One sketch a day #7

På mange måter er nok dette et selvportrett. I og med at jeg satt foran speilet da jeg tegnet det. Jeg turte ikke å si det da jeg publiserte det, men i et tidligere One sketch a day innlegg, uten at jeg skal avsløre hvilke, så er da altså folka jeg har tegnet et forsøk på å tegne Brad Pit og Mel Gybson. Tegning og fargelegging er veldig gøy, jeg anbefaler det på det sterkeste. Dette er ikke skummelt i det hele tatt, hva var jeg så redd for, dette er bare gøy. Jeg synes allerede jeg har blitt mye flinkere til å tegne mennesker og fargelegge de på kort tid. Til min store fortvilelse så søsteren min at de tidligere tegningene mine forestilte Mel Gibson og Brad Pit, jeg ble helt flau og la meg ned å gråt under kjøkkenbenken. Hun syntes jeg var såå flink! Da brølte jeg høyt ut i rommet  'DETTE ER IKKE VAKKERT, DETTE ER KUNST!'

Jeg har lurt på om jeg skal droppe fargeblyantene, det vises for godt at jeg virkelig prøver og strever, ikke i det hele tatt slik jeg planla det. "Hei, se hva jeg har tegnet, Eiffeltårnet, det tok meg et minutt samtidig som jeg ventet på noen på en kafe" når sannheten er at jeg sitter på gulvet i leiligheten foran det lille, lave Ikea-bordet mitt på den lille stuen med fargeblyanter og viskelær funnet frem, jeg har ikke lånt en penn fra mannen ved bordet ved siden av altså, slik jeg gjerne vil at dere skal tro. Der sitter jeg og nynner og triller med tungen konsentrert ut av munnen. Jeg drikker ofte vin ved siden av, eller kaffe, og jeg fniser og ler der jeg sitter. Helt alene. Jeg kan bruke hele tyve minutter på hver tegning, ikke et minutt! Målet mitt for 2013 er å være mer sosial og få flere venner eller ta opp i igjen kontakt med de gamle og være mer ute generelt selv om det høres helt horribelt ut. Jeg har ikke lyst i det hele tatt. Men altså, jeg skal prøve. Virkelig prøve. Jeg får frysninger. Jeg er det mest patetiske tjueto åringen jeg vet om. Jeg må skjerpe meg. Nå skal jeg straffe meg selv for ikke å prøve hardt nok ved å løpe på tredemøllen. Jeg kunne gått ut å løpt, jeg burde det, men jeg fryser hele tiden, og jeg er sulten og sliten, lurer litt på om jeg har hatt feber over lengre tid nå, det er bare for kaldt i leiligheten til at jeg merker det, og at om jeg plutselig ikke vil løpe noe mer så kan jeg bare slutte å løpe og hoppe i dusjen men om jeg løper ute nå kan det hende jeg må gå hjem i en tilstand av ren utmattelse som da jeg gikk tur i skogen og jeg var så sliten da jeg kom hjem at jeg ikke klarte å bære opp sykkelen min opp de fire etasjene og fortsatt står sykkelen min nede, klemt inntil veggen med fare for å bli stjålet på de dagene døren står på vidt gap da butikken i første etasje er åpent. Nå husker jeg at jeg lovet meg selv at jeg skulle få lov å spise pølse og brød (noe av det beste jeg vet) til middag da jeg kom hjem fra skogen. Det gjorde jeg aldri. Det skal jeg gjøre i dag etter å ha løpt. Men jeg vil ikke løpe ute, den skogsturen satte en skrekk i meg, hva om jeg har feber langt inni skogen og må bli hentet av noen, eller hva om jeg glemmer å spise, igjen, før jeg går ut, hva om hva om hva om. I morgen skal jeg skyndte meg å gå i skogen, jeg må hoppe opp på hesten igjen, jo før jo bedre. Ikke idag. Idag får tredemøllen duge, som en slags skogstur og som straff for at jeg er helt umulig. Etterpå skal jeg spise pølse og brød som belønning for å ha vært ute i skogen sist. Nam nam. Jeg gleder meg. Pølse og brød er noe av det beste jeg vet, synd at det er bare tull det som er inni pølsa.