva får jeg ut av det? For å komme nærmere svaret har jeg laget en liste (fordi jeg liker lister).

Hvorfor jeg skriver blogg
  1. Ikke fordi jeg leser mange bøker
  2. Ikke fordi jeg vil lese bare bra bøker (selv om det hadde vært fint) 
  3. Ikke for å lese andre blogger 
  4. Ikke for å være en del av bloggmiljøet og delta i treff
  5. For å bearbeide tanker 
  6. Det skal være en slags dagbok
  7. Være kreativ på en enkel måte 
  8. Inspirere andre og bli inspirert 
  9. Disiplinere seg selv 
  10. Få orden på tanker, få orden på bøkene jeg leser, få orden på språket
  11. Luke ut all vond litteratur og musikk
  12. Legge igjen spor etter meg selv
De siste ukene har jeg følt at jeg har beveget meg ut på ville veier ute på nettet: Jeg har lært litt mer om normen for bloggere og hva som er høflig og hva som forventes av meg som leser og blogger. Det har vært mange tanker! Før leste jeg bloggene 'mine' (altså, ikke de jeg har skrevet, men andre) og var fornøyd med det. Jeg la ikke igjen spor etter meg selv ved å kommentere innlegg eller noe. Nå har jeg begynt med å kommentere og det er fint. Men! Jeg oppdager at jeg har begynt å kommentere innlegg bare for å være hyggelig, bare for å vise at jeg har lest innlegget! Med andre ord har jeg kommentert meningsløst: det har ikke vært noe tanke bak, noen mening, noe å bli klokere av.

Jeg har begynt å delta i to faste spalter, Smakebit på en søndag hos Mari og Boken på vent hos Beathe og jeg synes det er kjempe gøy! men av og til sliter jeg. Jeg sliter fordi jeg leser smakebitene til de andre men jeg har absolutt ingenting å si! Hva er poenget med å bare skrive 'takk for smakebiten'. Jeg tar meg selv i å tenke så hodet knaker for å finne på noe originalt og 'smart' å kommentere om det som står skrevet, selv om det ikke opptar meg noe overhodet eller ikke har gitt meg noe. Jeg har til og med tatt meg selv i si og faktisk planlegge å lese en bok jeg har lest fordi forfatteren av innlegget insisterer som respons på kommentaren min 'Ja, denne anbefales virkelig', "Les den du også'. Auuuu. Jeg skriver overhodet ikke blogg for å gi lesetips, jeg skriver blogg for å spre leseglede. Jeg leser heller ikke andre sine bokblogger for å lesetips og det gangene det har hendt har det vær fint, men om jeg skulle skrevet ned alle bøkene de andre skriver om, jo da: da hadde jeg ikke hatt tid til å gjøre noe annet enn å lese andres utplukkede bøker. For andre er det jo 'bare en leseliste, det er ingen tvang' men for meg er det det fordi (!) jeg gjør alltid det jeg har bestemt meg for. Dette er en greie, jeg har en greie, hvis jeg har bestemt meg for noe så slutter ikke denne tanken å rullere og 'poke' meg i bakhodet før jeg har satt den ut i live. Det er en slags tvangstanke. Om jeg sier jeg skal lese en bok kommer jeg før eller senere til å lese den jævla boka. Dette kan ikke fortsette. Jeg skal fortsette å delta på en Smakebit på en søndag og Boken på vent. Men jeg skal ikke alltid kommentere til andre og antagelig kommer ikke andre til å kommentere til meg heller. Det er greit. Det har bare føltes som meningsløst pjatt og det må jeg gjøre noe med.

Noe annet som plager meg er Den store leselisten min. Den er så lang. Når jeg leser andre bokblogger kommer jeg hele tiden over bøker jeg vil lese. Dette er stressende. Det er faktisk et problem. Jeg må skjerpe meg og lese mer litteratur og sitte mindre foran laptopen. Dette har jeg ikke tid til! Så utrolig mye meningsløs tid jeg bruker på nettet! Det er til å gråte av.

Konklusjon: hvorfor skriver jeg blogg?
  1. Være kreativ.
  2. Være disiplinert 
  3. Spre leseglede, ikke lesetips
  4. Fortsette å skrive. Skriv hva som helst! Bare skriv! Jeg skal fortsette å uttrykke meg. Samme hva, det trenger ikke være bra en gang. Men jeg må aldri slutte å skrive.

Det var alt altså. Fra nå av kommer jeg ikke til å kommentere innlegg der jeg ikke føler jeg har noe å gi eller si. Jeg kommer ikke til å lese blogger for å finne boktips heller, hovedsaklig vil jeg lese blogger som inspirerer meg til å leve, lese, spise, bake, tegne, tenke og viktigst av alt: inspirer meg til å lære. Jeg skal fortsette å bli bedre på kart, jeg skal slå opp land og strand i den nye Atlasboken min, jeg skal fortsette å skrive ned ord jeg ikke kan, skrive ned drømmene mine når jeg våkner. Jeg skal så klart ikke slutte å spre glede ved å kommentere innlegg uten kanskje å si noe viktig, men kanskje bare å si God helg for vet du hva: det er så utrolig mange hyggelige folk der ute og all varmen jeg har fått og gir gjør meg myk inn i margen og jeg spør meg selv hvorfor ikke alle mennesker kan være så hyggelige som de jeg har 'truffet' på nettet.

Det nye atlaset mitt. Er det ikke fint og stort. Den er massiv. Akkurat nå bruker jeg den til å ha laptopen på, på fanget. Det er ikke plass til boka i veska, det er synd. Det tenkte jeg ikke på da jeg kjøpte den. Til nød kan jeg slå opp steder med smarttelefonen selv om det ikke er det samme. Det er ikke det samme som å dra fingeren langs et fjell, en vei, å peke på et hav. Peker jeg eller drar fingeren over skjermen på smarttelefonen bytter jeg bilde.

Jeg lærer meg ord fra romanen Hinsides helvete

Da jeg leste romanen Hinsides helvete skrev jeg ned to ord som jeg ikke visste hva betydde, ord som ikke ga meg noen bilder i hodet. Ord du ikke kan gjør deg blind.

Jeg blir ikke god i språk av å (bare) lese gode bøker. Jeg må slå opp ordene også.

Ord jeg ikke kan. Ikke le.


Esplanader Dette ordet fant jeg ikke på norsk men på svensk og på svensk er det et sted der du kan passere, type gå søndagstur.

Ågekarler Dette ordet tok med meg på ville veier, det kan jeg si med en gang, ingen rolige esplanader å vandre på i byen her nei. Ågekar er en mann som låner bort penger forså å tjene en urettferdig stor sum på rentene. En ågekar, også betegnet som en usurer, finner du ikke sittende bak en benk i en bank. Han sitter i et skittent kontor med en sulten hundevalp i en kurv under trekket fra vinduet.


Andre innlegg:  

søndag 28. oktober 2012

Jeg leser i oktober #6

Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda ★★★★★★

Denne romanen leste jeg for første gang våren i to tusen og ti da jeg leste til nynorsk eksamen. Jeg ba bibliotekaren om å finne en bok på nynorsk til meg. Det gjorde hun. Hun fant frem en murstein på mange hundre sider. Hjelp. Leselysten min hadde begynt å komme tilbake da den hadde vært fraværende i mange måneder. Jeg begynte forsiktig med å lese Elleve minutter av Paulo Coelho og dristet meg videre til å lese den morbide klassikeren Parfymen. I en sofakrok i fire, fem dager satt jeg (på besøk) hjemme til foreldrene mine og leste Saman er ein mindre aleine for første gang. Jeg gråt, jeg lo, jeg følte hjertet mitt briste. Jeg var berørt, truffet, gjenkjent. Anna Gavalda hadde ikke bare skrevet om meg, hun hadde også skrevet om fremtiden min. Det visste jeg ikke da og det er like greit. Jeg hadde aldri lest en slik roman før.

Jeg har alltid lest mye helt siden jeg var lita, og det har aldri vært noe mer enn et tidsfordriv, et forsøk på å få svar eller et ønske om å overvinne alle bøkene i bokhylla- ved å lese alle. Grøsserbøker var spennende,- og det var det. Science fiction-serien Animorphs var min og bestevenninnen min K sin barndom. Jeg leste hele serien på over femti bøker to ganger. Jeg leste om den Vesle vampyren og jeg leste serien Tusen biter. Jeg hørte på lydbok og jeg var alt i alt ofte på biblioteket. Men aldri hadde jeg lest en bok som Saman er ein mindre aleine. Når jeg ser tilbake ser jeg at det nærmeste jeg kom den leseropplevelsen før to tusen og ti var da jeg hørte Den hemmelige hagen på lydbok langt opp, på et fjell, på en gård sammen med min tante samtidig som vi vasket og ryddet alle skuffene på den store gårds-kjøkkenet hennes. Eller da jeg leste Skygge gjemsel av Maria Gripe. Etter å ha lest den ville jeg begynne å skrive selv. Og jeg gjorde det. 

Saman er ein mindre aleine lånte jeg på lydbok i to tusen og elleve. Jeg lå i sengen min i flere dager og bare hørte på lydbok. Stereoanlegget hadde jeg hentet fra stuen og lagt på kisten min som jeg hadde skøvet helt inn til sengen. Der lå jeg og hørte på romanen, koste meg og frøs under mange lag tepper.

Om to dager er det nøyaktig et år siden. Da jeg lånte romanen for andre gang på lydbok i år tenkte jeg ikke på det: at det er nesten nøyaktig et år siden jeg hørte den ferdig sist. Bare to dager som skiller. Jeg tenker at det tross alt har blitt noe bedre. Denne gangen lå jeg ikke sengen da jeg hørte på den, jeg satt foran speilet og prøver så godt jeg kan å få etterveksten min til å bli en del av dreadsene mine med en heklenål. Det er mye arbeid. Framgang. 

Saman er ein mindre aleine er en bok som betyr mye for meg. Jeg har lest alle bøkene til Anna Gavalda og jeg synes hun er fantastisk til å skrive.

I romanen møter vi fire personer. Det er Camille som er hovedpersonen. Hun straffer seg selv ved å vaske do og kontor om natten. Hun har gjort noe fryktelig galt og hun gir ikke seg selv lov til å utøve kunsten sin. Hun fortjener ikke å leve, hun fortjener ikke å spise, å ha det bra. Camille er et stort kunstnerisk talent. Hun minner meg så veldig om ei jeg kjenner som vi kaller R. Det er henne jeg ser når jeg ser Camille. Philibert bor i en stor og gammel leilighet på 300 kvadrat meter. Familien blir ikke enige om hvem som har rett på å arve leiligheten og den stammende og pinlige klovnen som står til daglig og selger postkort utenfor museer i Paris, er satt til å stå vakt for leiligheten slik at ingen snikende nevøer eller gamle tanter skal komme og rappe antikke møbler før saken er gjort opp. Frank jobber som kokk om kvelden og natten. Han jobber rævva av seg. Den eneste fridagen han har, som er på mandager, drar han og besøker bestemor si(som oppfostra han) på eldrehjemmet. Paulett trives ikke på eldrehjemmet og vil bare hjem til den vakre hagen sin. Det eneste lyspunktet opp i smørja er mandagene da det kjekke barnebarnet Frank kommer kjørerende og bannende på motorsykkelen sin på mandager og sovner i stolen ved sengen hennes nesten øyeblikkelig han har satt seg ned. Vesle gutten hennes er utkjørt. 

Disse fire livene flettes sammen i den 300 kvadratmeter store leiligheten og sammen er de mindre aleine. Det er en fin gjeng. Det finnes også en film.


Tre ganger har jeg opplevd denne romanen nå, første gang leste jeg den, andre gang hørte jeg den på lydbok i senga, tredje gang hørte jeg den på lydbok foran speilet.

Andre innlegg:

Mitt første forsøk på bokryggpoesi!


Jeg ble tipset om GiveAway-Bonanza på bloggen til Ellikken i et innlegg skrevet på bloggen til Birthe. Jeg tok turen innom snilleste Ellikken (Bonanzaen er over nå) og der fant jeg i listen over bøker som ble gitt vekk Den siste samurai av Helen Dewitt, en av mine favorittbøker og som ikke er å få kjøpt på norsk i butikker lenger! Jeg ble SÅ glad. Alt hun villa ha for bokpakken var å få dekket porto. Det kaller jeg å være snill!! Jeg har da laget et dikt av alle de fem bøkene jeg fikk, der det i en bok er 'to i en'. Jeg hermer etter en av favoritt bloggene mine Birthe, se diktet hennes her.




Fru Marta Oulie
Splinten av trollspeilet
Frankenstein
Skammen
Jenny
Den siste samurai

Diktet er ikke så greit å forstå derfor har jeg laget en historie: 

Fra Marta Oulie så seg selv i et trollspeil og speilbildet var så horribelt at det KNUSTE! Det hun så var FRANKENSTEIN. Hun følte stor skam at hun tok livet sitt. Nå var det bare Jenny igjen, hun var den siste samuraien.

Hi hi hi!
  1. Frankenstein vil jeg lese fordi det er en klassiker og klassikere må leses! 
  2. Skammen vil jeg lese fordi Birthe skrev om den her
  3. Den siste samurai vil jeg lese om igjen fordi det er en Heidibok. 
  4. De andre tre bøkene av Sigrid Undset vet jeg ingenting om, jeg har aldri lest noe av Undset før. På tide sikkert!

lørdag 27. oktober 2012

One sketch a day #8

Soundtrack: Sangen Teckningar och folk av Kim Hiorthøy

Enkelte dager får jeg ikke til å tegne. Dette skulle være en elegant, sammenhengende krølle figur. I stedet ble den hakkete og ujevn. Regelen er at jeg må legge ut alle tegningene jeg tegner, også de stygge. Jeg tror det er lettere å tegne slike figurer med stift. Det har ikke jeg.

fredag 26. oktober 2012

Bokmerkene mine fikk jeg gratis eller så stjal jeg dem eller så er de ikke bokmerker i det hele tatt

La meg fortelle dere om alle bokmerkene mine! Og sånn!

  1. På bilder over ser du mye rart. Det er tre postkort fra to personer. Den ene personen er en venninne av moren min som sendte meg en sommerhilsen og skrev jeg måtte si fra om jeg ville ha besøk. Jeg ville ikke ha besøk.Jeg liker ikke å ha besøk, hva om jeg vil være alene og må be folk gå? 'Kan dere gå nå eller, jeg vil være alene.' Nei, det går ikke, de vil ikke forstå. 'Kan du gå nå, jeg trenger å sove.' De vil tro jeg er en åtti år gammel dame og vil med et forstå hvorfor jeg 'farger' håret grått. Nei, jeg liker ikke å ha besøk. Jeg liker å treffe folk ute, for da kan jeg bare gå. ' Hei, du, jeg må gå nå, jeg fikk en meldning fra noen som venter på meg', i stedet for sannheten: 'Dere er så jævla dumme, jeg bryr meg ikke om hvor mange elger dere har drept eller hvordan de nye gardinene deres ser ut, har dere aldri lest en bok eller?! SUSANNA CLARKE, jeg vil snakke om Clarke! Jeg vil snakke om hvor mye TV-er koster, sminke og ostekaker, det vil jeg snakke om.' De andre to postkortene er fra M. Da jeg fant den første i postkassen begynte jeg å gråte. Da jeg fant den andre i postkassa smilte jeg.
  2. Et bokmerke fikk jeg da jeg bestilte bøker fra The Book Depository, det billigste og beste stedet å kjøpe bøker på engelsk. Det er også fri frakt TIL HELE VERDEN. Det er sykt. Akkurat nå venter jeg en pakke fra de. Jeg har sluttet å ikke kjøpe bøker. Til gjengjeld har jeg opprettet en konto på Finn.no og selger bøker. Så langt er det ingen som har villet kjøpe de kasserte biblioteksbøkene mine. De er jo bøker de også, folkens! En bok er en bok. Folk er så fine på det. Jeg skal få meg et lesebrett en gang. Ikke i år.
  3. Et annet 'bokmerke' er egentlig slike lapper du skal skrive navnet ditt på og legge inni en plastikklomme på ryggen til en perm. Den fikk jeg av mamma.
  4. Før jeg malte en vegg på soverommet grønt dro jeg og hentet fargeprøver. De var helt gratis!! Jeg spurte butikkgutten om jeg kunne få ta med en hjem? Å jadaa, ta så mange du vil! Sa han. Jeg ble så ivrig at jeg tok meg meg alle de hadde i grønt. Ikke fordi jeg ville se på fargene men fordi det slo meg da jeg sto der at det var gratis FARGERIKE BOKMERKER! Hurra! Snart skal jeg tilbake å plukke med meg noen i rosa. Nå er jeg lei oransje og grønt. På tide å bevege seg videre. Dere vil ikke tro meg, men det var en HEL VEGG dekket med fargerike bokmerker. Helt gratis. Fantastisk. 
  5. Et bokmerke lå inni en bok jeg hentet på biblioteket. 
  6. Et bokmerke lå bakers inni Hinsides helvete i et sånt gammeldags lomme der alle som har lånt romanen måtte fylle ut lånenummer og forfallsdato. Jeg stjal den. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det, den er jo bare gammel-brun og ikke spesiell pen. Kanskje fordi jeg likte Hinsides helvete så godt og jeg ville ha et minne eller kanskje fordi ingen brukte den lengre til å skrive navn og dato på.
  7. En avrevet pappbit fra en boks med blond hårfarge som jeg brukte på håret til min storesøster. Fargen var så fin på henne at jeg bestemte at den fargen må vi bruke neste gang også. Da måtte jeg rive av navnet på den slik at det skulle bli lett å å finne den neste gang. Nå har hun farget håret mørkebrunt. Sviker.
På bildet under ser du alt jeg må ha når jeg leser:

  1. Notatboken jeg må ha ved siden av meg eller i veska når jeg leser slik at jeg kan skrive ned tanker og slikt underveis. Det er viktig! Om jeg ikke har notatboken og en penn ved meg føler jeg meg naken og jeg liker ikke å være naken. Det er kaldt å være naken. Notatboken brukte søsteren min da hun var lita og da foreldrene våre pakket ned huset sitt i sommer og flyttet til en annen by gikk hun gjennom ting fra barndommen. Hun rev ut og kastet de brukte sidene og slengte notatboken i hodet mitt: 'Se her, denne kan vel du ta, du skriver vel ut denne i løpet av kort tid.' Trodde hun ja. Jeg bruker den enda. 
  2. Brillene mine. Jeg kan lese uten, men jeg tror synet har blitt værre de to siste årene får nå liker jeg å ha de på. Før likte jeg det ikke.
  3. MERKELAPPER. Slik at jeg kan markere alle sitatene jeg liker og sitere de i sitatbloggen min. Jeg elsker sitater. 
  4. Se de fine nye høstputene mine. Nå er de ikke så ny lengre, men da jeg tok bildet! Jeg kjøpte de fordi jeg nettopp hadde malt ene veggen på stua oransje og siden det er høst og jeg nettopp hadde fått penger og ja, du skjønner. De har ingenting med dette innlegget å gjøre. Jeg ville bare ha de med på bildet da jeg tok det.


Dette bildet tok jeg for å vise dere hvor stor tegneserieboka Comic Book Tattoo er. Ved siden av ligger Reisen til nattens ende som er en helt vanlig pocket i størrelse. Det var meningen bildet skulle være med i
omtalen min men jeg glemte det.

  1.  Bokmerket over er favoritten. Den er også en av de få bokmerkene mine som faktisk er et bokmerke. Den fikk jeg av S. Hun hadde lagt den under dørmatten min uten at jeg visste det. Hun hadde skrevet en fin hilsen på baksiden også. Til min store sorg er bokstavene nesten borte nå.
  1. Klistrelapper! Viktig! Jeg har sagt det før men sier det igjen! På den måten slipper du å lage eselører i bøker du låner på biblioteket og du slipper å lese hele siden på nytt for å finne ut hvor sitatet du likte ligger. Snedig.

torsdag 25. oktober 2012

Årets første snø og to hjerter til


I går kveld fikk jeg hele to(!) blog-awarder til, denne gangen fra flotte Mary Anne bak bloggen MK blogg og snille Frøken B bak bloggen Bokvrimmel. Å, jeg blir så glad! Jeg har jo sett på statistikken at jeg har flere lesere nå enn før men de fleste leserne mine er stille som mus. Det er kjempe gøy å få tilbakemeldning fra andre om at de liker bloggen min fordi stort sett spør jeg meg selv om hva det er jeg holder på med:



du kan ikke skrive det der og legge det ut på nettet, er du gal,

kaller du det der en bokomtale haha

det er ingen som bryr seg om listene dine, gå og gjem deg
Om du legger ut et bilde av deg selv med en orkide i nesen vil ingen ta deg seriøs
Slike tanker tenker jeg. Jeg har funnet frem fem nye blogger jeg vil vise dere og det er:

  1. Demeter bak bloggen Moonlight reveries. Demeter har god greie på norsk (og utenlandsk) metal og legger av og til ut sanger lånt fra youtube som til sammen blir en slags spilleliste da. Det liker jeg godt for jeg er veldig opptatt av musikk, også metal. Demeter siterte en gang haiku dikt i innlegg og det var flott fordi en bok med haiku har jeg aldri(!) lest. Nå nylig har hun lagt ut masse bilder av bøkene i bokhyllene sine. Bilder av bøker er like kjekt å se på som bilder av hundevalper og sjokoladekaker.
  2. Stine bak bloggen Stine Cyanine. Stine har jeg kjent siden jeg var ei lita jente og hun bor i etasjen under meg i bygården vår. Også som Demeter hender det at Stine legger ut gode sanger innen metal sjangeren. I høst er hun tilbake på skolebenken og har dermed begynt å skrive gresk, ikke gresk som i språk men gresk som i at jeg forstår ingenting av leksene dine, hva er det du snakker om. Hun brenner for dataspill og slikt og studerer spill og teknologi og jeg som er helt hjernedød på både teknologi og dataspill sluker det hun skriver men forstår lite. Heldigvis legger hun ut søte bilder av kattene sine som er en trøst for meg når jeg føler meg dum i hodet og av og til (!) legger hun ut tegninger hun har kost seg med og tegnet og det liker jeg aller best. Stine tror jeg ikke bryr seg om slike awarder som det her men hun får en likevel.
  3. Kathleen bak bloggen Sukkerrør har allerede fått en award av meg, men det du kanskje ikke vet er at hun også har en ren frokostblogg!
  4. Linnea Myhre bak bloggen Alt du vet er feil har for lenge siden sluttet å blogge men hun får en award likevel. Tekstene står der tross alt enda og det er ikke for sent for slike som meg som henger etter alle andre å lese det som står der.
  5. Solgunn bak bloggen Solgrunn sitt. Jeg har ikke lest noe særlig innpå denne bloggen men jeg leste innlegget hennes om boka T. S. Spivets utvalgte verker og det fikk meg til å kjøpe boka, jeg som nesten aldri kjøper bøker lenger. Eller, jeg gjorde ikke det før. Nå for eksempel venter jeg på en pakke i posen fra The Book Despority og for ikke så lenge siden fikk jeg fem bøker fra Ellikken.

Bokmåltid #3

Jeg har helt glemt, nei, jeg mener: jeg har helt utsatt å legge ut bilder av bokmåltidene mine. De er fryktelig inspirert av Sukkerrør, min favoritt blogger akkurat som Kat Von D er mitt 'fashion icon' (hva kalles det på norsk), mamma er min favorittmamma, selv om jeg hater henne og er bitter tidvis og har null kontroll på når det slår ut, og alle hunder er min favoritt hund, ullsokker er mine favorittsokker, menn med rufsete hår og som er snille og gode er mine favorittmenn og kaffe er min favoritt drikke, akkurat nå, og Snickers er min favoritt sjokolade og Battle for the sun er min favorittplate av Placebo akkurat nå(skifter hele tiden), buksetighsten med glidelås på hoftene kjøpt for 200 kroner på Bikbok er favorittbuksa, søstrene mine er favoritt kvinnene jeg vet om når det kommer til å være pene, og jeg synes faktisk det, jeg synes de er sykt pene, hun ene har store bambi-øyne og lang krøllete hår og kan skjefte og frese som en løve om noen gjør henne urett og hun andre ligner på en alv(!), det er helt sant, og hun leser nesten aldri ferdig bøkene hun begynner på men til gjengjeld så har hun begynt på tusenvis av bøker og har en kjempe stor platesamling med bare en femten år gammel CD-spiller. Ullgenseren min er min favorittjakke og genser. Her er alle måltidene jeg tok bilde av da jeg leste Reisen til nattens ende og spiste samtidig.





Hjemmelaget sjokolade og blåbær scones.


Og her er et bilde av meg med en orkide i nesa.

Andre innlegg:

onsdag 24. oktober 2012

Slikt som varmer hjertet

Det er kaldt ute og inne (leiligheten min er dum). Birthe bak bloggen Melusinesplace ga meg en blogg-utmerkelse i går kveld og det varmet så godt. Jeg har aldri fått noe slikt før. Egentlig liker jeg ikke kjedebrev og slikt men vet du hva: det er kaldt, la oss spre litt varme!

Retningslinjene er som følger:

  1. Takke og linke til bloggeren man har fått awarden fra.
  2. Gi utmerkelsen videre til fem blogger og gjøre dem oppmerksom på det.
  3. Kopiere post it lappen og sette den på bloggen.
  4. Det skal sendes til en ny blogg eller en blogg som ikke har så mange følgere ennå.
Nå leser jeg ikke så mange blogger fast men noen er det jo. Jeg har lyst til å sende en post-it lapp tilbake til Birthe men det går jo ikke, tror jeg ikke. Birthe,som ga meg utmerkelsen, sin blogg leser jeg fast. Når jeg skriver jeg leser en blogg fast betyr det at jeg leser bloggen på samme vis som jeg leser bøker: fra start til slutt. Det har jeg gjort med Birthe sin. Jeg leste også hele bloggen til Demeter, min første faste leser, men hun har tatt en bloggpause. Så da gjenstår de andre med sine blogger som jeg leser som en bok(og nå kan det hende de allerede har fått en award og dette medfører ekstra arbeid for dem men slik er det å være populære, det er hardt). Jeg har forresten ikke tatt hensyn til å velge nye blogger eller de med få lesere :

  1. Kathleen bak bloggen Sukkerrør
    Hun tror jeg ikke er typen som bryr seg med slike kjedebrev og awarder men hun får en likevel, enten hun vil eller ikke. Hun skriver så bra at jeg synes hun fortjener å ha all verdens lesere hun bare vil. Les bloggen hennes. Den er flott.
  2. Elisabeth bak bloggen Bokstavelig talt.
    Begge to over ønsker å gi ut bøker en dag. Begge to skriver ypperlig. Jeg har ikke lest en av bøkene så langt som Elisabeth har skrevet om og det gjør meg stresset. Det er så klart ikke Elisabeth sin feil at jeg er stresset. Eller at jeg leser bøker som ingen andre leser.
  3. Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten fordi Mari er så snill, inkluderende, hyggelig og en bra dame! Jeg og Mari har egentlig ingenting til felles bortsett fra at også hun liker sangen Sunday Morning av Maroon 5 og hun har orkideer. Jeg har bare en orkide men likevel. Det minner meg på at jeg må kjøpe en gjennomsiktig potte til orkideen min. Det var Mari som tipset meg om det i et innlegg hun skrev tidlig i bloggen sin. Mari skriver mange flotte tips til oss andre bloggere i bloggen sin og jeg setter virkelig pris på tipsene. En gang minte hun oss på at det ikke er greit å legge ut bilder som ikke er våre uten tillatelse. Nå føler jeg meg kriminell hver hang jeg stjeler potrett av forfattere og slikt på det store internettet og legger ut. Det må jeg slutte med. Det minner meg på at jeg må ordne meg en annen fane til bloggen også. Jeg vil ikke bli saksøkt av Sean Penn. Til tross for at Mari mener Justin Chambers ligner på Ricky Martin får hun en utmerkelse fra meg.
  4. Isabella bak bloggen Gråbekkas blogg. Isabella har en variert boksmak og det setter jeg pris på, for det har jeg og. Hun leser både klassikere, skrekk og vanlig romaner. Så leser hun for en god sak, det tenkte jeg også å gjøre, men så fant jeg ut at det må jeg vente med til jeg er ferdig utdannet og har en fulltids jobb.
  5. Nå er jeg tom for blogger jeg leser fra begynnelse til slutt. En blogg jeg har planlagt å begynne å lese er bokbloggen The Witch of the North skrevet av Anja. Hun har en eller flere dalmatinere, har det beste bloggnavnet(får meg øyeblikkelig til å tenke på Den mørke materien av Pullman), og jeg liker å 'være på bloggen' hennes. Den grønne fargen og utseende faller meg i smak og jeg gleder meg til å lese flere innlegg av henne. I et innlegg så har hun tatt et bilde hver time i løpet av en dag og på detg ene bildet tok hun bilde under dyna(!) og "der var det en dalmatiner rumpe!!!" Åååh, det syntes jeg var så artig. Det glemmer jeg aldri. Det var da jeg bestemte meg for å lagre bloggen hennes og begynne å lese den, som en bok, fra start til slutt. Jeg gjør aldri noe halvveis.


HØST SITAT #4

Høstskumringen ble til dyp og tidlig natt mens de spaserte, Trsitran kunne kjenne lukten av vinter i det fjerne - en blanding av nattedis og skarpt mørke og den skarpe lukta av falne blader.

Fra romanen Stjernestøv av Neil Gaiman. 

tirsdag 23. oktober 2012

HØST SITAT #3

Det var en kald og stormfull dag sent i oktober, en slik dag da det later til å skulle begynne og regne hele tiden, men faktisk aldri gjør det, og det var sent på ettermiddagen.

Ikke et spesielt fint eller utmerkende høst sitat, men et høst sitat likefullt. Det er fra romanen Stjernestøv av Neil Gaiman.

mandag 22. oktober 2012

Bokmåltid #2

Norske epler er de beste. Her var de vonde fordi jeg hadde pusset tennene først.

søndag 21. oktober 2012

Smakebit på en søndag #5 STJERNESTØV av Neil Gaiman

Det er flotte Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten som holder denne faste spalten hver deilige søndag! 


Denne søndagen har jeg valgt en smakebit fra en bok jeg allerede har lest. Jeg fullførte Stjernestøv tidligere denne uken. Da jeg leste samtalen under tenkte jeg klart og tydelig "Det kommer an på øyet som ser, gitt":

 «Primus. Gå bort til vinduet.»
Primus skred bort til åpningen i steinveggen og så ut.
«Hva ser du?»
«Ingenting, sir. Jeg ser nattehimmelen over oss, og skyer under oss.»
Den gamle mannen skalv under fjellbjørnfellen som han var tildekket med.
«Tertius. Gå bort til vinduet. Hva ser du?»
«Ingenting, far. Det er slik Primus sa til deg. Kveldshimmelen henger over oss, med farge som et blåmerke, og det er et teppe av skyer under oss, grå og forvridde.»

Trykk på bildet og ta turen innom Mari og 'smak' på Eirabu!

fredag 19. oktober 2012



If I'd done all the things they say I’ve done I’d be in the ground or on the run.
Take a look before they close the book

at the other side of the coin

Fra sangen The other side of the coin av Solomon Burke




torsdag 18. oktober 2012

One sketch a day #7

På mange måter er nok dette et selvportrett. I og med at jeg satt foran speilet da jeg tegnet det. Jeg turte ikke å si det da jeg publiserte det, men i et tidligere One sketch a day innlegg, uten at jeg skal avsløre hvilke, så er da altså folka jeg har tegnet et forsøk på å tegne Brad Pit og Mel Gybson. Tegning og fargelegging er veldig gøy, jeg anbefaler det på det sterkeste. Dette er ikke skummelt i det hele tatt, hva var jeg så redd for, dette er bare gøy. Jeg synes allerede jeg har blitt mye flinkere til å tegne mennesker og fargelegge de på kort tid. Til min store fortvilelse så søsteren min at de tidligere tegningene mine forestilte Mel Gibson og Brad Pit, jeg ble helt flau og la meg ned å gråt under kjøkkenbenken. Hun syntes jeg var såå flink! Da brølte jeg høyt ut i rommet  'DETTE ER IKKE VAKKERT, DETTE ER KUNST!'

Jeg har lurt på om jeg skal droppe fargeblyantene, det vises for godt at jeg virkelig prøver og strever, ikke i det hele tatt slik jeg planla det. "Hei, se hva jeg har tegnet, Eiffeltårnet, det tok meg et minutt samtidig som jeg ventet på noen på en kafe" når sannheten er at jeg sitter på gulvet i leiligheten foran det lille, lave Ikea-bordet mitt på den lille stuen med fargeblyanter og viskelær funnet frem, jeg har ikke lånt en penn fra mannen ved bordet ved siden av altså, slik jeg gjerne vil at dere skal tro. Der sitter jeg og nynner og triller med tungen konsentrert ut av munnen. Jeg drikker ofte vin ved siden av, eller kaffe, og jeg fniser og ler der jeg sitter. Helt alene. Jeg kan bruke hele tyve minutter på hver tegning, ikke et minutt! Målet mitt for 2013 er å være mer sosial og få flere venner eller ta opp i igjen kontakt med de gamle og være mer ute generelt selv om det høres helt horribelt ut. Jeg har ikke lyst i det hele tatt. Men altså, jeg skal prøve. Virkelig prøve. Jeg får frysninger. Jeg er det mest patetiske tjueto åringen jeg vet om. Jeg må skjerpe meg. Nå skal jeg straffe meg selv for ikke å prøve hardt nok ved å løpe på tredemøllen. Jeg kunne gått ut å løpt, jeg burde det, men jeg fryser hele tiden, og jeg er sulten og sliten, lurer litt på om jeg har hatt feber over lengre tid nå, det er bare for kaldt i leiligheten til at jeg merker det, og at om jeg plutselig ikke vil løpe noe mer så kan jeg bare slutte å løpe og hoppe i dusjen men om jeg løper ute nå kan det hende jeg må gå hjem i en tilstand av ren utmattelse som da jeg gikk tur i skogen og jeg var så sliten da jeg kom hjem at jeg ikke klarte å bære opp sykkelen min opp de fire etasjene og fortsatt står sykkelen min nede, klemt inntil veggen med fare for å bli stjålet på de dagene døren står på vidt gap da butikken i første etasje er åpent. Nå husker jeg at jeg lovet meg selv at jeg skulle få lov å spise pølse og brød (noe av det beste jeg vet) til middag da jeg kom hjem fra skogen. Det gjorde jeg aldri. Det skal jeg gjøre i dag etter å ha løpt. Men jeg vil ikke løpe ute, den skogsturen satte en skrekk i meg, hva om jeg har feber langt inni skogen og må bli hentet av noen, eller hva om jeg glemmer å spise, igjen, før jeg går ut, hva om hva om hva om. I morgen skal jeg skyndte meg å gå i skogen, jeg må hoppe opp på hesten igjen, jo før jo bedre. Ikke idag. Idag får tredemøllen duge, som en slags skogstur og som straff for at jeg er helt umulig. Etterpå skal jeg spise pølse og brød som belønning for å ha vært ute i skogen sist. Nam nam. Jeg gleder meg. Pølse og brød er noe av det beste jeg vet, synd at det er bare tull det som er inni pølsa.

Jeg leser i oktober #5

Soundtrack: Bat for Lashes med sangen A Forest

Stjernestøv av Neil Gaiman ★★★ av seks stjerner

 
Stjernestøv er ikke den første boken jeg leser av Neil Gaiman. Jeg har lest lest Coraline som ikke ble en favoritt, filmatiseringen av Coraline derimot er det.


Stjernestøv handler om en dum gutt som er forelsket i feil jente. Han gjør alt han kan for å få jenta. Han drar på en reise, på utkikk etter en stjerne som falt ned fra himmelen og som han vil plukke, som en blomst, til sin hjertens kjær og ta med hjem slik at hun må holde sitt løfte og gifte seg med ham når han returnerer fra reisen med stjernen. På reisen må han inn i alveland der magi og trolldom hersker.

Jeg har sett filmatiseringen. Den har jeg glemt alt fra. Boken er skrevet i en barnebok-aktig måte, til ungdommelige øyne, men det er ikke en ungdomssbok, heller ingen barnebok- eller har tidene forandret seg, er dette en ungdomsbok det nå selv om det oppstår sex i gresset på et marked (om natten så klart utenfor området) og uhyrlige drap på..det kan jeg ikke si! Hemmelig. Jeg mener dette er skrevet som en eventyrbok for voksne og det er fint. Stjernestøv falt ikke i smak. Begrunnelsen får du i form av listene under!

Positivt:
  1. Det oppstår masse magi! 
  2. Det er humor! Jeg lo høyt flere ganger
  3. Det er en vanlig, uskyldig normal by og på den andre siden av en mur er det et magisk landskap de vet av men ikke vil vite noe om.
  4. Det er lettlest, jeg vet ikke om jeg vil legge det under positivt eller negativt

Negativt: 
  1. Hovedpersonen er for dum i hodet 
  2. Historien er rotete og tilfeldig og jeg som er en systematiker liker det ikke
  3. Det er for 'likefremt' og enkelt 
  4. Lettlest, jeg vet ikke om jeg vil legge det under positivt eller negativt

Jeg skal så klart også lese tegneserien, jeg gjør aldri noe halvveis, og se filmen på nytt. Det er Astrid Terese som opplyste meg om at det er en tegneserie og det setter jeg pris på. Det ante jeg ikke. Jeg vil avslutte min lette og ledige tekst (jeg går inn for det med hard hånd, jeg liker ikke utviklingen omtalene mine fikk der de var lange og tunge og..kjedelig) er at om verden er slik den er i Stjernestøv, Harry Potter og Jonathan Strange og herr Norrell der magi eksisterer (weee) og det er greit å kysse alver, utføre forhekselser og drikke øl med trollmenn, og jeg hadde vært så heldig(iihh!) å få valget mellom å bli ansatt som assistent for enten magikeren(obs, ikke trollmann, det er en forskjell) Mister Gaiman, Fru Rowling eller Frøken Clarke; jo, da hadde jeg valgt magikeren Susanna Clarke, selv om hennes magi og kunnskaper er mørkere, ondere og dypere, altså mer arbeid, mer bøker å lese. Så langt, av alle de magiske bøkene jeg har lest, er Susanna Clarke min favoritt forfatter. Hun er favoritt forfatteren til Neil Gaiman også forresten. Det er kanskje akkurat derfor også, derfor jeg hadde valgt å jobbe for henne, fordi bøkene hennes er så mørke. Jeg liker det ikke når det blir for godt og varmt og hyggelig hverken i virkeligheten eller i bøkene. Da blir jeg faktisk kvalm. Før det kan bli godt forlanger jeg at det skal være noe vondt. Først da blir jeg ikke kvalm av alt det søte, for da er det fortjent. Man skal jobbe for sjokoladen.

Andre innlegg:

Visste du...

at stjerner lever bare av å spise lys og drikke mørke?

Det leste jeg i Stjernestøv av Neil Gaiman.

tirsdag 16. oktober 2012

Boken på vent #1

Besøk Beathe her.
Dette er første gang jeg er med i hyggelige Beathes faste spalte hver tirsdag som heter Boken på vent. Jeg fikk lyst til å være med etter å ha lest innlegget til Artemisias forrige søndag der hun skrev

Det er rart med de bøkene som jeg skriver om som er på vent. De kommer raskere frem i køen, fordi jeg nok blir så oppmerksom på dem, og har så lyst å lese dem.

Da fikk jeg så klart motivasjonen til å hive meg med. Alt som motiverer og setter fart på ting er jeg veldig opptatt av. Dette er altså samme dame som minte meg på hvor herlig det er å høre på lydbok samtidig som man gjør husarbeid og slikt. Det minte hun meg faktisk på i innlegget Smakebit på en søndag, søndagen før søndagen som var nå! Etter å ha lest det dro jeg på biblioteket og lånte Saman er ein mindre aleine og den første Harry Potter boka på lydbok. Begge to har jeg lest en engang og Saman er ein mindre aleine har jeg i tillegg til å ha lest en gang også hørt på lydbok en gang tidligere. En stor favoritt!

Jeg har maling på neglene fordi jeg har holdt på å male dørkarmene
på do oransje denne morgenen i bare strømpebuksa og jeg løper
fra rom til rom, lager en hel kanne kaffe så det tøt ut kaffe utover kjøkkenbenken,
hiver i en klesvask og tørker støv i vinduskarmer. Og det bare i strømpebuksen og
t-skjorte. Akkurat som da jeg var lita.

Over til Boken på vent. Jeg har plukket frem novellesamlingen Indianarar av Rune F. Hjemås. Den fant jeg i en dumpster bak bygården jeg bor i midt i byen. Jeg sto og hang ut av vinduet på kjøkkenet og tok en røyk(jeg har sluttet å røyke nå, hurra!) og da så jeg en som arbeider på Norli kaste flere handlevogner med bøker. Da mørket senket seg over byen dro jeg og noen til og reddet med oss en haug hver. Dette var en av de jeg valgte.


Hjemås har også gitt ut Eg er ikkje redd, eg er ikkje redd som er en prosabok (hva er egentlig prosa?) og Det er ikke vår, det er global oppvarming som er en diktsamling. Det eneste han mangler å gi ut nå er en roman altså. Og en tegneserieroman. Jeg har ikke lest noe av forfatteren tidligere og jeg aner ikke hva novellesamlingen handler om. Bortsett fra sommer, de nitten novellene handler om sommeren. Jeg vet ikke hva jeg skal synes om det for jeg liker ikke sommeren, jeg liker bare høsten og vinteren. Nå som høsten er her blomstrer jeg og du kan se meg hoppe og sprette (egentlig bare rusle) i skogen flere ganger i uken, du ser meg stå og studere blad, du kan se meg sniffe intenst ut i lufta samtidig om jeg smiler og du kan se meg i en alt for stor brun vinterjakke med pels på hetten. Den er i større 48 og jeg bruker egentlig størrelse 38, så jeg er ganske liten i den jakka. Til min store glede har jeg plass til tre gensere i den. Jeg hater å fryse.


Her er jeg i skogen, i går morges. Tar meg en hvilepause i solsteiken før jeg forbereder meg til å snu på tilbakeveien.

 
Utsikt over deler av byen min. Fine farger om høsten altså. 

I really wanna hit someone right now and it might as well be you!



Sagt av Dave i Episode 1, sesong 1 av TV-serien Six Feet Under

søndag 14. oktober 2012

Smakebit på en søndag #4 SAMAN ER EIN MINDRE ALEINE av Anna Gavalda


 For tiden hører jeg på Saman er ein mindre aleine på lydbok samtidig som jeg sitter på en krakk foran det stor speilet på veggen og strammer dreadsene mine. Det er koselig. Saman er ein mindre aleine har jeg lest en gang og dette er den andre gangen jeg hører den på lydbok. Det er en favoritt. Jeg har lest alt Anna Gavalda har gitt ut. Ved siden lydboken leser jeg romanen Stjernestøv av Neil Gaiman og fortsatt oversetter jeg alle diktene i diktsamlingen Be angry at the sun, et tidskrevende prosjekt. Jeg har tre baller i lufta og jeg har lært at kunsten bak å sjonglere er å kaste, og jeg kaster meg selv inn i bøkene, uredd for utfordringer og tidskrevende passasjer. Det skal knirke i hjernen, jeg skal være sliten når jeg endelig legger meg.

Dagens smakebit er bare en setning, den setningen jeg liker aller best av alle de titalls livreddende setningene i denne tykke, unike romanen. Den er kanskje vanskelig å forstå tatt ut av konteksten og en liten forklaring er vel på sin plass. Camille sitter i trappen og tenker på hva hun nettopp har gjort, hun har strekt ut en arm mot noen for å hjelpe uten å tenke på mulige konsekvenser og denne personen, uteliggeren, tok i mot armen hennes og Camille har nå gitt han og hunden hans et tak over hodet, et sted å bo, bort fra de kalde gatene. Smakebiten er et ironisk spørsmål Camille spør seg selv, etterpå, der hun sitter i trappen alene. Jeg synes det er en så utrolig vakker setning:

Kjem ikkje vengene i vegen når du går?



Andre innlegg:
Det er Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten som står bak denne ukentlige spalten. Trykk på bildet under for å besøke henne.

Flukten button by parajunkee

fredag 12. oktober 2012

Hva jeg låner på biblioteket akkurat nå #2



Den forrige og første gangen jeg hadde dette innlegget fikk jeg ganske mange besøk til å være bloggen min. Hele 47 personer besøkte meg. Jeg ble kjempe glad! Man skulle ikke trodd noen var interessert i hva jeg låner på biblioteket men dere er visst det.

Den første Harry Potter boka på lydbok: Jeg har lest hele serien en gang, i to tusen og ti. Nå som alle blogger om den nye boken Rowling har kommet ut med fikk jeg lyst til å høre de gamle bøkene på lydbok. Det er ikke det at alle leser den nye voksen-romanen til Rowling som først fikk meg på tanken på å låne en lydbok da det er over et halvt år siden sist. I bloggen Artemisias Verden skrev Anita i en smakebit på en søndag at hun hørte på lydbok da hun vasket huset. Da fikk jeg lyst til å høre på lydbok da jeg sitter foran speilet og strammer og fikser dreadsene mine med heklenålen.

Saman er ein mindre aleine av Anna Gavalda: Jeg lånte også favorittboken min av alle bøkene til Anna Gavalda(jeg har lest alle). Jeg har lest den en gang før, i to tusen og ti og hørt den på lydbok en gang før. Nå hører jeg den på lydbok for andre gang.

Om alt av Kurt Johanness: Denne vet jeg absolutt ikke noe om utenom at jeg tror den er rar. Jeg bare plukket den med meg fra hyllen for nyankommet lyrikk.

DVDene Bel Ami, Salt, Inn i mørket og One day. Jeg har ikke sett noen på forhånd. Nå er det helg og i helgene ser jeg alltid minst en film.

Stjernestøv av Neil Gaiman: Denne måtte jeg lese på grunn av bildet under.



Jeg leste novellesamlingen The ladies of Grace and other stories av Susanna Clarke, helt til jeg skulle starte på den tredje novellen og leste det som står på bildet over. Jeg har ikke lest Stardust. Krise! Så nå skal The ladies of Grace stå urørt til jeg har lest Stardust, eller Stjernestøv som den heter på norsk.

Elskede av Toni Morrison: Denne romanen fikk jeg lyst til å lese etter å ha lest omtalen til Birthe. Jeg hadde egentlig planlagt å låne og lese rett etter hverandre alle bøkene jeg har lest om i bloggen hennes og skrevet opp da det begynte å bli ganske mange. Men etter å ha googlet bilde av Toni Morrison da jeg lurte på hvordan han så ut og oppdaget til min forskrekkelse at det er en kvinne forså å bli fullstendig bergtatt av håret hennes. Hun har dreads!!! De er de fineste dreadsene jeg har sett på lenge og jeg kjenner at det var meningen jeg skal lese denne romanen. Først fordi jeg leser om den på bloggen til Birthe, forså å se romanen på salgsbordet på biblioteket og gå å angre på at jeg ikke kjøpte den forså å helt ut av det blå få ideen om å google hvordan forfatteren ser ut(noe jeg bare gjør etter å ha lest en bok) og bli helt bergtatt. Se selv:







Se så fine! Jeg håper jeg fortsatt har dreads når jeg blir ordentlig voksen og at også mine er så lange og velstelte. Jeg har faktisk like grått hår som henne, om ikke mer. Jeg farger alltid håret mitt grått.



Kylling med svisker, Dragen Ajdar og Persepolis av Marjane Satrapi: Persepolis har ligget på Den store leselisten min på nettsiden til biblioteket og det tror jeg er fordi jeg leste om den på bloggen til Sukkerrør, men sikker er jeg ikke. Det var før jeg begynte å notere hvorfor jeg har skrevet alle bøkene i leselisten ned, noe som anbefales: jeg har aldri følt meg så ryddig og ordentlig før. Skikkelig tilfredsstillende. Kylling med svisker har jeg sikkert bare slengt på leselista samtidig med Persepolis da jeg liker å lese alt av en forfatter, jeg har en greie for det. Dragen Ajdar er en barnebok og den var ikke på leselisten min men den låner jeg likevel for hvis jeg har lest den har jeg lest alle bøkene biblioteket min har av forfatteren. Den gleder jeg meg virkelig til å lese, den hadde så mange fine tegninger jeg vil tegne av i tegneboken min One sketch a day. Hva er det som skjer, jeg som aldri leste tegneserier har planer om å lese den fjerde og femte i år. Jeg har også planer om å bruke masse penger en vakker dag og kjøpe en tegneserie på åtte bøker som heter Flight. Den egentlige grunnen til at jeg plukket opp alle disse bøkene idag er fordi Birthe kommenterte under omtalen min av Jeg er kjæresten din nå og spurte om jeg hadde lest Persepolis. Jeg har ikke det, men jeg visste det var noe kjent og se der ja, der lå den på Den store leselisten. Ikke mye lenger. Snart skal jeg lese den!

Her er jeg på besøk hjemme til mamma og stefaren min i det gamle huset de bodde i våren to tusen og ti. Jeg sitter og leser romanen Saman er ein mindre aleine for første gang. Det var min måte å lese til nynorsk eksamen på. Romanen er nemlig oversatt fra fransk til norsk på nynorsk. Jeg husker godt da jeg dro på biblioteket og spurte bibliotekaren om hun ikke kunne finne en nynorsk bok til meg og da plukket hun ut denne noe som var ganske freidig av henne, den er jo på 700 eller 800 sider!! Tro ikke jeg ikke leste den. Jeg gjorde nesten ikke noe annet enn å sitte i sofahjørnet der og lese i en hel uke. En fantastisk roman. Sukk.

Andre innlegg du kanskje vil lese:

Jeg leser i oktober #4 Evig søndag av Linnea Myhre

Evig søndag av Linnea Myhre

Evig søndag av Linnea Myhre leser jeg fordi jeg leste Berit bak bloggen Bøker og bokhyller sin omtale av boken her.  Andre bøker jeg har skrevet ned jeg vil lese etter å ha lest bloggen til Berit er
"Oppfinnelsen av Hugo Cabret" av Brian Selznick, jeg har til og med kjøpt den. Jeg hadde da aldri hørt om Linnea før, ikke lest bloggen eller sett henne på nett-TV. Nå har jeg lest litt i bloggen, sett alle episodene på nett-TV og lest boken.

Dette er aldeles ikke en roman som det er betegnet som men en biografi som jeg ville 'sjangert' under 'dokumentasjon' akkurat som Hell's Angels av Hunter S. Thompson er en dokumentar og også en slags biografi. Evig søndag er mye mer biografisk dog fortsatt en dokumentasjon, en slags dagbok. Den er veldig god. Det var meningen jeg skulle lese denne. Noen bøker er bare sånn. Du merker det med en gang, enten bare ved å se på omslaget i butikken, lest den første siden i boka eller bare høre noen si tittelen. I mitt tilfelle nå: alle tre.

Jeg glemmer aldri klokka når jeg leser og som regel må jeg tvinge meg selv til å sitte i ro og fortsette å lese- ikke plassere meg selv foran speilet for å fikle og stramme med dreadsene, ta oppvasken, vaske gulvet eller se en episode av How I met your mother. Da jeg leste Evig søndag glemte jeg helt klokken faktisk og jeg satt å leste i flere timer i strekk. Boka var lest på to dager.

Da jeg begynte å lese gruvde jeg meg veldig. Jeg hadde ikke glemt da jeg leste Idas Dans og gråt meg til døde og måtte bruke solbriller da jeg skulle på matbutikken min rett på andre siden av gaten for å handle middag selv om jeg hadde ventet fire timer i håp om at øynene skulle bli mindre røde og sprengte. Selv om jeg irriterte meg grenseløst over den skrytende moren som skrev om den syke, populære, begavede datteren, det store huset, alle vennene, hele familien, alle de gode middagene, ja du forstår. Selv om jeg gjennomskuer 'tilfeldige detaljer' for det de egentlig er: skryt, så gråt jeg og levde meg helt inn i livet til disse rike svenskene med tusen venner. Det er jo vanskelig å skrive biografiske bøker om hverdagen for folk med penger uten å skryte. Det er vanskelig å finne en balanse og vite hva de skal utelukke, stakkars. Til deres forsvar skal det ikke mye til før hva som helst virker som skryt. Dessverre for folk flest ser jeg gjennom det meste, jeg hører og ser når det er innpakket skryt. Man kan faktisk se og høre forskjell. "Du skal ikke tro du er noe". Nå er det Idas dans som er tidvis skrytende, ikke Evig søndag. Jeg rotet meg bort der en stund. Åh, det glemte jeg å skrive: Det er greit å skryte så lenge du er ærlig om at det er det du gjør: du skryter. Så lenge man er klar over det selv, da synes jeg det er greit.

Jeg var veldig spent da, om Linnea faktisk visste noe om døden, selvmordstanker og depresjon. Kanskje bare latet hun som og smurte ekstra på. Det viser seg at Linnea har peiling og ikke bare har latet som.

Linnea er morsom, har svart humor og er en slående fengende person. Helt klart en modig bok å skrive, jeg er enig med alle de andre. Jeg gir henne seks stjerner! Før jeg avslutter denne lette og ledige omtalen må jeg fortelle mine tanker rundt omslaget av den biografiske dokumentaren. På omslaget er det en død fugl og først tenkte jeg at det skulle forestille Linnea, at hun som har bestemt seg for å dø er den døde fuglen i fremtiden. Jeg ble frastøtt og tenkte at uansett hvor vakker omslaget er, er det ikke greit. Så tenkte jeg at det er undulaten hennes Twitter som har dødd fordi hun har glemt å mate den igjen. Da ble jeg lei meg. Nå som jeg er ferdig med den biografiske dokumentaren tror jeg den døde fuglen ganske enkelt skal være vakker, som den er, og den skal symbolisere sorg og tid. Håper jeg. Nå sier jeg meg ferdig med omtalen, jeg har bestemt meg for at omtalene mine skal gå tilbake til å være lett og ledig og enkel å lese som de første jeg skrev, jeg har ikke likt utviklingen der de har blitt tunge og lange og analyserende med alt for mange sitater. De har blitt for stilrene. Akkurat som alle de andre tekstene andre bloggere skriver og jeg vil ikke være som de andre. Ikke på den måten. Folk vil ikke plukke opp en bok og sette seg å lese etter å ha lest lange, tunge omtaler, de tenker 'om omtalen er så tung, hva er ikke boka?" Jeg skriver blogg for å spre leseglede, ikke lese...lesemurstein, lesedrap. Å lese skal være helt greit, det skal ikke være noe big deal. Alle kan lese bøker, det er ikke vanskelig. Jeg lover.

Jeg vil ikke drepe leselyst.


En barnslig liste om det jeg synes er fint med Linnea (fordi jeg liker lister)


  1. Mammaen til Linnea
  2. At Linnea har en undulat
  3. At undulaten heter Twitter
  4. At Linnea drikker mye Pesi Max, det gjorde jeg også helt til forrige mandag da jeg bestemte meg for at nå var det nok. Siden har jeg ikke drukket en slurp. Jeg erstattet røyken med Pepsi-max og nå har jeg erstattet Pesi-Max med kaffe. Sjokolade og godteri har jeg erstattet med sjokoladepulver og sjokolade pålegg. 
  5. Linne spiser bare godteri på lørdager. Det skal jeg også gjøre. Ikke fordi Linnea har nå oppfordret og hjulpet meg til å få en spiseforstyrrelse men fordi det er fornuftig. Jeg brukte å spise, etter å ha sluttet å røyke den tyvende august i år, en stor sjokoladeplate hver dag. Tenk på det du. Jeg veier 75 kg igjen også, etter å ha sluttet å røyke har jeg gått opp 8 kg, helt uten at jeg har merket det. Ja, buksene mine er stretch-bukser. Nå skal jeg ned i vekt fordi jeg vil ikke bli tykk igjen. For meg som har sprettrumpe var det helt umulig å finne bukser som jeg fikk på meg.
  6. At Linnea liker å lese 
  7. At Linnea leser Min kamp, den har jeg også på Den store leselisten min
  8. At Linnea går og går ute bare for å gå
  9. At Linnea liker taco. Jeg har bestemt om jeg fortsatt har nok penger igjen på konto skal jeg lage taco på lørdag.
  10. Humoren opp i alt det jævlige, så klart.  
Oppdatering: Den slankingen gikk dårlig, jeg har nettopp smurt meg fire brødskiver til frokost og kommer sikkert til  å spise tre til etterpå. Ja ja. 

Oppdatering to: Det ble ikke tre brødskiver etter de fire første, som jeg trodde, men to.

 Andre innlegg med lister du må lese, hvis du har lyst, og tid:

Visste du..


at en stiv whisky inneholder like mange kalorier som to epler.

Det leste jeg i Jeg er kjæresten din nå av Nina Hemmingsson.

torsdag 11. oktober 2012

Jeg leser i oktober #3 Jeg er kjæresten din nå av Nina Hemmingsson

Jeg er kjæresten din nå av Nina Hemmingsson ★★★★★★





Jeg er kjæresten din nå er en tegneserie-bok, den tredje jeg leser i år, jeg som aldri leste tegneserier. Det er Christine som har anbefalt meg den. Det har blitt skrevet mye om hva den handler om, både i anmeldelser på nettet og på Bokelskere. Jeg er den eneste så langt som har forstått den handler om sinne mot verden og menneskene og hvor jævla dumme alle er. Akkurat som det er vi, Nina Hemmingsson og jeg, som er de morbide, mørke med svart humor. Selv om det ikke er meningen tar jeg denne svarte, humoristiske og feministiske tegneserien helt seriøst og jeg er enig i alt jeg leser og ser.

Den er døds bra. Jeg gir den seks stjerner og har markert den som favorittbok på yndlings nettstedet mitt i hele verden: Bokelskere.no. Der markerer jeg absolutt alt jeg leser, og når jeg leser det, og jeg er utrolig nøye med å markere dato og terningkast. Hvis jeg ikke får logget inn på bokelskere etter å ha endt en bok og markert 'lest' blir jeg lei meg og det føles som jeg har lest boken for ingenting. Jeg tuller ikke nå. Du får tenke hva du vil.

Jeg har ikke fått det jeg har trengt her i verden, moren min var veldig sliten og lei og var ofte på besøk til venner eller på møter der de lovpriste Gud, den ene søsteren min bodde til tante og den andre hadde alltid nesen i en bok og var og er latterlig smart. Jeg har ikke fått det jeg har trengt her i livet helt til jeg leste Jeg er kjæresten din nå. Den trengte jeg. Denne lesestunden har vært ren kos.

Jeg liker tegningene, jeg liker 'humoren'(som sagt, jeg tar alt helt seriøst). Dette er for meg helt ekte og virkelig. Flere av tegningene handler faktisk om meg og jeg synes det er hyggelig Nina har tatt seg tid til å tegne de dog jeg synes det er rart hun vet så mye om meg uten at vi har treftes en gang eller drukket oss drita sammen. Her har dere noen bilder fra tegneserieboken



Denne vurderte jeg å sende som mms til mamma, for hun, som dere vet,
er så glad i Gud. Jeg gjorde det ikke da jeg kom på at vi ikke er venner
for tiden. Hun er visst sur på meg(til en forandring) eller noe.






Slike venner vil jeg også ha men min ga opp etter et år. Jeg forstår henne godt da.
Hun ga vel mest opp fordi hun skulle på folkehøgskole og fikk seg kjæreste.
Jeg er veldig glad på hennes vegne. Hun er en av de få som har fått kommet nær meg.
Jeg kommer alltid til å tenke pent om henne og om jeg overhører noen snakke stygt om henne
må jeg skule ordentlig stygt på vedkommende samtidig som jeg lager en grisenese, som de på bildet over har.




De andre tekstene jeg har skrevet om tegneserier jeg har lest:

tirsdag 9. oktober 2012

å ta det helt ut

Jeg fikk ikke sove å lå under mine to dyner to pledd ett ullpledd og frøs i den kalde leiligheten. Nesen min stakk så vidt opp. Den var kald. Dreadsene klør. Hodebunnen klør. Jeg har bleiket etterveksten selv. Igjen. Synes jeg er flink. Hver gang jeg bleiker håret til frisøren får jeg utslett og sitter der som en rødsprengt gammel jente og sier betryggende til damen bak ryggen det går fint shø, det går alltid over etter nån tima. Det ser vær ut enn ka det e. Svir det ikke? Hun stryker meg forsiktig over nakken min og hodebunnen, er lei seg for at hun gjorde det, etter mange oppmuntrende smil fra meg fortsetter hun å føne så forsiktig hun kan. Svir? Det svir ikke noe mer enn regninger, et tomt kjøleskap, favorittkosebuksen med malingflekker, lyspærer som har gått eller støv. Døde, sprø fluer- de svir. Hvor er støvsugeren.

Jeg strekker meg etter mobilen og prøver å holde den under dyna så hendene mine ikke berører den kalde intense lufta i rommet. Det er jo godt når man først har sovnet, jeg sover alltid godt i kalde rom. Jeg finner et notat på mobilen jeg har glemt jeg har skrevet. Jeg husker det så vidt. Det handler om romanen Reisen til nattens ende av Louis-Ferdinant Celine. Det var meningen det skulle være med i omtalen min, nå er det for sent. Omtalen ble mer enn langt nok. Jeg prøver så godt jeg kan å la snakket mitt om bøkene være lett og ledig, avslappet, minst mulig analytisk. Det går ikke, hver gang, det er så mye jeg vil si, det er så mye jeg har lagt merke til underveis. Notatet på mobilen skrevet en natt under dyna i det kalde rommet om Reisen til nattens ende:

å ta det helt ut
å gå hele veien
ikke gjør det halvveis
negativ til tusen ikke hundre

hvem møter du på reisen,
hvem forlater du
hva lærer du
hva lærer du bort?
Hvem gjør deg godt og hvem gjør deg vondt, Ferdinand?
Noe forfaller, annet blir reist
på nytt. Noen husker du
andre har du jobbet hardt for å glemme. Livet.
Er du glad i livet? Er du.
Er det fint, er det bra, beveger du deg om natten eller dagen på
innsiden du, Ferdinand?
Du beveger deg om natten som en lur hare. Hopper hit og dit, redd for reven,krigen,
blir syk, er syk, får skabb, blir frisk forså å gi labb.
Bardamu Ferdinand, en fransk mann


søndag 7. oktober 2012

Smakebit på en søndag #3 THE LADIES OF GRACE ADIEU and other stories av Susanna Clarke


Smakebit på en søndag er det flotte Mari bak bloggen Flukten fra virkeligheten som står bak. Denne spalten er jeg med på fordi jeg synes det er gøy, gøy, gøy å se hva dere andre bokbloggere leser og også å se hvor mye forskjellig vi leser!

Forfatteren Susanna Clarke ble med en gang en av mine favorittforfattere etter at jeg hadde lest Jonathan Strange og herr Norrell. Les gjerne anmeldelsen min av den tykke, perfekte romanen: jeg elsker den! Håpet til meg og Stine(ei barndomsvenninne som anbefalte meg romanen) er at romanen skal filmatiseres en vakker dag! Filmrettighetene er også kjøpt opp, men foreløpig har ingenting hendt. Vi har begge sett oss ut karakteren Rhaegar Targaryen fra TV-serien Game Of Thrones til å spille den onde alven. Akkurat slik skal han se ut! Nå vel, mer om dagens smakebit!

The ladies of Grace Adies and other stories er en novellesamling. Det er den andre boken Susanna Clarke har gitt ut og flere har det ikke kommet og om det skjer må vi nok vente lenge: Clarke brukte ti år på å si seg fornøyd med Jonathan Strange og herr Norrell og sende romanen til et forlag. Jeg må bite meg selv i fingrene for å ikke skrive et hjerte bak tittelen. Når jeg skriver dette innlegget har jeg kommet til side nitten i novellesamlingen og det er en sann fryd! Det er nesten så jeg ikke prioriterer å gå på do. Ikke nesten, det har jo faktisk hendt. Så langt har det gått bra. Ingen uhell. Smakebiten har jeg valgt fra side en og er begynnelsen på hele boka:

Above all remember this: that magic belongs as much to the heart as to the head and everything which is done, should be done from love or joy or righteous anger. 
And if we honor this principle we shall discover that our magic is much greater than all the sum of all the spells that were ever taught. Then magic is to us as flight is to birds, because then our magic comes from the dark and dreaming heart, just as the flight of a bird comes from the heart. And we will feel the same joy in peforming that magic that the bird feels as its casts itself into the void and we will know that magic is part of what a man is, just as flight is part of what a bird is.


Tidligere innlegg i bloggen min vedrørende Susanna Clarke:
  • Bokomtale av Jonathan Strange og herr Norrell

Flukten button by parajunkee

lørdag 6. oktober 2012

Jeg leser i oktober #2 I AM LEGEND av Richard Matheson

Soundtrack: Sangen Army of me(Masseymix) fra platen Army of me av Bjørk.

I AM LEGEND av Richard Matheson av seks stjerner

Forfatteren John Ajvide Lindqvist skriver i en anmeldelse i den nyeste boken sin La de gamle drømmene dø at I am Legend er 'en skrekk-klassiker du ikke vil gå glipp av'. Jeg fjernlåner derfor I am legend fra et bibliotek og setter meg ned og leser i høstmørket.

"That was what the situation had been. Somthing black and of the night had come crawling out of the Middle Ages. Something with no framework or credulity, something that had been consigned, fact and figure, to the pages og imaginative literature." Det viser seg at det er virkelig. Vampyrer eksisterer.

Robert Neville er alene. Utenfor huset lusker flere titall vampyrer hver natt. De vil inn i huset. De vil ta Robert. Robert bruker dagene til sikre huset, oppsøke og drepe dvalende vampyrer, gni hvitløk på vegger og vinduer. Det fungerer. De kommer seg ikke inn. Av det Robert vet, er han helt alene, det eneste mennesket som ikke er smittet av viruset som herjet landet og senere, verden. Forståelig nok så tyr han til flaska. Ofte.

Robert tilbringer kveldene ved å høre på Mozart og annen klassisk musikk, lese bøker, røyke sigaretter og drikke whiskey. Det høres ikke så ille ut om det ikke hadd vært for at hele huset stinker hvitløk og at utenfor roper lekne vampyrer på ham.

Robert er en slags helt som ikke gir seg. Uten utdanning eller erfaring begynner han å forske og eksperimentere på vampyrene. Hva var det som skjedde, hvordan smitter viruset, hva er det egentlig? Han innfinner seg som forsker og vampyrene er hans forsøksdyr. Hvorfor liker de ikke kors og hvitløk, hvordan kan de drepes, hva annet tåler de ikke? Svarene jeg får er tilfredsstillende. Robert er en amatør, han vet ikke hva han gjør og han har ikke noe annet valg enn å prøve seg frem. Det er fint med en 'helt' som ikke er perfekt og som ikke er bedre enn 'oss andre'. En av grunnene til at Rober har overlevd, i tillegg til å være immun mot viruset, er at han er en ordentlig sinnatagg.


Again he shook his head. The world's gone mad, he thought. The dead walk about and I think nothing of it. The return of corpses has become trivial in import. How quickly one accepts the incredible if only one sees it enough!

Det er spennende helt fra side en og et stykke utover. Dessverre velger forfatteren å fokusere mest på det psykiske: hvordan det er å være det eneste mennesket igjen på jorden, hvordan det er å leve uten et kvinnfolk, hva han gjør for å overleve og trives. Det spennende, det som denne romanen kunne vært pakket av, er det desverre(!) ikke så mye av som jeg skulle ønsket. Det er en utfordring for meg å lese engelsk, det går ikke av seg selv, det er ikke noe jeg tar lett på. Jeg synes jeg er flink. Diktsamlingen Be angry at the sun som jeg leser nå er det verre med. Skikkelig mange fremmedord. Jeg føler ikke jeg har lest en bok jeg, hvis det er tre, fire ord jeg ikke forstår i hver setning. Det er så frustrerende! Jeg har skrevet til slutt i notatboka Ikke så spennende som jeg trodde, jeg forutså mer fart og puls etter den rivende begynnelsen. Slutten på denne lille romanen på litt over hundre og femti sider er fantastisk, perfekt. Jeg har sett filmen på nytt i helgen, den er også god. Noen ulikheter men ingen jeg rynker på nesa over.

Shall I kill her now? Shall I not even investigate, but kill her and burn her?
His throat moved. Such thoughts were a hideous testimony to the world he had accepted; a world in witch murder was easier than hope.

Andre dyspotiske skrekkbøker jeg finner lik I am Legend i stemning og slik:
  • The Road av Cormac McCarthy, som jeg ikke liker. 
  • 1984 av George Orwell