FJELLETS SKYGGE

Da den store mannen tok en pause og satte hendene i hoftefeste, grep Danda anledningen til å piske meg med en tynn bambuskjepp. Jeg strisvettet av smertene, men jeg våknet litt også. «Hvor store baller synes du at du har nå, madachudh?» skrek han, og bøyde seg så tett inntil meg at jeg kunne kjenne lukten av sennepsolje og angstsvette i armhulene hans.  

Jeg lo. Slik man noen ganger gjør når man blir torturert. 

Fra side 107.                           

En frittstående oppfølger til Shantaram av Gregory David Roberts. Jeg låner den på biblioteket, lånt siden 23.12.19! Reddet av Koronaviruset. Lånefrist forlenget uten purring. Fullførte kollossen 01.05.20 - endelig! Liker den ikke skjønner du. Nå skal du få høre . . .

Den handler fortsatt om australske Lin. En mann på flukt fra loven. Rømt fra fengsel på høylys dag i Australia og siden etterlyst. I lengre tid gjemt seg i store India som har tatt i mot ham med åpne armer. Landet der du kan forsvinne i mengden. Han gjemmer seg ikke lenger: han jobber for mafiaen i en høy stilling. Politiet betales unna. Alle kan betales i India. Ifølge Lin.
Han har et godt hjerte og er lett å like.


Leste på Bokelskere.no anmeldelser før jeg begynte å lese boka. Den er slaktet av Bokelsker-folket. Jeg var forbredt på at dette ikke ble en topptur for å si det slik. Boka er over 800 sider, dette skulle bli en lang lesetur. Det som overrasket meg er hvor lett det gikk i begynnelsen. Jeg trivdes. De første 226 sidene gikk uten problemer; jeg har notert "jeg har hatt det bare trivelig". Spennende. Slett ikke kjedelig. Men mye kunne skje med den oppfatningen, det var 600 sider igjen.

Det er den 31 mars. Jeg holder fortsatt på. Det går tregt. På side 466 av over 800 sider. Kommet over halveis. Det startet glatt der det å ta opp boka føltes lett. Nå går det tregt. Mye kjedelig. Sukker. Lin er på en åndelig reise. Det er kjedelig. Gangsteroppgjøret gir spenning. Hans åndelige reiser gjør at hjernebarken knaker når jeg leser de fiosofiske samtalene han har. Det liker jeg. Men ikke at det går treigt. Historien overrasket meg på et tidspunkt men hjelper ikke når det roet seg raskt.
Han er gjenforent med Karla (hun var med i den første romanen.) Da bevisste hun at hun ikke er til å stole på ved å lyve og å ha baktanker med det hun gjør for andre. Hun var glad i ham også, men jeg tenkte med meg selv Hun der er ikke til å stole på! Hun er en slange. Ikke bli sammen med henne. Hold deg unna. Hun er kanskje hans livs kjærlighet men dere to har jeg ikke trua på.

På side 640. Holdt på med boka i det som føles som en evighet. Det går så tregt i historien. Hvor vil forfatteren? På sitt beste skriver han kjempe bra; motsatt er det ille skriverier på det værste. Flere steder er det pompøst og teit. Kleint. Jeg håpte jeg ble ferdig med boka snart.

«Vi kunne bruke den katteskulpturen du ikke liker.» 

«Jeg har ikke sagt at jeg ikke liker den. Jeg liker den veldig godt. Det jeg sa, var at det ikke virker som om den liker meg.

Fra side 351.

Lettlest på tross av tykkelse. Sidene er fylt med dialog - mange mennesker snakker - mindre tekst på hver side. Det hjalp.
India er korrupt. Lin tjener seg rik på mafianen og han slenger rundt seg med penger til alle og en hver. Det går ikke en side (!) uten at det nevnes. Jeg er drittlei! Jeg har forstått det nå, og det er helt unødvendig å fortelle oss det så ofte. Lite sannsynlig noen har så mye penger å bruke. Jeg kjøper det ikke. Leseropplevelsen er ikke på topp.
Når jeg leser kjeder jeg meg, og det er ikke bra å kjede seg så mye når en leser en bok på 800 sider. Jeg leste Shantaram i 2016 og de fleste detaljene er visnet bort. Det som står igjen er den varme humoren. Humoren er her også. Noen ganger er den god; ofte teit. Dette treffer ikke meg. Jeg fullførte altså 1 mai 2020 og boka ga jeg terningkast 2 på Bokelskere.no

En gang for lenge siden var ikke 800 sider på 3 måneder (original lånefrist på biblioteket. Fjellets skygge tok meg nesten 5) noe problem. I dag leser jeg ikke slik jeg gjorde. Ikke samme lesetørste. Den er i meg, men ikke ut i den virkelige verden. Men jeg vet at om en har som mål å lese en side om dagen blir det ofte så en leser litt mer enn.. litt. I dag lytter jeg til Northanger Abbey, på engelsk. Jeg leser Frankenstein på engelsk (den har jeg også hørt på engelsk i 2019) og Stille av Susan Cain. Nå er planen å gå til biblioteket med hunden i morgen og levere boka før jeg får purring. Frem og tilbake fra meg er det rundt 8 km. Så det blir en god tur.

Hun skjønte det. Hun så det i blikket mitt, hørte det i pusten min, en tung pust som fortalte at vi ikke var på samme vei ned fra fjellet. 

Fra side 481. 




Fjellets skygge av Gregory David Roberts
Oversatt av John Erik Frydenlund
Originalt utgitt i 2015 under tittelen The Mountain Shadow
Min utgave Forlaget Press 2016
ISBN 978-82-328-0067-4
846 Sider
Bokkilde: låner på biblioteket

Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

GAZA BLUES - DIFFERENT STORIES

av Etgar Keret og Samir El-Yousef. 

Mitt eget bilde.

Lest første gang på norsk i 2012. Etgar Keret er en favoritt og planen er å lese alle bøkene hans på engelsk. Så langt har jeg lest 11 titler av ham, der 2 er samme boka på norsk og engelsk. Jo flere bøker jeg leser i mitt liv, jo mer setter jeg pris på igjenlesningene. Flere som har det slik? 

Dette er den første og eneste boka jeg har lest i 2020 (ihhhh) hvis du ser bort i fra et tegneseriehefte jeg leste på do (heh). Den eneste grunnen til jeg regner med tegneserien i lese-statistikken er fordi den inneholder et ISBN-nummer, hehe. Til mitt leseforsvar holder jeg på med en roman på over 800 sider så det er ikke det at det ikke leses! Har forresten kommet på over side 500 i den; reddet av Korona-krisen! Biblioteket stengt og lånefristen på 3 mnd forlenget, hah! 

Tilbake til Etgar og Samir. Novellesamling. Det jeg liker med Etgar er novellene hans tar så overraskende vendinger. Sitter/ligger der overrasket med boka oppslått. Hver gang du blar om og starter på en ny novelle vet du aldri hva du får. Inn i det ukjente. 

Novelle  til Etgar (og da tenker jeg på hele hans forfatterskap) er mørke, humoristiske, brutale;  kan gli over i fantasi-sjangeren, være perverse, eller vise uskyld; obskure. Tematisk spenner det fra å handle om krig til noe så trivielt som en sparebøsse. Og alle novelle er helt fantastiske. Jeg elsker dem og har aldri rørt noe lignende i bokverdenen. Etgar gjør noe unikt og det er det ikke mange som gjør . . .

Dette er bøker som tåler å bli igjenlest. Men, til min store overraskelse liker jeg boka bedre da jeg leste den i 2012. Da ga jeg den terningkast 5 (Bokelskere.no) og i dag terningkast 3! Det er ikke det at dette er en dårlig bok. Det er bare at jeg synes den er veldig mørk. Det er jo klart at når tittelen inneholder ordene Gaza (som er et sted med krig) og blues (som gir meg assosiasjoner til lidelse) så skal jo boka være det. I dag berørte ikke boka meg på samme måte som i 2012, falt ikke helt i "samme smak". Fortsatt er Etgar Keret favoritt og dette har vært en fin igjenlesning.

Jeg gir bort eller selger (gir stort sett bort) alle bøkene etter de er lest. Akkurat Etgar samlet jeg på og jeg hadde alle (!) titelene hans på engelsk. Når jeg flyttet sist snudde jeg på behovet for å beholde og ga alle posene med bøkene til min søster. Denne legger jeg ut for salg og om den ikke blir solgt kan jeg alltids legge den til i bursdagsgave til noen, sant? Det er lov å gi bort bøker en har lest? Vi får se.

På tampen vil jeg trekke frem språket. Jeg digger det. Spåket er lettlest: korte setninger, mye dialog, hver novelle er korte. Du trenger ikke å lese så mange sider om gangen før det passer å legge boka fra seg, og videre er det enda lettere å plukke den opp igjen. En godtebit, en liten premie mellom de tyngre mursteinene.

Gaza Blues - Different stories av Etgar Keret og Samir El-Youssef

First published in Great Britain 2004 by David Paul.
ISBN 0-95402-4-5
172 Sider
Noveller
Palestina/Israel
Bokkilde: Kjøpt selv som ny

Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

BJØRNESKYTTERN AV JOHAN FALKBERGET

Mitt eget bilde.

Han fik utløp for sin indre pine nu. Vidden var stor, fjeldet hørte godvillig paa ham . . . som en mor var det som tidde og forstod naar han hadde det vondt. Hans sind tagg: vær god mot mig . . . Nu er alt blit saa vondt . . . sa vondt . . . Har jeg været vond selv, sier du? Jeg har kanske været det ogsaa . . . det kan vel se ut slik, men jeg vilde det ikke! Inderst inde i mig var jeg god. Hører du det: Jeg vilde være god . . . bare god! 

Han gik og snakket til fjeldet om dette og mer til. Han sa til fjeldet, det han ikke kunde si til nogen anden. Han graat igjen . . . uten hat og ondskap . . . for nu hadde det gode magten igjen over vargen Sjur Sjursa.  

Han skiftet sind som fjeldet skiftet veir: snart var det sol og snart var de sne og vind og regn og frost. 

Fra side 43 


Bjørneskyttern leste jeg ferdig i siste halvdel av desember 2019. Det er den fjerde boka av Falkberget jeg leser. Planlegger å lese flere! Boka handler om ungdomstiden til Sjur Sjursen. Vi møtte han som voksen og far til Eli Sjursdotter (1913) i boka med samme navn. Boka var ikke å finne på noe bibliotek i Norge så jeg kunne ikke fjernlåne den. Den var heller å ikke å finne som ebok. Jeg fant den brukt på Finn.no. Utgaven er fra 1919 og den første på norsk. Den er 100 år gammel i 2019, samme år som jeg leser den.
Tenker å legge den ut til salg igjen når jeg har skrevet ferdig denne teksten da jeg ikke har noe behov for å beholde bøkene mine etter at jeg har lest dem. Har jo en del bøker her hjemme....

Boka er liten i størrelse. Sidene er brun-gule. Legger nesen ned i sidene og det lukter godt; gammelt.
Det er humor i fortellingen og det gjør den lettere å lese, men det er også alvor og mørke. Mordet på bjørnen i begynnelsen: jeg er ikke glad i dyremishandling og mordet var unødvendig. Bjørnen sov og Sjur vekket bjørnen i hiet for å ta med skinnet til bygda og imponere en jente. Jeg ble ikke imponert... Han fremprovoserte bjørnen til å sloss for livet og drepte den. Jeg skulle ønske han selv ble drept. Kampen var heldigvis overstått på få sider.
Det er skrevet med humor også, det hjelper litt. Men likevel.

På side 46 av 170: det skjer noe hele tiden; spennende, og mørkt med humor. Mye vittig. Melankoli. Det handler om Sjur når han er 19 år. Han beskrives som en ulv. Det sies om slekta hans de kan slå med den ene armen og stryke med den andre. Uforutsigbare folk. Alle menn i slekta har drept ulv og bjørn. Sjur selv har ikke drept noe menneske enda, men hans far og bestefar har begge drept. De er kjent for å være sint, farlig, sterk og vill. Det husker jeg fra boka Eli Sjursdotter også. Gammelt språk, norsksvensk. Det er fint,  det er noe spesielt med det; poetisk. En muntlig form, dialekt. Tar noe mer tid å lese men jeg koste meg. Godt å lese noe annet enn ren bokmål. Jeg gikk fra Jane Austen på norsk til Falkberget.

På side 60 av 170: Sjur har kommet opp i så mye forskjellige situasjoner allerede. Han har drept en bjørn, holdt på å ta livet av en mann, holder på å bli tatt livet av selv. Han er både høyt og lavt i fjell og skog. Han er jo bare 19 år! Han er bort fra hjemmet flere dager på rad og jeg tenker At itj foreldra grip inn! Savna dem ikke ungan sin før i tida, når de var borte? Han holder jo på å bli voksen, han er 19 år... Vet ikke jeg nei. Han har holdt på å dø flere ganger og det er ingen som etterlyser ham.
Det var vel en annen tid. Og Sjursfolket var noe for annerledes enn andre folk.

Jeg har gitt boka terningkast 4 på Bokelskere. Neste Falkberget ut blir Den nye Bør Børson (1927). Akkurat nå leser jeg Fjellets skygge, oppfølgeren til Shantaram. Det har tatt tid . . .
Har du lest Falkberget før?


Bjørneskyttern av Johan Falkberget
H. Aschehoug & Co 1919
173 Sider
Innbundet
Norge
Bokkilde: Kjøpt selv, brukt på Finn.no

Mitt eget bilde.

Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

FRÅN VALP TILL VUXEN HUND - DEL 2 AV ÅSA AHLBOM

Jeg har skannet fremsiden.

Man kan fostra en valp till en samarbetsvillig och harmonisk familjemedlem, utan att utgå från någon strikt rangordning mellan hund och månniska.

Fra side 75. 


Fra før har jeg lest Från valp till vuxen hund, del 1. Del 2 har jeg brukt lang tid på og det er flere årsaker til det:

1. Jeg fjernlånte den fra et bibliotek i Sverige og hadde bare 1 måned på å lese den (en fikk ikke forlenge lånet ytterligere). Å fullføre på en måned fikk jeg ikke til. Jeg skannet hele boka inn så jeg kunne lese den ferdig på den bærbare maskinen min også etter at jeg hadde levert boka tilbake til Sverige. Så skulle det vise seg det er mye lettere å prioritere fysiske bøker enn en bok som lå inn i den bærbare PC-en . . . 

2. Det er tungt å lese svensk. Ordbok ordbok ordbok. 

3. Jeg er generelt dårlig på å lese alt annet enn skjønnlitteratur. Det frister alltid mer med romaner enn med faglitteraut.

4. Jeg begynte på skolen igjen og har prioritert å lese skolepensum i stedet for allerede påbegynte bøker (Når jeg skriver dette har jeg fullført alle eksamener. Altså hadde jeg kommet litt i gang med boken da jeg begynte på skolen, og 2 år senere og tilhørende eksamener fullført var jeg fortsatt ikke ferdig med den relativt korte hundeboka (247 sider). 

5. Det er mye informasjon på få sider. Da blir jeg lesemett, og har behov for lengre lesepauser. 

Fra mine notater når jeg blar tilbake:

Det er i midten av august og jeg sitter med de utskrevne sidene foran meg. Jeg måtte jo levere boka på biblioteket, sende den tilbake til det svenska bibliotek. Så jeg skannet hele boken og foran meg har jeg A4-sidene. De lukter røyk. Jeg sluttet å røyke i juni. Det lukter litt  godt men mest vondt. Æsj. Setter seg overalt.

Jeg utsatte å begynne på denne, har jeg skrevet. "Gruver meg". Husker ikke helst hvorfor. Så var det en natt jeg ikke fikk sove jeg tok den frem. Åsa Ahlbom har over 35 år erfaring med hunder og undervisning. Hadde ikke en gang åpnet boka enda og jeg måtte slå opp i ordbok gjentatte ganger bare for å komme gjennom baksiden og forordet. La boka fra meg igjen ganske lenge. Begynte på en annen bok. Jeg synes Del 2 går mer i dybden enn Del 1. Selve innholdet er lettlest, men jeg slet noe så veldig med det svenske språk. Bakerst i boken er det en ordliste der forfatter forklarer diverse betegnelser og ord. Den ordlista kunne vært enda lengre for min del. Der satt jeg og Googlet dagen lang.
Boka er illustrert med svart hvit tegninger. De er hyggelige å se på, og viser på en enkelt måte det de vil formidle. I Del 1 var det valpen i fokus, i Del 2 er det tenårings hunden.

Jeg synes Åsa Ahlbom er mild og god. Hun oppmuntrer til en hundeoppdragelse med forståelse og tålmodighet. Hun er imot fysisk avstraffelser og tvang. Hun minner oss på å tilpasse hundetriks og oppdragelse etter hunderasen og hva som er naturlig for hunden. Hun gjentar gjennom alle kapitler en ikke skal bli sint på hunden, men være rolig og tålmodig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg er enig selv om jeg ikke er perfekt. Ikke sjeldent hever jeg stemmen (neeiej, Ullrikk!! Åhh uff ikke sånn) men jeg har også fått høre jeg er utrolig tålmodig. Jeg har merket jeg har blitt mer tolerant, lar han bare bjeffe på folk (selv om de kanskje blir fornærmet når vi går forbi, utrolig hvor mange mennesker som tar det ille opp om en fremmed hund bjeffer på dem ved forbipassering!). Jeg mener - hvorfor ta det personlig? Han kjenner da ikke deg? Hunden ser ikke inn i sjelen din om det er det du er redd for.

Men idag är vi den mest aggressiva arten på vår jord, genom att vi uppfunnit dödliga vapen i stor skala och ofta använder dem utan hämningar. Vi riktar starka aggressiva beteenden både mot vår egen och andra arter, men tolererar ingen aggrssion från andra djur. Hundarna far inte ens uttrycka kånslan av ilska, utan att vi gör stor affär av deras morrande.

Fra side 80


Det jeg liker med Åsa er hennes milde metoder hun tar i bruk når hun arbeider med hunder. Hun formidler vi skal holde oss for gode til å drive med fysisk vold ovenfor våre hunder. En skal ha lederskap over hunden uten vold og straff. Om vi ska definiera relationen mellan hund och människa med något speciellt ord, behövs något som inbegriper orden ömsesidig respekt. Fra side 77.
Hun sier vi aldri skal straffe - men alltid avlede/skifte fokus. Det er et kunststykke.

Färeställningen att valpen som morrar måste straffas, är inte hämtat från vargens sociala liv, utan kommer förmodligen från den auktoritära barnuppfostran. Långt in i vårt århundrade har man trott att barn föds onda och syndiga och måste tuktas för att bli goda människor. Utmärkande för den gamla tidens syn på barn var att de inte fick hävda sig själv vilja eller visa någon ilska. Minsta tendens till att hävda sig själv eller visa humör straffades. När en hund morrar, tolkar många av oss det på samma sätt.

Fra side 82. 




Jeg trillet terningen til 3 på Bokelskere. En av årsakene til det er at leseropplevelsen ble slitsom pga at jeg måtte slå opp så vanvittig mange svenske ord. Det ødela leseropplevelsen noe. Jeg vet at hadde denne boka blitt lest på norsk (finnes ikke en norsk oversettelse) ville jeg brukt kortere tid på å fullføre. En annen sak som trekker ned er den stadige oppramsingen av hunderaser. Hva med å ha med bilder av de forskjellige rasene bakerst i boka etter ordlisten? Det hadde gjort leseropplevelsen min mer behagelig. For der satt jeg og Googlet hund etter hund. Forfatteren vil fortelle for mye på for liten plass; boka er tettpakket med et vidt innhold på 246 sider.

Så . .  lærte jeg noe nytt? Ja, mye. Kunne jeg noe av det fra før? Ja, men repetisjon er gull. F.eks når
hunden min bjeffer på alle og en hver skal jeg ikke skjefte. Jeg skal skryte! Han gjør bare jobben sin; slik som han har blitt avlet til i hundrevis av år. Bekrefte jeg hører ham. Følg etter ham og si "Det er bra - jeg har sett." Jeg leser hunden min vokter skarpt. Jo takk, det har jeg fått med meg.

Så kom jeg endelig i mål da. Tok meg over to år men det gjør da aldeles ingenting. Stolt av meg selv for fullført bok. Føles bra. Tilfredsstillende. Noen hadde vel blitt ko - ko. Andre forstår ikke hvorfor jeg gidder; bortkastet tid. Selv føler jeg jeg har vunnet. Jeg vil avslutte med å si at alle fagbøker skal ha bilder. Det letter stoffet og er deilig for meg.



Från valp till vuxen hund - Del 2 av Åsa Ahlbom
Åsa Ahlbom och Åsa Hund & Ord, Gnesta 2005
Förste upplagan 2005
ISBN 91-6307984-4
247 Sider
Bokkilde: Biblioteket.

     
           Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

MANSFIELD PARK

Men det finnes visselig færre formuende menn i verden enn det finnes vakre kvinner som fortjener dem.

Fra Side 7.

Dette er ikke mitt første møte med romanen. Først lyttet jeg til den på engelsk (appen LibriVox på mobilen) og nå leste jeg den på norsk.

Vanskelig å holde styr på alle menneskene, her er det virkelig mange karakterer. Det var vanskelig når jeg hørte boka og det var vanskelig når jeg leste. Men det gikk da bra. Og når jeg leste den laget jeg meg en liste med alle karakterer og det hjalp.

Vi følger Fanny som får bo hos sin velstående (overklasse-)familie (onkel, tante, søskenbarn 1234) da hennes egen mor popper ut barn som popkorn og bor i stor fattigdom. Fanny har sosial angst, presentasjons angst og mindreverdighetskompleks. Selv om hun er en del av familien fungerer hun som familiens slave og spesielt tantenes selskapsdame. Hun lever for å tilfredsstille alle deres ønsker og behov. Fanny er noe svakelig med dårlig helse. Hun sier sjelden i mot og er ofte blek av utmattelse. Hun kan fremstå som den rene engel, ikke en lyte: snakker aldri stygt om noen og ber aldri om noe, ikke et krav kommer ut av hennes munn. Fanny er ikke perfekt - heldigvis! Det hadde blitt for mye da hun allerede er irriterende føyelig. Hun er stormforelsket i sitt søskenbarn Edmund som hun bor sammen med. Han aner ingenting og behandler hennes som sin favorittsøster. Ikke så rart hun elsker ham - den eneste som tenker på og viser omtanke for Fanny. Alle de andre tar henne for gitt og utnytter hennes godhet.
Jeg forstår Fanny: Jeg hadde heller aldri sagt i mot, tatt til motmæle om resultatet kunne vært å bli sendt tilbake til kulde, skitt og sult.

Jeg liker Mansfield bedre på norsk skirftlig, enn på engelsk - lydbok. Dette er min fjerde Austen-roman jeg leser. Igjen står Northanger Abbey, Lady Susan, Sanditon og The Watsons.
Det er ikke en dårlig bok - men jeg opplever Fanny som irriterende. Det er ikke en kort roman (446 sider) så jeg brukte en del tid på den. Kjedet meg noe nettopp fordi jeg nylig hadde hørt den som lydbok og visste alt som skulle skje. Hadde jeg ikke nettopp hørt den, tror jeg ikke jeg hadde kjedet meg heller. Har lest i noen anmeldelser (har dessverre ikke linker) hvor svak og lite sterk Fanny er, og hvor plagsomt det blir i lengden. Jeg er enig i dette. Samtidig forstår jeg hvordan det må være å være i en posisjon der ingen bryr seg om dine meninger eller forventer du skal forsvare deg selv, der du ikke eier noen ting i verden, du føler deg liten og ubetydelig. Du føler du skylder alle.. alt. Du er hele tiden takknemlig for den minste lille ting og i det her tilfellet har familien til Fanny tatt henne inn til seg og gitt henne tak over hodet og utdannelse. De har oppdratt henne i et rikt hjem på Mansfield Park. Hun har hatt alt hun har trengt. Men det er en stor urettferdighet her for hun har jo ikke fått alt som søskenbarn-ene hennes har fått, det har vært helt tydelig hele tiden at Fanny er der bare fordi de er veldig, veldig snille som har tatt henne inn. Hun har for eksempel en stue helt for seg selv som hun får bruke, og introvert som hun er er hun så takknemlig for den muligheten til å trekke seg tilbake og lese bøker og ha alene-tid. Men der får hun ikke lov av den ene tanten til å tenne opp i ovnen pga unødvendige utgifter, så der sitter hun og nyter en stue helt for seg selv, men i mørket og kulden. Og det må jeg få  si er svakt og pysete av Fanny: det at hun ikke våger å spørre sin onkel om det er i orden hun tenner opp en gang i blant. Så der sitter hun år etter år og fryser. Jeg er todelt: jeg forstår hvorfor hun ikke tar til motmæle, jeg har vært og er selv i den posisjonen ofte der jeg føler meg mindreverdig andre. Men samtidig finner jeg Fanny kjempe irriterende for hun er så ekstrem i sin føyelighet og godhet. Jeg blir gal. Tenn nå opp i peisen kvinne! Be din tante holde snavla! Ta plass! Det er DE som er heldige som har deg! Og det blir jo også enden på visa. Heldigvis. Alle forstår hvor dårlig de har behandlet henne og onkelen sier endelig tanten i mot. Og mer sier jeg ikke om slutten, du får lese denne klassikeren selv.

Når det kommer til selve handlingen så synes jeg det er mange interessante karakterer og et rikt persongalleri. Det er på grensen til at det er for mange... Og i i begynnelsen måtte jeg jo skrive ned hvem som er hvem. Men du kommer inn i det. Jeg slet mer med å huske og skille hvem fra hvem i lydbokformatet og det er en av grunnene til at jeg gledet meg veldig til å lese heller enn å lytte.
Da jeg hørte den på engelsk var det passasjer jeg slet med og jeg forsto ikke hva som ble sagt. Følte meg dårlig i engelsk og tenkte dette vil gå bedre på norsk. Oppleseren på engelsk var flink og hadde en god stemme - men det gikk alt for raskt og engelsken er jo gammel og høytidelig så jeg slet. Nå som jeg har lest den på norsk ser jeg at jeg ikke er så dårlig i engelsk likevel! Det var de passasjene som var rare og hadde få punktum; de var merkelige på norsk også! Så der er det Austen sin "feil" - ikke oppleser eller oversetter. Dette er ikke en perfekt roman slik som i mine øyne Fornuft og følelser (1811), og Stolthet og fordom (1813) som er noen av mine favorittromaner. De er HELT fantastiske!

På sitt beste er Mansfield en terningkast sekser, på sin dårligste er det en treer. På engelsk ga jeg den tre og på norsk fem så den ble bedre den andre gangen. Men det er det at jeg synes den er litt for lang og Fanny er svak. Kvinnesynet til onkelen er plagsomt.; det er rett og slett en del irriterende karakterer som er snille og gode men som provoserer meg med sin normal for deres tids holdninger. Det blir for mye av det. Hun beviser ofte hun kan snakke for seg selv, men hun gjør det ikke ofte nok!

Fanny sin forelskelse er helt nydelig beskrevet. Uoppnåelig forelskelse. Det er det ingen som vet om, det er Fanny (og vår) sin hemmelighet og hvem kunne vel tro at Fanny kunne være forelsket i noen? At den lille grå musen kan føle så sterke følelser for en mann? Den lille kroppen går og bærer på så store følelser . . . det likte jeg så godt og led med henne.
Alt i alt synes jeg dette er en god roman. Jeg liker Jane Austen. Ser frem til den siste fullførte romanen Northanger.

Jeg kan ikke avslutte skribleriene mine uten å trekke frem Fanny sin angst. Det er kjempe godt forklart og fremstilt; kjenner meg igjen i den. Det er helt "spot on" hvordan Fanny bekymrer seg, har katastrofe-tanker, har en egen evne til å se inn i fremtiden hva som kommer til å hende; for hun har reflektert og legger merke til varselsignalene tidlig fra sine stille kroker; hun har lært seg hva hun skal se etter som kan bety fare. Hennes bekymringer og sosial angst er godt beskrevet. For akkurat slik er det! Den unngåelses adferden der hun gjemmer seg, eller passer på å alltid ha noen rundt seg i tilfelle noen skulle finne på å komme og prate med henne - for da vil hun ikke være alene. Gjennomtenkt adferd av Austen. Fanny har for mye tid til å tenke og bruker den tiden på å tenke på det hun er redd for, og de i rundt henne sin uforutsigbare oppførsel- Fanny er ikke dum. Et eksempel på dette fra side 331:

Hun vek så sjelden som mulig fra lady Bertrams side, holdt seg borte fra østværelset, og spaserte aldri alene i beplantningen, for ikke å risikere et uventet angrep. 

En siste ting jeg vil nevne er at jeg har lest anmeldelser (har ikke link denne gangen heller dessverre), at folk synes det er kritikkverdig at det ikke snakkes om onkelen som har beplantinger, der jeg går ut ifra det er bomull de selger, og at de har slaver. Det var dessverre vanlig på den tiden. Hadde ikke jeg lest den kommentaren fra en annen leser hadde ikke jeg fått med meg hva onkelen drev med i det hele tatt! Det blir ikke satt noe fokus på slike politiske tema. Her er det i kjent Austen stil bare fokus på hovedpersonens følelser. Som er uinteressant og uviktig når vi stiller det i et større bilde. Sådan er ikke Mansfield en god roman. Utenfor salongens fire vegger er mennesker tvunget til å være slaver. De hverken ser eller hører vi noe om. Men når en tenker på det er også Fanny en slave; bare at hun er på innsiden av huset, mens de er på utsiden. Hm!


Jo eldre jeg blir og jo flere bøker jeg legger bak meg; setter jeg mer og mer pris på gjenlesninger av gamle venner. Mansfield Park har jeg gitt terningkast 5 på Bokelskere. Da jeg var ferdig med denne klassikeren planla jeg egentlig å begynne å lese Frankenstein på engelsk (også den har jeg allerede hørt som lydbok). Men slik ble det ikke. Men det skal jeg gjøre i løpet av 2020! Den står i hylla og venter på meg.




Mansfield Park av Jane Austen
Første gang utgitt i 1814
H. Aschehoug & Co (W. Nygaard) 2006
Oversatt av Merete Alfsen
ISBN 978-82-03-21006-8
446 Sider
Myk innbindning
Bokkilde: Kjøpt på bruktbutikk - posesalg - jeg la den i posen med bøker til Anna hihi

Dette er ikke min hage Gikk forbi. Vakkert! 

                       Jeg har også en Musikkblogg og en Sitatblogg.

DE BESTE FILMENE 2019

Å se på TV er livet mitt på godt og vondt. En avhengighet og en besettelse. Her er de beste filmene jeg har sett i 2019 (og jeg våger ikke å si hvor mange titler jeg faktisk har sett sammenlagt (men jeg har oversikt!) Filmene i listene er ikke bare nye fra 2019, for å unngå misforståelser. 




De aller beste, i rekkefølgen jeg så dem:

Bird Box (2019)
Trolls (2016)
Green Book (2018)
Love, Simon (2018)
Ut og stjæle hester (2019)
Don`t Worry, He Won`t Get Far on Foot (2018)
Captain Marvel (2019)
Harajuku (2018)
Grensen (2018)
Three Billboards Outside Ebbing, Missouri (2017)
The Dark Knight Rises (2012)
Free Solo (2018)
Sharp Objects (2018)
Once upon a Time... in Hollywood (2019)
Shrek (2001)
Snatched (2017)
Glass (2019)
Unge Astrid (2018)
Maleficent: Mistress of Evil (2019)
Askeladden - I Soria Moria slott (2019)
Joker (2019)
Broen (2011-2018)
Schindlers liste (1993)

Jeg har også en Musikkblogg og en Sitatblogg.

 

Tiden, den slukhalsen

Tiden, den slukhalsen, har spist opp nye tre måneder av verdensforløpet, og vi skriver mandag den 12. desember uten at jeg vet hvor dagene og ukene er blitt av. 

Fra side 286 i Skammen av Bergljot Hobæk Haff.

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg.