HUN SOM MÅ DØ AV DAVID LAGERCRANTZ

 

Johannes Forsell løp så det dunket i tinningene, og i tankene hans drønnet et helt liv. Men ingenting av det – ikke engang de lykkeligste stundene – bar med seg den minste strime av lys. Han forsøkte å tenke på Becka og sønnene. Men det eneste som dukket opp hos ham, var skuffelsen og skammen i øynene deres, og da han langt borte, som fra en annen verden, hørte fuglene, fremsto de som uforståelige for ham. Hvordan kunne noen synge eller ha lyst til å leve?

Fra side 166.

På baksiden av boka står det dette er finalen. Går ut fra det betyr ingen flere bøker i serien om Lisbeth Salander fra Lagercrantz. Nå . . . vi får se på det. Jeg tenker der det er penger å hente der finner bokbransjen en måte. Men det er altså siste bok ut lest, og jeg var underholdt! Dette er bok 6 i Millenium-serien.

Lagercrantz skiver godt! Både språket og selve spenningen. Men det er noe som er litt trist, men som ikke gjør så mye, og det er at Lisbeth og Mikael føles som karikaturer av seg selv. Det er ikke som i de første bøkene med Stieg Larsson, men hvordan kan det noen gang bli det? Lagercrantz har gjort en god jobb!

Likevel var ingenting enkelt. Han ville ikke leve. Men han visste ikke om han ville dø av den grunn. Håpet hadde bare forsvunnet. Bare skammen var igjen, og det hamrende sinnet som ikke lenger var annet enn en imploderende kraft, et sverd som ble vendt innover, og han orket ikke mer. Han holdt det ikke ut.

Fra side 170.

Så er det det som skjer stadig når jeg leser bøker, og det er at når jeg har kommet over halvveis angrer jeg på at jeg ikke fra starten har skrevet ned navn og stikkord på hvem de er. I Hun som må dø er de så mange karakterer og flere av dem møter vi egentlig ikke, en blir ikke kjent med de på den måten at det fester seg. Åh, hvem var han som ble nevnt nå? Når skal jeg lære?

Slutten og spennings høydepunktet er simpel. Skuffende. En lett løsning på noe av det.

Det er trist det er siste bok. Skulle så gjerne lest flere. Nå har jeg jo lest en skikkelig spenningsbok, og skal roe ned igjen med å fortsette med prosjektet mitt med å lese Bibelen. Holder på med Dommerne i Det gamle testamentet. Ved siden av leser jeg lettere lektyre og det er tegneserien om Lille Sprint. Vurderer å ta frem en Isabel Allende-bok fra bokhylla og lese en roman av henne ved siden av Bibelen også.

Et samfunns verdighet defineres av hvor godt vi tar vare på våre svakeste.

Fra side 234.

Hun so må dø av David Lagercrantz

Gyldendal Norsk Forlag 2019

IBN 978-82-05-49437-4

Roman

377 Sider

Bokkilde: låner på biblioteket 

Kjøpte meg blomster å ha på pulten min på jobb. 
I mangel på en passende vase hadde en kollega et godt forslag!
En finner da løsninger! 

Har også en musikkblogg og en sitatblogg.

De 2 siste

 

De to siste lest er Svanesøstrene av Rabecca Rasmussen (2011) og Mannen som jaget sin egen skygge av David Lagercrants (2017). Den første fra min egen bokhylle (og nå flyttet inn i noen andre sin), og den andre lånt på biblioteket. Sommeren 2021 bærer preg av koselesning (sånn bortsett fra Frankestein (Kindle) og Northanger Abbey (lydbok) som var 2 stykk jeg virkelig arbeidet meg gjennom. 

Denne har stått ulest i bokhylla siden 2012. Vant den i en konkurranse hos en bokblogg som ikke er mer. 

Romanen handler om to søstre og deres barndom og alderdom. Den er fin, og den er utrolig trist. Titelen speiler ikke innholdet. Faktisk har fugler svært lite med historien å gjøre. Terningkast 4. Ganske vondt å lese om barn som går sultne og håpløse foreldre. 

Bok 5 om Lisbeth Salander. Dette er ren underholdning og fungerer godt som det. Også gitt terningkast fire. Lærte ikke noe nytt da ... om livet og sånn. Har igjen å lese den siste i serien og ser den kalles finalen. Den aller siste det da? Frem til en ny forfatter plukker den opp og fortsetter . . .Vet fortsatt ikke helt hva jeg synes om det. Men bøkene er jo spennende.

Status i dag er at jeg lytter til bok 3 om Hellemyrsfolket av Amalie Skram (Storytel - etter andre runde fjernbestilling av lydbok på biblioteket og begge gangene hakk tydde jeg til en mer moderne metode. Elsker biblioteket men akkurat gamle CD-lydbøker er litt sånn katta i sekken. 

Også leser jeg teatermanuset (! Skuespill er vel det jeg har lest minst av så langt i livet) Harry Potter og barnsets forbannelse. 

Jeg har også en Musikkblogg
og en Sitatblogg. 

DET SOM IKKE DREPER OSS

Har faktisk 4 titler å skrive om siden sist: Det som ikke dreper oss av David Lagercrantz, 2 bind om Lille Sprint og jeg har fullførte femte og siste Mosebok! Men en bok om gangen.

Dette er fjerde bok om Lisbeth Salander (om du synes det er greit en annen forfatter fortsetter der en annen begynte med hele tre bøker. Hvis du ikke synes det er greit blir vel dette en slags bok #1 om Lisbeth). Selv synes jeg ikke det er greit egentlig. Så er det ikke like bra som de originale bøkene heller, heldigvis. Men det er ikke dårlig heller... 

Fra notatboken min:

Kommet til side 131 og er forvirret. Et intrikat plott og mange karakterer. Øyner ikke helheten enda. Spyr ut av seg navn på hver en side. 

Videre: 

Kommet til side 185. Så langt bærer det preg av tvangslesning. I boken går alt så tregt, det er vanvittig mange navn å holde styr på. Plottet med datavitenskap og hacking er ikke så spennende. 

Som vanlig i Millenium-universet løser Lisbeths penger alt. Alle problemer og utfordringer forsvinner. Det er for lettvint og kjedelig. Det er lenge siden jeg leste de første tre bøkene (2011 - som jeg leste på en uke til sammen!) men jeg husker at for ei som ikke kunne noe om hacking klarte Stieg Larsson å gjøre meg interessert, og mestrer å gjøre ett for meg dølt tema kult og spennede. Det klarer ikke Lagercrantz. Når det er sagt så er det ikke helt mørkt. Jeg ga boka tross alt terningkast 3 på Bokelskere. 

Det som ikke dreper oss av David Lagercrantz

Oversatt fra svensk av Elisabeth Bjørnson

Norsk utgave Gyldendal Norsk Forlag AS 2015

Første gang publisert av Norstedts Agency i 2015

ISBN 978-82-05-48305-7

483 Sider

Bokkilde: Min egen, kjøpt selv på bruktbutikk (posesalg) 

Har også en musikkblogg og en sitatblogg.

FRÅN VALP TILL VUXEN HUND - DEL 2 AV ÅSA AHLBOM

Jeg har skannet fremsiden.

Man kan fostra en valp till en samarbetsvillig och harmonisk familjemedlem, utan att utgå från någon strikt rangordning mellan hund och månniska.

Fra side 75. 


Fra før har jeg lest Från valp till vuxen hund, del 1. Del 2 har jeg brukt lang tid på og det er flere årsaker til det:

1. Jeg fjernlånte den fra et bibliotek i Sverige og hadde bare 1 måned på å lese den (en fikk ikke forlenge lånet ytterligere). Å fullføre på en måned fikk jeg ikke til. Jeg skannet hele boka inn så jeg kunne lese den ferdig på den bærbare maskinen min også etter at jeg hadde levert boka tilbake til Sverige. Så skulle det vise seg det er mye lettere å prioritere fysiske bøker enn en bok som lå inn i den bærbare PC-en . . . 

2. Det er tungt å lese svensk. Ordbok ordbok ordbok. 

3. Jeg er generelt dårlig på å lese alt annet enn skjønnlitteratur. Det frister alltid mer med romaner enn med faglitteraut.

4. Jeg begynte på skolen igjen og har prioritert å lese skolepensum i stedet for allerede påbegynte bøker (Når jeg skriver dette har jeg fullført alle eksamener. Altså hadde jeg kommet litt i gang med boken da jeg begynte på skolen, og 2 år senere og tilhørende eksamener fullført var jeg fortsatt ikke ferdig med den relativt korte hundeboka (247 sider). 

5. Det er mye informasjon på få sider. Da blir jeg lesemett, og har behov for lengre lesepauser. 

Fra mine notater når jeg blar tilbake:

Det er i midten av august og jeg sitter med de utskrevne sidene foran meg. Jeg måtte jo levere boka på biblioteket, sende den tilbake til det svenska bibliotek. Så jeg skannet hele boken og foran meg har jeg A4-sidene. De lukter røyk. Jeg sluttet å røyke i juni. Det lukter litt  godt men mest vondt. Æsj. Setter seg overalt.

Jeg utsatte å begynne på denne, har jeg skrevet. "Gruver meg". Husker ikke helst hvorfor. Så var det en natt jeg ikke fikk sove jeg tok den frem. Åsa Ahlbom har over 35 år erfaring med hunder og undervisning. Hadde ikke en gang åpnet boka enda og jeg måtte slå opp i ordbok gjentatte ganger bare for å komme gjennom baksiden og forordet. La boka fra meg igjen ganske lenge. Begynte på en annen bok. Jeg synes Del 2 går mer i dybden enn Del 1. Selve innholdet er lettlest, men jeg slet noe så veldig med det svenske språk. Bakerst i boken er det en ordliste der forfatter forklarer diverse betegnelser og ord. Den ordlista kunne vært enda lengre for min del. Der satt jeg og Googlet dagen lang.
Boka er illustrert med svart hvit tegninger. De er hyggelige å se på, og viser på en enkelt måte det de vil formidle. I Del 1 var det valpen i fokus, i Del 2 er det tenårings hunden.

Jeg synes Åsa Ahlbom er mild og god. Hun oppmuntrer til en hundeoppdragelse med forståelse og tålmodighet. Hun er imot fysisk avstraffelser og tvang. Hun minner oss på å tilpasse hundetriks og oppdragelse etter hunderasen og hva som er naturlig for hunden. Hun gjentar gjennom alle kapitler en ikke skal bli sint på hunden, men være rolig og tålmodig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg er enig selv om jeg ikke er perfekt. Ikke sjeldent hever jeg stemmen (neeiej, Ullrikk!! Åhh uff ikke sånn) men jeg har også fått høre jeg er utrolig tålmodig. Jeg har merket jeg har blitt mer tolerant, lar han bare bjeffe på folk (selv om de kanskje blir fornærmet når vi går forbi, utrolig hvor mange mennesker som tar det ille opp om en fremmed hund bjeffer på dem ved forbipassering!). Jeg mener - hvorfor ta det personlig? Han kjenner da ikke deg? Hunden ser ikke inn i sjelen din om det er det du er redd for.

Men idag är vi den mest aggressiva arten på vår jord, genom att vi uppfunnit dödliga vapen i stor skala och ofta använder dem utan hämningar. Vi riktar starka aggressiva beteenden både mot vår egen och andra arter, men tolererar ingen aggrssion från andra djur. Hundarna far inte ens uttrycka kånslan av ilska, utan att vi gör stor affär av deras morrande.

Fra side 80


Det jeg liker med Åsa er hennes milde metoder hun tar i bruk når hun arbeider med hunder. Hun formidler vi skal holde oss for gode til å drive med fysisk vold ovenfor våre hunder. En skal ha lederskap over hunden uten vold og straff. Om vi ska definiera relationen mellan hund och människa med något speciellt ord, behövs något som inbegriper orden ömsesidig respekt. Fra side 77.
Hun sier vi aldri skal straffe - men alltid avlede/skifte fokus. Det er et kunststykke.

Färeställningen att valpen som morrar måste straffas, är inte hämtat från vargens sociala liv, utan kommer förmodligen från den auktoritära barnuppfostran. Långt in i vårt århundrade har man trott att barn föds onda och syndiga och måste tuktas för att bli goda människor. Utmärkande för den gamla tidens syn på barn var att de inte fick hävda sig själv vilja eller visa någon ilska. Minsta tendens till att hävda sig själv eller visa humör straffades. När en hund morrar, tolkar många av oss det på samma sätt.

Fra side 82. 




Jeg trillet terningen til 3 på Bokelskere. En av årsakene til det er at leseropplevelsen ble slitsom pga at jeg måtte slå opp så vanvittig mange svenske ord. Det ødela leseropplevelsen noe. Jeg vet at hadde denne boka blitt lest på norsk (finnes ikke en norsk oversettelse) ville jeg brukt kortere tid på å fullføre. En annen sak som trekker ned er den stadige oppramsingen av hunderaser. Hva med å ha med bilder av de forskjellige rasene bakerst i boka etter ordlisten? Det hadde gjort leseropplevelsen min mer behagelig. For der satt jeg og Googlet hund etter hund. Forfatteren vil fortelle for mye på for liten plass; boka er tettpakket med et vidt innhold på 246 sider.

Så . .  lærte jeg noe nytt? Ja, mye. Kunne jeg noe av det fra før? Ja, men repetisjon er gull. F.eks når
hunden min bjeffer på alle og en hver skal jeg ikke skjefte. Jeg skal skryte! Han gjør bare jobben sin; slik som han har blitt avlet til i hundrevis av år. Bekrefte jeg hører ham. Følg etter ham og si "Det er bra - jeg har sett." Jeg leser hunden min vokter skarpt. Jo takk, det har jeg fått med meg.

Så kom jeg endelig i mål da. Tok meg over to år men det gjør da aldeles ingenting. Stolt av meg selv for fullført bok. Føles bra. Tilfredsstillende. Noen hadde vel blitt ko - ko. Andre forstår ikke hvorfor jeg gidder; bortkastet tid. Selv føler jeg jeg har vunnet. Jeg vil avslutte med å si at alle fagbøker skal ha bilder. Det letter stoffet og er deilig for meg.



Från valp till vuxen hund - Del 2 av Åsa Ahlbom
Åsa Ahlbom och Åsa Hund & Ord, Gnesta 2005
Förste upplagan 2005
ISBN 91-6307984-4
247 Sider
Bokkilde: Biblioteket.

     
           Jeg har også en musikkblogg og en sitatblogg.

MAJKEN MINERYDDER AV KARIN BRUNK HOLMQVIST

Bildekilde: Bokelskere.no

Jeg hadde nettopp fullført en bok jeg ikke liker. Majken Minerydder var akkurat det jeg trengte å lese etter en dårlig leseøkt: en bok som gjør humøret bedre og som jeg kunne kose meg med. Boka ble jeg sendt gratis fra forlaget Vigmostad og Bjørke. Jeg mottar ikke penger for denne teksten.
Dette er den tiende romanen Holmqvist utgir i Norge (kilde) og etter å ha lest og undersøk på nettet mener jeg Majken minerydder ikke tilhører en bokserie. Dette er mitt første møte med den svenske forfatteren. Jeg liker utformingen av fremsiden; fargene og blomstene faller i smak.


I et intervju med forfatteren hos Vigmostad & Bjørke blir Holmqvist spurt: 

Hvorfor skriver du underholdende romaner om hverdagshelter? 

Det er en sjanger som passer meg. Jeg vil gjerne ha det gøy når jeg skriver og humoren gjør at skrivingen føles lystbetont. Jeg har også skjønt at mange lesere liker enkle, humoristiske bøker som man blir i godt humør av. Med bøkene mine, som ofte handler om eldre personer, vil jeg også vise at det aldri er for sent å forandre sitt liv. Det er jeg selv et bevis på som debuterte som forfatter først etter at jeg hadde fylt 52 år.

Ossian er en mann som holder seg for seg selv. Plutselig en dag drar han ut på en reise med buss og båt til Danmark; han har noe uferdig han vil fullføre. Sixten og Majken har vært gift i mange år. Nå bor barnebarnet deres Sara hos dem mens hun fullfører sitt siste år på videregående skole. Sammen bor de på Skillinge nær havet; der trives de i det lille tettstedet. Når deres nabo Ossian plutselig forsvinner uten å si fra til noen blir hele tettstedet engstelig. Ikke kjenner de den merkelige naboen sin særlig godt, han holder seg for seg selv, har sosial angst og er annerledes. Han har en mystisk fortid. Det er flere ting på gang i Skillinge, en sprø gammel dame går rundt med en hammer og truer ungdommer, et ran blir begått, på et tidspunkt blir hele stedet evakuert, Ossian er og blir borte, og noen er utro mot sin elskede. Midt opp i alt dette står Majken som ikke mener noe med det men som stadig blir for å gjøre noe feil . . .
Boka inneholder en gjeng originaler som sjarmerer og får meg til å le. Karakterene er skildret med humor og varme. Det er gjentakelser: det er det daglige livet på Skillinge som vi får ta del i - det er fint - likevel trenger jeg ikke å få høre om absolutt alle turene som blir gjort på lokalbutikken for å kjøpe melk og brød. Noen dagligdagse gjøremål trenger vi ikke å bli fortalt om mer enn en gang.

Boka lå der først. Hunden kom etter. 

Humoren er enkel og lett tilgjengelig. Det er lunt og koselig å lese. Riktig så trivelig har jeg hatt det med denne boka, virkelig koset meg. Det tok meg ikke mange dagene å lese ut boken da den ikke er så lang og språket er lett å lese. Jeg har gitt boka terningkast 4 på nettsiden Bokelskere.

Majken minerydder av Karin Brunk Holmqvist 

Oversatt av Anlaug Lia

Originaltittel: Majken miniröjare

Originalutgave utgitt i 2017

Forlaget Vigmostad & Bjørke AS 2018

1. Opplag 2018

ISBN: 978-82-419-1516-1

Innbundet

239 Sider

Sverige 

Bokkilde: fått gratis lesereksemplar 

AKTUELLE LINKER 

En oversikt over romanene til Holmqvist som er kommet ut på norsk

Skriftlig intervju med forfatteren hos forlaget

Siden til forfatteren hos det norske forlaget

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

BORTBYTINGEN AV SELMA LAGERLÖF

Men hon var nu en gång sådan, att då det fanns någon, som alla hatade, så måste hon uppbjuda sina yttersta krafter för att komma en sådan stackare till hjälp. 

Fra side 7.

Denne novellen på bare 16 sider lå i et lesebrett jeg vant av Marianne bak bloggen Ebokhyllami i sommer. Det er mitt første møte med den døde, svenske forfatteren Selma; jeg har hørt mye om henne (takket være mange, flotte beleste norske bokbloggere) og har skaffet meg en av bøkene hennes på en bruktbokbutikk (ikke lest enda), og har seks andre titler som står på den eviglange leselisten . . .

Jeg leste novellen til og fra med toget og jeg gjorde noe så sjeldent som å ikke skrive ned et eneste ord om historien samtidig som jeg leser. Når jeg skriver om bøkene jeg leser for bloggen har jeg skrevet nesten hele teksten for hånd på forhånd, det er bare for meg å rydde i teksten og skrive av passende sitater, søke opp informasjon, velge og legge ved bilder - det er jo alt dette som tar tid med å blogge - selve skrivingen: den går av seg selv!


Dette er den andre teksten (den første en fagbok om hund), denne en novelle - jeg leser på svensk. Det må sies at å lese på et fremmed språk på Lettoen fungerer dårlig, ordboken er kronglete å lete frem og mange ord er det ingen forklaring på. Det gikk greit i dette tilfellet likevel, men perfeksjonisk som jeg er (jeg vil lese, og jeg vil lese ALT - alle ord vil jeg forstå! Men det går ikke, da blir en aldri ferdig, ikke på norsk, engelsk eller svensk) ga det meg nervøse rykninger i ansiktet å ikke få all hjelpen jeg hadde brukt for fra ordboken.

Den lille novellen handler om et vakkert spedbarn og en stygg trollunge; ei trollkjerring var ute å gikk i skogen, plaget ingen og kom over et menneskebarn - inntil da var hennes eget trolle-spedbarn det vakreste hun visste om - nå var menneskebabyen foran henne et syn for såre øyne: så glatt, så rosa, så lite hår på kroppen, ingen vorter! Hun bestemte seg raskt, før foreldrene til barnet kom, å legge trollungen der babyen lå og ta menneskebarnet med seg.
Det vokser opp hos trollet, og motsatt trollungen ble med menneskene hjem; de visste godt det var et troll, men moren syntes synd på det og tar seg av det som en mor. Mot alle odds overlever trollet til tross for at alle på gården (inkludert ektemannen) prøver å myrde trollbabyen HELE TIDEN. Det er grusomt å lese om denne ondskapen! Uff! Jeg skal ikke si hvordan novellen ender men tematisk kan jeg si det handler om hvorfor en alltid skal være snille og gode mot hverandre.

Jeg satte så pris på denne korte novellen at jeg ga den terningkast seks på Bokelskere (og fem stjerner på Goodreads); perfekt å lese på toget var den også.

Bortbytningen av Selma Lagerlöf

En novelle utgitt av Mix forlag i 2013

E-bok

Originalt utgitt i boken Troll och människor i 1915

16 Sider

Sverige

ISBN 978-91-86845-59-9

Bokkilde: lå inn i lesebrettet jeg vant i en konkurranse 

Jeg har også en Musikkblogg

og en Sitatblogg. 

DEN KARISMATISKE SOPPKONGENS SØNN AV MARIE HERMANSON - LETTLEST

BILDEKILDE: BOKELSKERE.NO

«Er dette Holger Haglunds soppkurs?» 

Stemmen hennes var smeltende myk, men med en hard kjerne, omtrent som Dajm.

Fra side 17.

Den karismatiske soppkongens sønn (2009) var den romanen som hadde stått lengst ulest i bokhyllen min. Jeg fant den i dumpsteren til Norli i bakgården min (vi delte bakgård før) sammen med ganske mange andre titler. Dette er den siste som gjensto å bli lest av alle de jeg plukket med meg hjem. Jeg hadde aldri lest noe av den svenske forfatteren før. Ikke hørt om henne en gang. 

Med hodet høyt hevet og meg i armene skred mor inn i damenes nakenbad og etterlot far bak det høye plankegjerdet, der han umiddelbart ble jaget bort av de selvutnevnte kvinnelige vaktene som så det som sin oppgave å holde mannlige smugtittere på avstand. 

Jeg har vage, slett ikke ubehagelige minner fra min barndoms eneste møte med havet: Nakne kvinnekropper tett inntil hverandre som en selkoloni på svabergene. Høye brygger, og en bratt tretrapp som forsvinner ned i grønt, grumsete vann. 

«Kjenner du?» sa mor da jeg med et fast tak rundt hendene hennes dyppet meg ned i de skvalpende bølgene. 

«Det er salt. Liker du det?»

Fra side 46.

Gunnar beundrer og elsker sin far. Faren er en selvlært soppekspert som holder populære kurs i skogen i helgene. Sammen bor de ganske skjermet fra andre mennesker. Det er liksom bare far og sønn. Moren har rømt tilbake til havet. Hun liker ikke skogen og faren liker ikke havet. Barnslig. Faren er god på sopp og kvinner; sønnen ønsker å bli som sin far; nå som han er 22 år gammel og fortsatt bor hjemme har han ikke helt fått det til enda. Han er jomfru og er litt merkelig. Han forelsker seg i en dame i førti åra som kommer for å delta på et av soppkursene til faren hans. Dama er eksotisk, sexy og rå. Dessverre liker hun faren hans best og de to ender opp sammen. Gunnar begynner å hate faren. Der han før har beundret faren er han nå bare sjalu. Sjalu, desperat og sint. 

Regnet øste ned dag etter dag så stiene ble forvandlet til bekker. Soppen råtnet og ble spist av snegler. Det luktet død i skogen.

Fra side 133. 

Jeg blir ikke helt klok på karakteren Gunnar. Den lille romanen Den karismatiske soppkongens sønn minner meg om bokserien om Elling av Ingvar Ambjørnsen. Det er mye i den lette historien som kan leses mellom linjene. Stakkars Gunnar hadde hatt godt av å leve blant flere mennesker. En blir rar av å være for mye alene. Bare spør Elling. Han vil nekte men det er ikke mindre sant. Boka er jo morsom, den er sånn tragikomisk. En alvorlig undertone inn i humoren. Inn i skogen. Romanen er kjempe lettlest. Jeg synes slutten ble for enkelt. Den er på litt over to hundre sider og jeg leste den ut på bare to, tre dager. Gunnar minner meg ikke bare om Elling, men Nagel i Mysterier av Knut Hamsun også; sånn som her:

Jeg gikk rundt og rundt i skogen. Det var vått og kaldt, men jeg var varm av hevn. Jeg snakket høyt for meg selv og slo knyttneven mot granstammene. Nå i ettertid innser jeg at jeg var litt gal.

Fra side 167.



Den karismatiske soppkongens sønn av Marie Hermanson
Oversatt av Hege Frydenlund
Schibsted Forlag, 2009
Original tittel: Svampkungens son, 2007
ISBN: 978-82-516-2669-9
235 Sider
Roman
Sverige
Kilde: Min egen, stjålet fra søpla 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

MANNEN OG KATTEN AV NILS UDDENBERG – NEI TAKK

Bildekilde: Bokelskere.no
https://static.bokelskere.no/fc4569827557d3c78d9be4f483601e87bd76a68fcb2d56237e7cb063.jpeg

Når Pusen kommer opp mot ansiktene våre om morgenen, gir meg et slikk på kinnet og maler, tenker jeg på kattemammaen og ungene hennes der de ligger tett inntil hverandre og maler seg inn i trygg samhørighet. Det kommer vår kastrerte pus aldri til å få oppleve. Men jeg får lyst til å male tilbake og svare Pusen med samme trivelige intimitet som hun viser meg. Jeg gurgler litt forsiktig, men mangler de behendige ekstrafoldene på stemmebåndet, og det lyder mest som om jeg snorket.

Fra side 44.

Jeg hadde aldri hørt om denne memoaren før jeg så den på utstilling på biblioteket. Fremsiden er kjempe fin og søt; tittelen likeså. Uten å være på min planlagte leseliste for 2016 – uten en gang å være på den mer generelle leselista på mange tusen titler ble denne boka med meg hjem. Jeg skulle ønske den ikke ble det.

Forfatter Nils Uddenberg (f.1938) er utdannet psykiater. Han og kona lever et komfortabelt liv med barn, barnebarn, hage, hus og mange reiseturer. De er omringet av slektninger på fritiden og har råd til å spandere på dem ferier. Som ung gutt hadde Nils soverommet sitt fylt opp av kjæledyr: fugler, skilpadder, biller, katt og hund. Som voksen var han for lengst lei av å ha ansvar for kjæledyr og følte seg totalt ferdig med det. Han har klart å holde kjæledyrene unna i lange, lange tider. Det var helt frem til denne katten snek seg inn i livene deres, og senere i huset og til slutt til og med opp i sengen. De går inn i sine eldre dager og lever fredelig. En morgen oppdager de en liten tenåringskatt har flyttet inn i vedskjulet deres. Det er på vinteren. Katten sover på harde verktøy. De overser den. De gir den litt mat (men ikke vann eller en ormekur, herrigud) og et pledd å sove på. I mange måneder sover den der i kulda. Deres måte å etterlyse eiere på er å henge opp EN plakat utenfor huset i noen dager. Når det viser seg at den ikke tilhører EN nabo (av alle naboene) fjerner de den plakaten. De ringer politiet og spør om noen savner en slik katt i registeret deres. Det gjør det ikke. De annonserer ikke i avisen. De legger den ikke ut som funnet på internett. De sjekker den ikke for chip med en gang.  De henger ikke opp plakater på matbutikker, kjøpesenter, dyreklinikker, i et større areal i området den er funnet i, i sentrum på stolper, i postkasser. Som tidligere ildsjel i en frivillig organisasjon for hjemløse dyr er det ingenting jeg er så lei av som folk som ikke etterlyser eiere til funnet dyr tilstrekkelig. Det er faktisk ikke så vanskelig og det er ikke så mye jobb. Finner du eier er det vel verdt arbeidet og penger brukt på å finne dem. La meg gjøre en ting klart med en gang: en helt tam og god katt har alltid eier. Antagelig ikke så langt unna en gang; men er den ikke kastrert kan den ha gått ganske langt. Det kan være den er tynn og sulten (gi den mat OG vann) og vært lenge borte fra hjemmet – men er den sånn passelig tam har den alltid en eier.

Det bemerkelsesverdige er ikke at en katt velger å sove bort store deler av livet; spørsmålet er hvorfor vi mennesker ikke gjør det.

Fra side 129.

Jeg synes Nils prøver å skrive sjarmerende og søtt, men jeg synes ikke det er noe sjarmerende og søtt med velstående folk som lar en liten katt sove på redskaper ute i minusgrader. Nils er også tydelig ganske uvitende om katter. Mye av det han skriver stemmer bare ikke. Likevel skriver han som om det stemmer det han konkluderer med. Han lurer f. eks på hvorfor katter har hale. Konklusjonen hans er «Så hvorfor katter har hale, forblir en av deres dypeste hemmeligheter. Jeg er ikke engang sikker på at vitenskapen har et svar.» Fra side 116. Seriøst?! Din idiot. De kommuniserer med den, blant annet. De sender signaler med den til folk og dyr. Den er med på å gi katten fysisk balanse også. Helst skulle jeg sett forfatteren ikke filosoferer over dyrs evne til å være lei seg, til å føle noe, blant annet takknemlighet og mishag. Slik jeg ser det skulle Nils bare holdt seg til å fortelle om forholdet til katten sin, og ikke katter generelt.

Nils og Pusen.
Bildekilde:
http://www.hemmets.se/nils-och-hans-katt-en-riktig-karlekshistoria/

Språket er ikke spesielt godt. En dårlig bok kan være bra på sitt vis om språket er godt. Men språket er ikke godt. Heldigvis blir katten tatt med til dyrlegen etter en lang stund. Der blir den kastrert (herregud, hvor letta jeg ble da), og chipet. Den fikk også en kattedør etter hvert. Den får det bra. Til slutt. Illustrasjonene i boka av Ane Gustavsson er veldige søte og gode. Etter å ha lest denne memoaren må jeg konkludere med at jeg ikke burde «plukke med meg bøker» som ikke er på leselisten fra før. Jeg må holde meg til planen. Jeg vet med hundre prosent sikkerhet at jeg ikke kommer til å klare det; faktisk er to av de fem bøkene jeg holder på med nå aldri vært på leselisten min.

Mannen og katten – en kjærlighetshistorie av Nils Uddenberg
Illustrasjoner av Ane Gustavsson
Oversatt av Knut Johansen
2014 Kagge Forlag AS
ISBN 978-82-489-1441-9
148 Sider
Sverige
Memoar
Kilde: lånt på biblioteket

  

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

EN MØRKERE HIMMEL AV MARI JUNGSTEDT OG RUBEN ELIASSEN - MOTTATT GRATIS LESEREKSEMPLAR

Adriana la hodet mot skulderen hans og lukket øynene. Kjente lukten av ham, brent tre, salt hav og noe udefinerbart som minnet henne om hvordan han luktet som gutt. Noe uskyldig, ufarlig, som knopper som faller til bakken uten å blomstre. 

Fra side 324.

Mari Jungstedt er en svensk godt etablert krimforfatter. Ruben Eliassen er en norsk godt etablert barn- og ungdomsbok-forfatter. De er kjærester og har skrevet denne krimboken sammen. Det er en den første boken i en ny serie som kalles Gran Canaria (Gran Canaria #1) der handlingen i denne boka finner sted. Det har ikke kommet flere bøker i serien enda men det er planlagt det skal det. Boka mottok jeg av Juritzen forlag; det er en pocket som ikke er korrekturlest; et gratis leseeksemplar. Innen jeg har lest utgaven som jeg fikk før boka var utgitt, har den virkelige boka kommet ut i bokhandlene for lengst.

Bildekilde trykk her.

Hovedpersonen vår Sara er en voksen dame med et ungdommelig gemytt. Hun er lykkelig gift, har to barn og bor i et fantastisk hus i Gran Canaria. Hun har bodd på øya i tjue år. Hun er svensk og snakker spansk flytende. Hun eier sin egen avis (Dag og Natt) som leses av alle skandinavers på øya. Og det er mange. Hun sender også tekster til aviser i Sverige ved siden av. Sara er en hardtarbeidende journalist. Det at hun er så engasjert i jobben sin finner jeg fryktelig irriterende. Hun setter seg selv i fare flere ganger for reportasjene sin del, hun graver og spør; hun er fryktløs og irriterende. Hun liksom bryr seg ikke om folk finner henne slitsom. Herregud for en frihet det må være å være slik . . . En svensk kvinne blir funnet drept på klippene. Hun er naken og omkranset av hvite blomster. Det er tydelig iscenesatt. Kvinnen er funnet langt unna yogasenteret hun ferierte på. Det tar ikke så alt for lang tid før det blir klart mordet er arrangert etter et verdenskjent maleri. Og det blir ikke det siste. Sara er så klart allerede på saken med en gang hun hører nyheten på politiradioen hun har ved sengen sin. Denne saken skal hun dekke; det er ikke ofte slikt hender på den lille øya. Sara intervjuer mennesker og besøker steder offeret ble funnet før og etter mordet. Hun finner spor som hun følger selv uten å tipse politiet nødvendig med en gang. Sara har et unaturlig samarbeid med politiet i Gran Canaria fordi hun er på god fot med etterforskeren. Hun får vite slikt som egentlig burde holdes hemmelig av politiet. Dette finner jeg nok så usannsynlig til tross for forklaringen vi får. I det minste skriver hun ikke noe i avisen før hun får klarsignal av politiet. Vi får ikke forklart hennes ekstreme engasjement i mord-saken bortsett fra hun elsker jobben sin og er profesjonell. Men det er ikke forklaring bra nok.
Vi følger flere personer som bytter for hvert kapitel. Morderen som går løs er en av dem. Det liker jeg. Det er uhyggelig.

Solen forsvant bak en sky, og alle skyggene trakk seg tilbake. Adriana ble kald innvendig. 

Fra side 97. 

Jeg har aldri reist til varmere strøk; det er idyllisk å lese om varmen, naturen, havet, arbeidsfolk og kulturen i Gran Canaria. Jeg drømte meg vekk mens jeg leste. Jeg synes krimboka er lettlest og underholdende. Til å være krim er den ikke så spennende; dog er jeg nysgjerrig på historien og kjeder meg ikke direkte selv om det føltes en stund at jeg leste og leste uten å komme meg noe videre. Det ble noe hakete og tregt; tok lang tid før noe gikk fremover. Avslutningen som gir oss en liten pekepinn på hva neste bok skal handle om liker jeg veldig godt. Gleder meg! 

Jeg har også en 

MUSIKKBLOGG 

OG EN 

SITATBLOGG

FRÅN VALP TILL VUXEN HUND AV ÅSA AHLBOM – JEG HAR LEST MIN FØRSTE BOK PÅ SVENSK!

Jeg har skannet fremsiden. 

Alle ungar, djur som människor, behöver leka under uppväxten. Lek förnuftig med valpen. Hetsa inte fram hundens jaktbeteende genom boll och pinnkastning. Dragkamp eller brottning med hunden kan också skapa stress och problem med att hantera hunden. En valp ska inte lära sig att mäta sine krafter mot oss. Låt hunden leka själv med olika leksaker och med andra hundar istället.

Fra side 22. 

Jeg har lest min andre sakprosa i år. Jeg er stolt hver gang jeg fullfører en, det er ikke noe ‘som går av seg selv’, jeg må tvinge meg selv fremover når jeg leser. Mens jeg skriver dette holder jeg på så smått å lese min tredje. Det er godt å lese variert. En venn av meg har et bibliotek med masse hundelitteratur. Hun spurte meg en gang om hun skulle finne frem noen til meg. Jeg takket ja. Da jeg trakk frem denne boken fra posen tenkte jeg Her er det altså, det unngåelige; jeg må lese på svensk. Jeg har alltid visst denne dagen ville komme, jeg har unngått det lenge, jeg har lest om andre bokbloggere som både leser og hører bøker på originalspråket svensk, men jeg trodde ikke det var mulig for meg. Jeg var forberedt på å måtte bruke en svensk – norsk ordbok med mobilen. Men det gikk da bra. Det gikk greit, jeg slo ikke opp en eneste ord og jeg mener selv jeg forsto det aller meste. Å lese på svensk var en dørstokkmil og nå er jeg over den. Det hjalp veldig at Från valp till vuxen hund er så lettlest og ikke alt for lang.

Boken handler om hvordan du lærer en valp hverdagslydighet under oppveksten til hunden. Åsa slår hardt ned på å fysisk bestraffe; jeg er helt enig i det. Åsa har undervist hundeiere i over tretti to år. Hun har trenet tusenvis av hunder!

Forfatteren Åsa Ahlbom. Bildekilde. 

Det har vært veldig lærerikt å lese denne boka. Jeg noterte flittig underveis. For eksempel skal jeg ikke kaste ball eller pinne med hunden Ullrikk; det stresser han opp og får frem det sterke jaktinstinktet hans som vi heller skal dempe. I stedet for å kaste en leke som han skal løpe etter skal jeg gjemme en leke så han får lukte seg frem til den. Det er en rolig aktivitet der han må bruke hodet i stedet for kroppen. Ullrikk er en veldig stresset, usikker, leken og hyper hund. Alt som forsterker dette hos ham skal jeg unngå. Jeg skal ikke møte andre hunder når han er i bånd. Han gjør utfall mot dem. Ikke fordi han ikke liker andre hunder - når han er løs med dem leker han som bare det. Men når han er i bånd eller har på seg sele føler han at han ikke har kontroll og blir usikker. Derav kommer utfallet og bjeffingen mot andre hunder (som han egentlig elsker å leke og hilse på). Jeg har alltid trodd at ved å unngå andre hunder når vi er ute og går i bånd, unngår jeg bare problemet (det sier Hundehviskeren). Slik er det ikke. Det er greit å unngå ting som stresser hunden. Det er greit å gå unna, gå rundt osv.
Da jeg og mamma kjøpte Ullrikk ble det en feil rase for mamma. Han skulle være hennes hund. Han er en jakthund og en vakthund. En hund som krever mye og som mamma aldri har hatt helse, kunnskaper eller ork til å ta seg av riktig. Dette klandrer jeg ikke mamma for; jeg klandrer henne ikke for å ha valgt Ullrikk. Hun møtte en valp som forelsket seg i henne og hun i ham. De har et helt spesielt forhold de to. Men oppdretteren skulle visst bedre. Antagelig gjorde hun det også. Hun møtte mamma, hadde henne på besøk. Hun skulle visst hun med 3 Podengoer selv at han ville bli for mye for mamma. Men nå er vi alle glade i Ullrikk, han har det veldig godt hos mamma og han skal ingen steder. Men jeg kan ikke unngå å bli betenkt over hvordan enkelte oppdrettere tenker. De har jo et ansvar, de må si som det er, dette er ikke riktig hund for deg, men takk for besøket, kos og klem, snakkes.
Ellers har jeg lært at Ullrikk har en vanvittig stor intimsone. Når folk kommer innenfor intimsonen hans bjeffer han. Det vil si, enkelte dager kan han bjeffe på folk over ti meter unna. Dette er ganske håpløst å ta hensyn til. Han bjeffer også en god del for at han er vakthund og skal passe på meg. Jeg burde jo føle meg beæret. Han gjør jo en god jobb. Når Ullrikk bjeffer og drar i båndet skal jeg ikke dra i det eller ta på ham. Jeg skal roe ham ned ved å gå av som et godt eksempel. Jeg skal være musestille, bare gå videre så han må gå etter meg. Jeg skal snakke rolig og mildt. Når han vil lekebite på oss (han er 5 år og lekebiter fortsatt) skal jeg gi ham en hundeleke som han kan bite på. Dette gjør jeg fra før. Mye i boken kan jeg fra før, eller har bare klart å tenkt og følt meg frem til.

En hund i koppel eller bakom staket känner sig ofta osäker och trängd når en annan hund närmar sig. Den blir lätt beredd på kamp och kan börja göra utfall, särskilt om ägaren stramar kopplet. Undvik därfor att könsmogna hundar, särskilt hanar, kommer för nära varandra. Strama inte kopplet och bestraffa inte om din hund blir spänd vid hundmöten. Lugna hunden istället, lär den att inte dra i kopplet, avled dess uppmärksamhet och gå undan.

Fra side 24.
Hvilke egenskaper hos Ullrikk skal dempes? Vakthund og jakthunden i ham. Hvilke skal forsterkes? Finne, lukte seg frem til ting, og kose med mennesker. Han må stimuleres mentalt. Akkurat nå er han helt understimulert i hjernen. Når jeg ville han skulle finne en leke forrige helg visste jeg ham hvor jeg la den (bak sofaputen) og spurte ham hvor leken var? Han begynte å lete under sofaen . . . Vi, mennesker, skal ikke leke med Ullrikk (det girer ham opp, gjør ham hyper). Det er andre hunder som skal leke med ham. Helst en eldre, tryggere hund. Han hadde en slik bestekompis før, men han døde for et år siden. Når en hund gjør noe forbudt skal du alltid gi den et annet alternativ. I stedet for å bite på mamma sine stygge Crogs skal jeg gi ham en av lekene hans. I stedet for å dra i båndet når han bjeffer på folk på tur skal jeg rope ham inn for å gå en annen retning. Det viktigste når jeg trener Ullrikk er å være TYDELIG. 

En vuxen hund bör inte vara ensam hemma längre än fyra, fem timmar totalt per dag.

Fra side 20.

Boken er lettlest, lærerik og fin. Det er koselig med de små, enkle svart/hvit illustrasjonene. Skriften er ganske stor og enkel å lese. Forfatteren Åsa Ahlbom er så klok og beskriver alt så greit for oss.
Litt ekstra måtte jeg konsentrere meg da jeg leste svensk. Det er ingen råd om hvordan å få en hund til å slutte å bjeffe; bortsett fra å dempe disse egenskapene og distrahere ham. Det er enklere sagt enn gjort. Jeg fikk meg en overraskelse også; det står en voksen hund aldri skal være alene noe mer enn 4 timer. Det er jo umulig! Det er et fåtall av de med hund her i norden som jobber bare 3 timer om dagen, rekker å handle for så å dra hjem til hunden før det har gått fire timer. Siden jeg leste det har jeg ikke hatt Ullrikk hjemme til meg. Det var meningen jeg skulle ta over ham for han er for utfordrende for mamma, men i motsetning til mamma og stefaren min som er trygdet og pensjonert arbeider jeg og er borte alt fra 4 timer til 9 timer. Jeg går med konstant dårlig samvittighet for ham som er hjemme i buret sitt. Det sliter på psyken min. Det går ikke. Jeg kan ikke ha ham. Jeg har virkelig, virkelig prøvd. Og nå har jeg dårlig samvittighet for det også. Fuck. Shit.

Avbryt omedelbart om någon försöker skoja med din hund på ett skrämmande sätt. Förklara också varför det är fel att bete sig hotfullt.

Fra side 46. 

Alt er beskrevet og gjort veldig grundig av Alhbom. Det har vært en intens leseropplevelse; underveis noterte jeg ned alt vi gjorde feil, og alt vi gjorde rett med Ullrikk som valp og ung hund. Ikke minst noterer jeg ned feil som vi (kremt, mest mamma; den største utfordringen min er ikke å trene Ullrikk, men å komme igjennom hos mamma. Hva hjelper det når jeg har gjort hunden roligere på bare fjorten dager når hun lærer han alt feil igjen når han kommer hjem til henne) gjør fortsatt. Heldigvis er det mange lyspunkt; vi har gjort masse rett. Det kunne vært verre, hunden kunne alltids vært verre. Han forsvarer ikke lekene og maten sin for eksempel. Han forsvarer ikke soveplassen sin.
Boken har en oppfølger, den er ikke å kjøpe ny lenger og siden den ikke befinner seg på noen bruktbutikker eller antikviteter på nettet i Sverige skal jeg høre om mitt lokale bibliotek kan låne den fra et svensk bibliotek.

Hundetrening: aldri bestraffe. Bare skryte, oppmuntre, avlede, distrahere og bytte.
Helst skulle jeg sitere nesten hele boken her men et sted må jeg bare stoppe:

Det är en vanlig missuppfattning att hunden skulle få bra motion genom att springa sig trött efter kastade föremål. Det är «falsk» motion! Hundens jaktbeteende utlöses gång på gång utan att den uppnår slutfasen i jakten – ett byte att äta sig mätt av. Hunden är inte trött, vilket är lätt att tro när den flåsande lägger sig ner. Den går i stället på högvarv, är upphetsat och får svårt att lugna ner sig. Hundar som är lättstressade, till exempel vallhundraser, kan ta skada av att man läker häftig med dem.

Fra side 74.

Från valp til vuxen hund av Åsa Ahlbom
Åsa Hund og Ord
Andre utgave 2000
Utgitt for første gang i 1998
204 Sider
ISBN 91-630-7360-9
Sakprosa
Sverige
Kilde: låner av en venn

Jeg har også en:

SITATBLOGG 

og en

MUSIKKBLOGG

Christine sendte meg dette bildet da jeg hadde mensen. Det er fortsatt ingen på
FB som har oppdaget at hun har tegnet på blod med Paint i stedet for blekk.