Hvis noe skulle skje med meg, hvem sitt ansikt ville fylle avisens førsteside og trygle for mitt liv? Er et menneske mer verdt fordi vedkommende har noen som sørger over dem?
Side 47.
Elsker fargene på omslaget: Lilla, blått og
sølv. Bildekilde: Bokelskere.no
|
Jellicoe Road er ikke så ille, leseropplevelsen var god og jeg synes den har mye fint i seg. Utfordringen min nå er å skrive hvorfor jeg ikke har falt for den samtidig som jeg trekker frem det jeg synes som gjør den til grei ungdomsbok.
Akkurat dette, at det er en ungdomsbok er spesielt da jeg ikke merket det før siste halvdel. Jeg hadde hørt rykter om målgruppen, ungdommer, men jeg forsto det ikke. Dette er jo fint, her er det dype følelser og alvorlige temaer som rusmisbruk, bitterhet og oppdragelse. Så kom kjærligheten og jeg merket det med en gang: Ungdomslitteratur. Som jo ikke er noe negativt, men som jeg ikke er målgruppen for.
Første halvdel altså, det syntes jeg er veldig bra. Andre halvdel? Ikke like bra, da falt jeg litt utenfor og levde meg ikke inn i fortellingen og heller gikk tilbake til å være en leser utenfor permen.
Jellicoe Road er en mystisk roman med mange hemmeligheter og mysterier. Forfatteren forklarer heller for lite enn for mye og tidvis når det henvendes til ting som har skjedd i fortiden har jeg på følelsen at Jellicoe Road er bok to i en serie og ikke en roman som står alene. Det er forvirrende i begynnelsen da det er mange navn å holde styr på. Det er også flere steder og bygninger som nevnes som jeg må lage meg et mentalt kart over. Det tar tid å flytte inni historien, det tar tid å flyte inn i historien. Det er nok meningen det skal forvirre men i stedet for å gjøre meg nysgjerrig eller gjøre det spennende blir jeg litt irritabel.
Visse mennesker leser aftenbønn om kveldene. Det gjør ikke jeg. Jeg sier alltid den samme regla. Jeg heter Taylor Markham. Jeg bor på Jellicoe Road.
Side. 56
Taylor er det mange vil sette i bås og kalle et problembarn. Hun går på Jellicoe Skole. Der er hun elevhjemsleder for de yngre elevene i deres studenthus, 50 elever i alt. Det er mye ansvar. Til tross for at hun er elevhjemsleder er hun fortsatt student, men det nevnes ikke noe om skoletimer eller lekser. Faktisk tror jeg ikke det nevnes en eneste gang at hun er i et klasserom. Hmmm. Dette forsto jeg aldri.
Moren hennes forlot henne på brutalt vis på et fremmed sted (Jellicoe) da hun var liten. På så mange måter har Taylor det bedre på skolen hun bor på enn hun noen gang hadde det med moren som hun ikke aner hvor er. Likevel, forståelig nok sliter hun med vonde minner, savn og stor bitterhet. Mamman min kunne bare prøvd å forlate meg, jeg hadde hatet henne for evig og alltid, og aldri sluttet å savne henne.
Skolen har tre elevhjem med hver sine elevhjemsledere. Alle sammen bor på skolen. Dette gir meg melankoli. Harry Potter, hallo! Hvert år, til en bestemt tid, utføres det en leken krig mellom kadetter som besøker Jellico, elevene på skolen og ungdommer som bor i Jellicoe men ikke går på skolen (?), også kalt Jelliker.
En person som vi sjeldent møter i romanen men som snakkes om hele tiden er Taylors eneste forbilde: Hannah. En som i praksis jobber på skolen med ungdommene og som Taylor bor hos i perioder i ferier og slikt. Fortiden til Taylor holdes skjult for henne av de voksne i fortellingen men jeg forstår aldri grunnen til alt dette hemmelighetskremmeriet. Unødvendig. Men uten hadde det vel ikke vært noe plot.
Hovedpersonen vår plages av mystiske drømmer. Hun føler seg kontant jaget uten å vite hvorfor. Den mest åpenbare årsaken til følelsene kan være den pågående krigen om territorium mot kadettene og Jellikkene; men den krigen taes ikke særlig seriøst og er mer lek enn alvor. Likevel opplever hun sterk angst og uro, stakkars. Hun jager gjenferd uten å vite det selv.
Som skrevet lengre oppe er det tema som oppdragelse, oppvekst, savn, bittherhet og ensomhet. Store følelser i en ung kropp. Det er klart det er fengslende.
Jeg opplever Jellicoe Road som 100 sider for lang, tidvis blir det langdrygt og jeg kjeder meg. Til tross for at jeg er feil målgruppe har det vært en fin leseropplevelse. Romanen har mye godt å by på selv om jeg, som alltid, finner noe å plukke på; som for mange sider, unødvendig mystisk og litt klein kjærlighet.
Jeg kommer til å gi romanen videre til Kine så hun kan få lese den. Vet hun vil like den, ikke minst vet jeg hun kommer til å gråte ekte tårer på slutten og det fryder meg. Jeg er litt ond på den måten.
Jellicoe Road av Melina Marchetta
Oversatt av Johann Grip
Utgitt på norsk av Heinesen Forlag
293 Sider
ISBN978-82-8177-032-4
Kilde: Lesereksemplar fått av Heinesen Forlag (tusen takk!)
Melina Marchetta. Bildekilde. |