Denne romanen leste jeg for første gang våren i to tusen og ti da jeg leste til nynorsk eksamen. Jeg ba bibliotekaren om å finne en bok på nynorsk til meg. Det gjorde hun. Hun fant frem en murstein på mange hundre sider. Hjelp. Leselysten min hadde begynt å komme tilbake da den hadde vært fraværende i mange måneder. Jeg begynte forsiktig med å lese Elleve minutter av
Paulo Coelho og dristet meg videre til å lese den morbide klassikeren Parfymen. I en sofakrok i fire, fem dager satt jeg (på besøk) hjemme til foreldrene mine og leste Saman er ein mindre aleine for første gang. Jeg gråt, jeg lo, jeg følte hjertet mitt briste. Jeg var berørt, truffet, gjenkjent. Anna Gavalda hadde ikke bare skrevet om meg, hun hadde også skrevet om fremtiden min. Det visste jeg ikke da og det er like greit. Jeg hadde aldri lest en slik roman før.
Jeg har alltid lest mye helt siden jeg var lita, og det har aldri vært noe mer enn et tidsfordriv, et forsøk på å få svar eller et ønske om å overvinne alle bøkene i bokhylla- ved å lese alle. Grøsserbøker var spennende,- og det var det. Science fiction-serien Animorphs var min og bestevenninnen min K sin barndom. Jeg leste hele serien på over femti bøker to ganger. Jeg leste om den Vesle vampyren og jeg leste serien Tusen biter. Jeg hørte på lydbok og jeg var alt i alt ofte på biblioteket. Men aldri hadde jeg lest en bok som Saman er ein mindre aleine. Når jeg ser tilbake ser jeg at det nærmeste jeg kom den leseropplevelsen før to tusen og ti var da jeg hørte Den hemmelige hagen på lydbok langt opp, på et fjell, på en gård sammen med min tante samtidig som vi vasket og ryddet alle skuffene på den store gårds-kjøkkenet hennes. Eller da jeg leste Skygge gjemsel av Maria Gripe. Etter å ha lest den ville jeg begynne å skrive selv. Og jeg gjorde det.
Saman er ein mindre aleine lånte jeg på lydbok i to tusen og elleve. Jeg lå i sengen min i flere dager og bare hørte på lydbok. Stereoanlegget hadde jeg hentet fra stuen og lagt på kisten min som jeg hadde skøvet helt inn til sengen. Der lå jeg og hørte på romanen, koste meg og frøs under mange lag tepper.
Om to dager er det nøyaktig et år siden. Da jeg lånte romanen for andre gang på lydbok i år tenkte jeg ikke på det: at det er nesten nøyaktig et år siden jeg hørte den ferdig sist. Bare to dager som skiller. Jeg tenker at det tross alt har blitt noe bedre. Denne gangen lå jeg ikke sengen da jeg hørte på den, jeg satt foran speilet og prøver så godt jeg kan å få etterveksten min til å bli en del av dreadsene mine med en heklenål. Det er mye arbeid. Framgang.
Om to dager er det nøyaktig et år siden. Da jeg lånte romanen for andre gang på lydbok i år tenkte jeg ikke på det: at det er nesten nøyaktig et år siden jeg hørte den ferdig sist. Bare to dager som skiller. Jeg tenker at det tross alt har blitt noe bedre. Denne gangen lå jeg ikke sengen da jeg hørte på den, jeg satt foran speilet og prøver så godt jeg kan å få etterveksten min til å bli en del av dreadsene mine med en heklenål. Det er mye arbeid. Framgang.
Saman er ein mindre aleine er en bok som betyr mye for meg. Jeg har lest alle bøkene til Anna Gavalda og jeg synes hun er fantastisk til å skrive.
I romanen møter vi fire personer. Det er Camille som er hovedpersonen. Hun straffer seg selv ved å vaske do og kontor om natten. Hun har gjort noe fryktelig galt og hun gir ikke seg selv lov til å utøve kunsten sin. Hun fortjener ikke å leve, hun fortjener ikke å spise, å ha det bra. Camille er et stort kunstnerisk talent. Hun minner meg så veldig om ei jeg kjenner som vi kaller R. Det er henne jeg ser når jeg ser Camille. Philibert bor i en stor og gammel leilighet på 300 kvadrat meter. Familien blir ikke enige om hvem som har rett på å arve leiligheten og den stammende og pinlige klovnen som står til daglig og selger postkort utenfor museer i Paris, er satt til å stå vakt for leiligheten slik at ingen snikende nevøer eller gamle tanter skal komme og rappe antikke møbler før saken er gjort opp. Frank jobber som kokk om kvelden og natten. Han jobber rævva av seg. Den eneste fridagen han har, som er på mandager, drar han og besøker bestemor si(som oppfostra han) på eldrehjemmet. Paulett trives ikke på eldrehjemmet og vil bare hjem til den vakre hagen sin. Det eneste lyspunktet opp i smørja er mandagene da det kjekke barnebarnet Frank kommer kjørerende og bannende på motorsykkelen sin på mandager og sovner i stolen ved sengen hennes nesten øyeblikkelig han har satt seg ned. Vesle gutten hennes er utkjørt.
I romanen møter vi fire personer. Det er Camille som er hovedpersonen. Hun straffer seg selv ved å vaske do og kontor om natten. Hun har gjort noe fryktelig galt og hun gir ikke seg selv lov til å utøve kunsten sin. Hun fortjener ikke å leve, hun fortjener ikke å spise, å ha det bra. Camille er et stort kunstnerisk talent. Hun minner meg så veldig om ei jeg kjenner som vi kaller R. Det er henne jeg ser når jeg ser Camille. Philibert bor i en stor og gammel leilighet på 300 kvadrat meter. Familien blir ikke enige om hvem som har rett på å arve leiligheten og den stammende og pinlige klovnen som står til daglig og selger postkort utenfor museer i Paris, er satt til å stå vakt for leiligheten slik at ingen snikende nevøer eller gamle tanter skal komme og rappe antikke møbler før saken er gjort opp. Frank jobber som kokk om kvelden og natten. Han jobber rævva av seg. Den eneste fridagen han har, som er på mandager, drar han og besøker bestemor si(som oppfostra han) på eldrehjemmet. Paulett trives ikke på eldrehjemmet og vil bare hjem til den vakre hagen sin. Det eneste lyspunktet opp i smørja er mandagene da det kjekke barnebarnet Frank kommer kjørerende og bannende på motorsykkelen sin på mandager og sovner i stolen ved sengen hennes nesten øyeblikkelig han har satt seg ned. Vesle gutten hennes er utkjørt.
Disse fire livene flettes sammen i den 300 kvadratmeter store leiligheten og sammen er de mindre aleine. Det er en fin gjeng. Det finnes også en film.
Tre ganger har jeg opplevd denne romanen nå, første gang leste jeg den, andre gang hørte jeg den på lydbok i senga, tredje gang hørte jeg den på lydbok foran speilet.
Andre innlegg:
Det er nesten så jeg mistenker at denne vesle lesehistorien din er minst like fin som boka du forteller om. Men jeg lover å lese den for å finne det ut:)
SvarSlettTihi, tjaa.. hehe :-)
SlettÅh, du må bare kose deg med denne. Jeg skulle ønske jeg kunne lest den for første gang, om igjen. Sukk.