Jeg leser i april #5

1Q84 Bok 3 av Haruki Murakami ★★★

Jeg sitter her klokken halv tolv på kvelden på en søndag.  Jeg sitter her og skriver om den siste boka jeg rekker å lese ferdig i april, jeg leste ferdig den siste oversatte boka av Murakami halv ett natt til søndag. I dag begynte jeg på Ulva fra Huldretjernet av Willy Ulstad. Jeg leste åtti sider ute i sola. Jeg tror ikke jeg rekker å lese den ferdig før mai starter. Tiden går så alt for fort. I bakgrunnen går en konsertplate av Tori Amos. Jeg har begynt å sette meg inn i musikken hennes før jeg planlegger å lese tegneserieboka laget av flere kunstnere der de er inspirert av musikken hennes da de laget tegningene og tekstene. Jeg tenker det ikke er nok å la musikken drive på i bakgrunnen, jeg må sette meg ned og lese sangtekstene til Tori Amos også. Lese de som dikt. Kanskje jeg legger ut deler av det jeg liker best av tekstene her inne på bloggen, stykkevis, enkelt. Sangtekster er jo også litteratur, vi må ikke glemme det.

I Norge er Murakamis tykke store verk utgitt i tre deler. I Japan ble alle de første utgitte romanene av 1Q84 utsolgt den første dagen de kom i butikken. Det er helt sykt. Det minner meg om hysteriet rundt Harry Potter.

Det gikk flere måneder før bok tre kom ut i Norge. Jeg ventet tålmodig, gledet meg. Da jeg begynte å lese bok 3 oppdaget jeg med en gang - å utgi bok 3 flere måneder etter del 1 og 2 er dumt gjort av Haruki og forlagene. Mye har gått i glemmeboken og iveren og entusiasmen jeg kjente på etter å ha lest ferdig bok 2 er borte. Bok 3 av 1Q84 er altså ikke like rivende å lese. Skal det ikke ta seg opp i siste del av romaner, skal vi ikke få svar på det uløste, det hemmelighetsfulle, det spennende? Murakami avslutter sitt store mesterverk med løse tråder og ubesvarte spørsmål. Og vet du hva, det er det verste jeg vet om i litteraturen. Det er så utrolig feigt av forfatteren. Det er latskap når de gjør slikt. Det trekker så utrolig ned. Det er den store synden å gjøre for min del. Bok 3 er den tregeste, den kjedeligste av de tre. Dumt. Det er den enkle konklusjonen min. Ellers er Murakami Murakami. Jeg tror ikke det er mulig for meg og ikke like skriften hans. Jeg har ikke kommet helt dit enda etter å ha lest bok 3 av 1Q84 at jeg ikke vil lese flere verk av Murakami. Gi meg noen måneder og jeg sitter med en ny bok av samme duden i fanget. Jeg har sagt det før og sier det igjen: Haruki Murakami er en perfeksjonist og for meg som lider av samme skjebne er andre perfeksjonister vanskelige å ikke like. Sitat:

En spurveflokk tegnet et taggete mønster der de satt vaglet på strømkablene, i uavlatelig forflytning som notene til et musikkstykke under kontinuerlig revisjon.

Stemmen var like hard og kald som en metallinjal som er blitt gjenglemt i kjøleskapet.

Jeg har en litt morsom anekdote å fortelle. Da jeg leste slutten av 1Q84 leste jeg helt feil og misforstod hele greia.  Hjertet mitt begynte å dunke som bare det. Jeg måtte lese det siste avsnittet en gang til. Til de som ikke har lest 1Q84 men tenker å gjøre det anbefaler jeg og ikke lese lengre nå. Dere som har lest verket ferdig vil forstå hvorfor hjertet mitt begynte å dunke slik. Jeg vil også ta meg den frihet å si at min misforståtte versjon slår Haruki Murakamis versjon ned i støvlene!

Det jeg leste:

Hun strekker ut en hånd. Tengo griper den. De blir stående side om side, knyttet sammen til ett, og stille betrakte månen over byens tak. Helt til solene står opp og sender ut sitt morgenfriske lys som berøver månen dens nattlige glans, helt til det som henger på himmelen, ikke er mer enn en askehvit utklippsfigur.

Det som faktisk står i boka:

Helt til solen står opp og sender ut sitt morgenfriske lys som berøver månen dens nattlige glans, helt til det som henger på himmelen, ikke er mer enn en askehvit utklippsfigur. Bla bla bla.

I morgen når jeg står opp skal jeg løpe til biblioteket og levere boka, den skulle vært levert på lørdag og noen venter på den. Jeg vil ikke ha purring, nei takk! En purring føles alltid som et nederlag. ”Ta deg sammen, les fortere, bruk mer tid på litteraturen, slutt å låne så mange bøker på en gang!" 

Her sitter jeg ute i vårkulda og leser Haruki Murakamis mesterverk, godt innpakket med en stor ullgenser og jakke over og en varm hund på toppen!

Litt bilder fra april

 Vi koser oss i sola på verandaen til S, i etasjen under meg. S har fått seg ny telefon og vi leker oss med appen Instagram. Jeg må innrømme jeg har lyst på ny telefon bare på grunn av de kule appene som finnes. Men ikke enda, mobilen min lever enda, og jeg har aldri byttet mobil før den er ødelagt.

                                                                      

Jeg leser en roman av John Updike og synes det er kjempe koselig med en katt i nærheten.
 

Mitt første bekjentskap med John Updike, romanen Kentauren som er nevnt i Norwegian Wood av Haruki Murakami.

                                               
















Jeg er hjemme til  mamma og besøker Ullrikk der han holder til og nyter sola på verandaen.

Meg med jukse "dreads", laget bare for å se sånn circa hvordan jeg vil se ut med det.

Søsteren min kjøpte en tekanne til meg! Det har jeg ønsket meg en god stund, den forrige jeg hadde rotet jeg bort.

Sminker meg på badet til S og utnytter det matte lyset som gir meg helt glatt hud og tar ett bildet. Da jeg kom ut i virkeligheten igjen var huden min som vanlig blek og ujevn, hehe. Sukk.

                                                             

Meg og S leker oss fortsatt på verandaen med morsomme apps, her er vi som gamle damer!

Isj!

Det er så vanskelig å sitte i ro!

Min type film #3

Jeg har tidligere laget en liste med fem filmer jeg bare ser og ser og ser her og her. Og nå vil jeg gjøre det en gang til. Jeg liker lister. Hvis du er som meg leter du alltid etter gode filmer å se for dårlige filmer, de er det nok av. Jeg kommer ikke til å skrive hva filmene handler om, det er lett nok å finne ut selv. Dette er enkelt og greit en liste uten mye om og men.



A home at the end of the world: Dette har blitt en kultfilm for meg og min søster og vi ser den om og om igjen sammen. Den er helt nydelig. Hun ene i filmen har så utrolig kul stil også.



Ringenes Herre: Så klart. Jeg blir aldri lei av noen av de tre. Favoritten og den jeg har sett flest ganger er nummer en Ringenes Brorskap.



Penelope: Den er bare så morsom og søt. Jeg ler gjennom hele filmen. Se den!!! Du blir garantert i godt humør, jeg lover!

Life as a house: Den aller første gangen jeg så denne filmen var på TV2 på natten da jeg fortsatt bodde hjemme. Jeg ville ikke legge meg enda og bestemte meg for å se den første filmen som begynte på TV. Tittelen hørtes klein ut. Lite visste jeg at jeg kom til å grine meg gjennom hele slutten, rett og slett hulke og senere kjøpe filmen på DVD.



Fight Club: En av de aller beste filmene som noen gang er laget. Den er bare så kul. Jeg har lest romanen og synes helt klart at filmatisering er best(faktisk). Å se denne filmen er som å ha en trip(tror jeg, jeg har aldri vært på en trip). Den påvirker humøret og stemningen i livet mitt i flere dager etterpå.




Thirteen: Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett denne filmen da jeg gikk på ungdomskolen. Herrigud, som jeg skjente meg igjen! Det var uhyggelig nesten. Filmen er filmet så realistisk at det nesten føles som du ser på en dokumentar. Mange følelser på lerretet og sykt godt spilt av skuespillerne.

Alt ser annerledes ut når du er på innsiden. På innsiden av et hus. Endelig på innsiden av en vennegjeng. Eller inn i deg selv.

Vinneren av konkurransen på verdens bokdag!

Vinneren av konkurransen på verdens bokdag er Silje! Gratulerer! I morgen drar jeg til posten og sender pakken med bøkene Tokyo og En uvanlig leser med en liten ekstra overraskelse i pakken i tillegg ;) Jeg sender deg en e-post så du kan sende adressen din tilbake.

Beklager jeg ikke postet vinneren klokken seks i kveld som jeg sa, jeg kom dessverre ikke hjem før sent ikveld! Håper det går bra likevel!

Min type film #2

Filmer jeg bare ser og ser og ser.

Death Proof: Herrigud denne er så kul! Jeg kan bare se den og se den og se den. Tarantino er spleisa og kul altså. Og for de som liker biljakt er ikke denne dum, den har en biljakt som varer i nesten en halvtime eller noe. Kanskje jeg overdriver litt, men biljkten tar helt av. Råbra er det.  

Coraline: Den filmatiserte Coraline er faktisk bedre enn boka. Hvis jeg noen gang får meg en datter skal hun hete Coraline.Jeg har også en sånn ekkel liten dør i leiligheten min, enn som ligner veldig på den Coraline har hjemme til seg og som fører til en annen verden.








300: Fryktelig blodig da, men det på en veldig kunstnerisk måte. Da er det liksom greit.

Sin City: Helt siden jeg var femten år har jeg gått rundt og ventet på Sin City 2! Jeg går og venter enda jeg..Dette er kunst! Jeg som liker så mange filmer basert på tegneserier burde absolutt begynne å lese tegneserier. Alt peker faktisk mot det føler jeg - at jeg skal lese tegneserier. Først var jeg på besøk til C og der så jeg gigantisk tegneserieBOK i hylla og begynte å bla, før L tok den fra meg og ville også bla og se. Da tenkte jeg, "jaja, jeg kan jo bare lese hele greia senere jeg." Senere leste jeg i bloggen til Mari om hennes favoritttegneserier. Da tenkte jeg at nå har jeg gått glipp av noe, igjen. Forså nå å lage denne listen med filmer og tenke over at det var da svært så mange filmer som er basert på tegneserier her da, jeg som egentlig er kresen på hvilke filmer som faktisk er verdt å lese (og bøker). Både Watchmen som jeg har sitert tidligere i bloggen, Sin City og 300. For ikke å snakke om de siste filmatiserte filmene om Batman som ikke er listet opp her.

Jeg har notert meg to tegneserier bak øret så langt. Den ene må jeg bruke penger på og er laget av Etgar Keret. Den andre skal jeg låne av C og i tillegg krever den at jeg virkelig setter meg inn i musikken til Tori Amos først, noe som er en utfordring siden jeg ikke liker Tori Amos. Jeg har klart å tvunget meg til å like artister før jeg, jeg kan vel klare det igjen.

Pulp Fiction: Favorittfilmen til alle i hele verden, nesten. Det er kanskje ikke så ille - jeg har merket det er favorittfilmen til alle som har litt peiling på filmer, som ser mye film kanskje? Denne favorittlisten er ikke like original som den første jeg laget ser jeg nå, filmene i denne lista er mer kjent. Det får bare være, de anbefales uavhengig om de er kjente eller ukjente. 

Verdens bokdag og jeg gir bort to bøker!

I dag er det verdens bokdag og jeg tenkte det hadde vært gøy og herme etter bloggen til Mari fra Flukten fra virkeligheten og gi bort to bøker! Nå har ikke jeg så veldig mange lesere enda akkurat, så det er ikke sikkert det er noen lesehester der ute som deltar her, men jeg vil likevel gi det ett forsøk! Jeg har en del bøker jeg vil ha bort, men det er ikke så lett viser det seg, det er nemlig ingen bruktbutikk i byen min. Jeg tar som regel ikke vare på bøkene mine etter at jeg har lest dem, og nå får jeg kanskje sendt av gårde to stykker til en person som leser dem før de kanskje sender dem videre selv eller beholder dem. Du trenger ikke å ha en blogg selv for å delta. Bøker er til for å leses!

Det eneste du trenger å gjøre er å skrive e-post adressen din i kommentarfeltet under og skrive hvilke to bøker du har lyst på. That's all. Jeg kommer til å skrive navnene deres ned på papirlapper og putte de i en bolle og blande før jeg trekker en vinner på onsdag klokken 18:00. Hihi. Føler meg som en julenisse. Kjempe gøy! Selv deltar jeg i konkurransene:

Til forfatteren Natalie Normann og håper å vinne en litt slitt bok skrevet av Stephen King

Til Bokelskerinnen og håper å vinne en bok med den fantastiske tittelen When God was a rabbit

Til Beathesbokhylle og håper å vinne den humoristiske boka Dei tek ikkje tran i Texas


Oppdatering: Nå har jeg vært på kjøpesenteret en liten tur og der har jeg kjøpt noe koselig å sende med til vinneren! Tvi tvi!

Enda en oppdatering: Jeg har forandret sluttdagen til onsdag i stedet for fredag, jeg er vel litt utålmodig av meg!

Bøkene jeg gir bort: 

En klassiker som jeg liker godt. Jeg har lest den en gang og sett den nyeste filmen alt for mange ganger. Det er en pocketutgave og navnet mitt står på innsiden. Sikkert greit å si fra i tilfelle noen ikke vil ha en bok med noen andres navn i seg.

Denne leste jeg i år og har gitt den terningkast seks på bokelskere. Jeg leste den ut på to korte dager.

Veronika vil dø er en bestselger og kjent i hele verden.

Her har du alle de fire bøkene om Elling i en og samme pocketbok.

Ei søt lita bok som vekker leserlysten.

Her er enda en bestselger som er kjent i hele verden. Som i Stolthet og fordom står navnet mitt på innsiden av permen i denne også.

Den har også navnet mitt i seg, i tillegg er den litt slitt, noen små hvite "malings flekker" fra jeg malte leiligheten min. Jeg leste den for noen år siden om natten og synes den er kjempe spennende. En blanding av krim og thriller. Obs, glemte å si at det er en pocket.

En norsk moderne klassiker? Jeg elsker denne!

Hele trilogien om Tove og Georg av Tove Nilsen i en og samme pocket. Jeg slukte denne en sommer da jeg bodde og arbeidet i Oslo.. Den anbefales! Obs, navnet mitt står på innsiden av denne også og den er litt slitt med en stor klatt hvit maling på framsiden. Jeg liker å tenke at slitte bøker har "levd", og synes det gir boka personlighet at den er litt slitt og rørt.

Jeg leser i april #4

Soundtrack: Kim Hiorthøy- Forskjellige gode ting

Drit i døden, her er Dan Turèll av Dan Turèll ★★★★

Enda en bok jeg plukket opp på biblioteket fordi jeg har lest om den i bloggen til Sukkerrør. Det er en diktsamling av en av Danmarks mest populære og moderne forfatter. Han er forresten død nå.  Dan Turell drikker, puler, røyker, han er alt i alt en veldig typisk poet. Dan Turell overrasker meg altså ikke, men det er mye fint i denne samlingen og den er god å lese om du kan forstå det. Jeg mener den fungerer som en god avveksling når du finner deg selv lei av romanen du holder på med, noe jeg ofte gjør, og da tyr jeg ofte til å lese noen sider i en diktbok. Dan Turell er mye, mest av alt er han en kul type og jeg føler meg kul når jeg leser diktene hans, det må jeg bare ærlig innrømme.

Veronika vil dø av Paulo Coelho ★★

Ja, denne har jeg tenkt å lese siden ungdomsskolen, det er vel strengt tatt på tide jeg leste den.  Jeg kjøpte den på et bruktboksalg for tjue kroner sammen med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Jeg tror det er mange kjerringer som donerte bøker til det salget gitt, det så slik ut. Da den først var påbegynt gikk det raskt, den er jo så tynn og bokstavene er så store. Lettlest. Jeg tenkte underveis at dette burde kategoriseres som en ungdomsbok, så lettlest og enkelt er den. Det var helt til jeg kom til en scene der Veronika begynner å ta av seg alle klærne sine og onanere foran en schizofren type på fellesrommet på instituttet. Coelho er drøy altså, han er sær, han har noen virkelige pinlige, eller ekle, eller upassende, eller skal jeg kalle det overraskende, nei nå har jeg ordet; KLEINE scener i bøkene sine. Veronika vil dø er altså ikke en ungdomsbok, den er bare enkel og lettlest, akkurat som de andre Paulo romanene jeg har lest.

Veronika vil altså dø, hun er tiltrekkende, vellykket og har alt hun vil ha, men hun vil ta livet av seg selv fordi hun ikke føler noe og det plager henne. Ser du feilen her? Veronika føler hun ikke føler noe i hverdagen og bestemmer seg derfor for å ta livet sitt. Da har hun tydeligvis følt noe da? I tillegg til dette konstateres det av Veronika at hun ikke har en depresjon, at hun aldri har vært deprimert. Hun har helt klart hatt en depresjon, det er ingen tvil, alle ordene peker mot at hun har gått og hatt det kjipt. Unnskyld meg, men jeg ville mye heller hatt det som Veronika og flyte over alt som skjer rundt henne uten å føle for mye ubehag, og heller dessverre ikke så mye glede, enn for eksempel å føle for mye, det som faktisk bruker å være problemet til de fleste.

 Årsaken som forfatteren legger til grunn for at Veronika vil dø er lite gjennomtenkt. Tror forfatteren virkelig at det er så lite som skal til før folk tar livet sitt? Tror forfatteren virkelig det er så enkelt? Og hvor er dødsangsten til Veronika før hun prøver å ta livet sitt i begynnelsen av boka? Den er ikke-eksisterende. Jeg tror ikke det finnes en person som har tenkt å ta livet sitt som ikke har brukt minst et minutt på å grunne på om det er noe etter livet, er det en himmel for eksempel? Dette filosoferte ikke Veronika over en gang, hun trodde ganske enkelt hun kom til å ha det fredelig etterpå, hun tenker ikke en gang tanken på at det kan være noe annet. Selvmordet til Veronika er så lite realistisk at jeg synes Paulo behandler emnet korttenkt. Nei, uff, Veronika vil dø er kjempe teit. Budskapet på slutten er også bare tåpelig, så innlysende, så enkel.  Coelho skriver lettleste, enkle bøker virker det som. 

Dette er mine gamle dager av Tore Renberg ★★★★

Dette er den siste boka som har kommet ut om Jarle. Nå som jeg har lest alle "Jarle-bøkene" kan jeg begynne på Min kamp. Jeg ville ikke det tidligere skjønner du, jeg kunne ikke lese to ”serier” av to norske forfattere på en gang, det føltes så rottete, unødvendig, jeg ville gjøre meg ferdig med den ene først. Da det er sagt kan det godt hende Renberg rekker å gi ut enda en roman om Jarle før jeg har kommet så langt som til å begynne på Min kamp for jeg har det virkelig ikke travelt. Dette er mine gamle dager er bedre enn romanen Charlotte Isabel Hansen men ikke like underholdene som Pixley Mapogo.  Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim ligger som vanlig øverst på hylla med Kompani Orheim som nummer en.

I dette er mine gamle dager griner fortsatt Jarle over faren sin, han sørger over at han er død, og går og grunner på fortiden.  Hele romanen nesten, er Jarles tanker og refleksjoner. Det skjer virkelig ikke så mye. Det fortelles om tre møter med en avgjørende karakter i Dette er mine gamle dager, en karakter vi ikke har truffet tidligere i romanene hans. Og det er alt. Bortsett fra det er det bare Jarle som gjør som vanlig, han tenker og mimrer om fortiden og henter fram fortiden til nåtiden og går og drasser det med seg. Slitsomt for Jarle dette, det er ikke bra, jeg tenker han burde gå til en psykolog, han sier det faktisk selv i boka at det har han ikke lyst til, han er ikke typen til det. Greit det, men jeg tror det hadde vært spennende for oss lesere jeg da.

Jarle er blitt pappa til to barn, han er gift med Iselin og jeg lurer på om det ikke er søsteren til kompisen hans i Pixley Mapogo, den deilige lillesøsteren som elsket å glede andre mennesker og som var så løs på tråden? Den samme unge, blonde, sprudlende dama som Jarle tenkte på på slutten av i Pixley Mapogo, at henne håpet han at han kunne få ligge med en gang. Nei, jeg husker ikke om det var Iselin hun heter hun søsteren. I tillegg kommer det fram at Jarle har en bror som er død, Stig, og han har Renberg holdt skjult for oss lesere fram til nå, og han er veldig hemmelighetsfull om alt rundt Stig til det er irriterende. Jeg har faktisk lyst til å si fuck you Renberg, for vet du hva, jeg er helt sikker på at jeg har lest (og hørt på lydbok) flere steder at Jarle snakker om seg selv og ser på selg selv og har alltid sett på seg selv som et enebarn.  Jaja, Dette er mine gamle dager er uansett bra den, den er helt grei. Jeg synes det er litt rart romanen ikke heter Dette er mine eldre dager, kanskje kommer en annen roman om Jarle til å hete det? Da han har passert seksti år eller noe, hva vet jeg. Jarle er uansett bare trettiåtte år i denne ”familie idylliske til det klissete” romanen, så å si at dette er mine gamle dager er egentlig litt frekt. Jeg gleder meg til neste roman om Jarle! Kom da boka!

   

Mareritt

Av og til har jeg mareritt om natten. Jeg drømmer ikke om hvite kaniner og klovner. En gang drømte jeg faktisk at jeg mistet alle tennene mine, den klassiske drømmen som alle har minst en gang i livet. Det jeg drømmer om natten er drømmer med isbjørner og elger. Som oftest med isbjørner. De jager meg i drømmen, de prøver å ta meg. De har kommet seg nær huset, av og til inne i huset. De går og lusker rundt og jeg føler meg utrygg og redd. Ofte er jeg den eneste som reagerer på isbjørnen, alle andre oppfører som vanlig og ler. De synes isbjørnen er morsom, og jeg, jeg prøver å forklare dem uten å vise min hysteria at isbjørner er ikke søte, de er ikke snille, de er dyr, de er farlige, kom dere inn, lås døra etter dere! En gang ringte til og med isbjørnen på ringeklokka på døra med den svarte lange kloen sin. Døra var gammel, muggen, den gikk ikke ordentlig igjen etter at den var låst. Isbjørnen lente seg mot døra, prøvde å dytte den åpen og døren hadde så lyst til å gi etter. Jeg husker jeg gikk bort til vinduet og så ut, og i vinduskarmen la jeg merke til at det lå det mange tørre døde fluer, ekle, sprø. Jeg vet ikke hvorfor jeg er så redd isbjørner, men jeg tenker vi burde være redd dem, at det er en godt begrunnet frykt siden at jo, isbjørner er et av verdens farligste dyr. Nå er ikke frykten helt berettiget likevel, siden det tross alt ikke befinner seg isbjørner i nærheten av meg, så vidt jeg vet. Likevel har jeg mareritt med isbjørner og en sjelden gang en elg, og drømmene fortsetter å gjenta seg. Og dere vil ikke tro meg, men samtidig som jeg skriver dette innlegget om mareritt ser jeg en maur som kryper over tastaturet. MAUR, jeg hater maur. Jeg virkelig klarer ikke tanken på maur, ser jeg en maur føler jeg for å løpe for livet. Det begynner å klø over hele kroppen, jeg vil vrenge av meg alle klærne og hive meg i dusjen og skrubbe, skrubbe bort de ekle maurene. Det er faen meg helt for jævlig.

Januar 2012.

En morgen, rett etter frokost, ringte det på. Jeg gikk mot døren for å åpne, men så begynte jeg å nøle. Det ringte på noen ganger til, så sluttet det. Jeg rørte meg ikke. Først etter omtrent en halvtime åpnet jeg døren, og da var det ingen der.


Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig av Kim Hiorthøy

 

None off you all seem to understand. I'm not locked in here with you, you're locked in here with me!

Bildet er fra når Rorschach er i fengsel i filmen Watchmen.

En morgen våknet jeg og forstod at jeg ville løpe. Men etter å ha kledd på meg og kikket rundt i huset en stund, oppdaget jeg at jeg ikke hadde lyst likevel. Jeg satte meg ned på en stol og kikket ut i luften og ventet på at noe skulle skje. Etter en stund begynte jeg å gråte. Langsomt ble alt vanskelig.

Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig av Kim Hiorthøy.

Mine lesevaner

1. Jeg leser sjeldent samme bok flere ganger.

2. Jeg fullfører alltid boka jeg har begynt på.

3. Jeg skriver ned sitater i en liten grå notatbok. 

4. Jeg er kresen på hva jeg synes er bra.

5. Jeg kan brette eselører.

6. Jeg kan også markere med fargerike klisterlapper som stikker ut på sidene.

7. Jeg kjøper nesten bare bøker som biblioteket ikke har.

8. Jeg gir bort bøker gratis etter at de er lest.

9. Jeg leser alltid bøker som andre anbefaler. 

10. Jeg liker å bli anbefalt bøker.

11. Jeg liker å anbefale bøker.

12. Jeg liker å snakke om bøker.

13.           Jeg leser hva som helst.

14. Jeg liker å bli fortalt om bøker.

15. Jeg er aktiv på nettsiden Bokelskere.no

16. Jeg leser både inne og ute. Mest inne.

17. Jeg liker å ligge på gresset i parken ved elven nedenfor bygården jeg bor i om sommeren og lese.

18. Jeg liker å lese med en katt eller hund på fanget.

19. Jeg skumleser aldri.

20. Jeg liker bilder av bøker og bokhyller, selv om jeg  selv rydder bort de fleste bøkene mine i den hvite skattekista som dere finner bilde av i innlegget Å gi bort bøker.

21. Jeg bruker alltid bokmerke, som kan være hva som helst, et faktisk bokmerke eller bare en kvittering.

22. Jeg liker å skrive ned titler på bøker som er nevnt i romaner og annen litteratur jeg leser, forså å også lese dem en gang. 

23. Jeg liker å ha lage spillelister på Spotify med sanger nevnt i bøker.   

24. Jeg leser for det meste romaner, men nå i to tusen og tolv har jeg også begynt å lese dikt. Ellers kan jeg lese hva som helst.

    
    
    

100 år siden Titanic sank

I dag er det hundre år siden det store skipet Titanic sank i 1912. I den anledning vil jeg anbefale romanen Salme ved reisens slutt av den norske forfatteren Erik Fosnes Hansen. Den handler om musikerne som spilte for gjestene på båten. Vi får vite bakgrunnen deres, hvor de kom fra, hva de drømte om og hva de rømte fra. Musikerne la aldri fra seg instrumentene sine under katastrofen og de spilte til siste slutt. Nå kan jeg skrive en del om Titanic, skrive hvor mange som døde, hvor mange som var norske på båten, men jeg går ut i fra at det er mange bloggere og nettsider som gjør akkurat det, derfor vil jeg heller være enkel og bare nevne en bok der tematikken er Titanic, en roman som jeg synes er veldig bra og vel verdt å lese. 

Titanic.

Kaizers Orchestra

Du skal spela som om du er ein dverg innelåst i eit piano. Du har ikkje fått mat på to dagar, men no hører du at det bankar på. Slik skal det lyda.

Sagt av Geir fra Kaizers Orchestra i boka Kontroll på Kontinentet.


En av mine favoritter innen musikken er gruppa Kaizers Orchestra. Nå har jeg riktignok mange artister og musikere jeg brenner for og lytter til før jeg sovner, når jeg trener, når jeg er ute og går, når jeg tar oppvasken, når jeg sitter på fest og når jeg sittet foran dataskjermen. Kaizers Orchestra er spesiell på den måten at jeg fortsatt husker den første gangen jeg hørte musikken deres. Ikke bare det, men fortsatt etter mange år og mange utslitte plater i hylla tar jeg meg selv i å lytte til Kaizers, enten på radio eller setter på ei tilfeldig plate hjemme som surrer og går på den lille stereoen, og det slår det meg stadig vekk; fy faen så bra dette er! De har noe eget, de slår på blikktønner, de høres ut som sigøynere, de synger på norsk, de synger faktisk på dialekt, på jærsk til og med, og tekstene, TEKSTENE, "Janove du er syk i hodet ditt, du er en slags historieforteller fra gamle dager med helt skrudd, usaklig fantasi. Fortsett sånn." Jeg mener Ompa til du dør er en av de beste norske platene det lille landet vårt faktisk har, og nå driter jeg i platene til Dum Dum Boys, Seigmen og Åge Alexandersen, jeg vil ikke høre dans, jeg vil ikke høre gitarklimpring, jeg vil ikke høre Twisted little star av Bertine Zetlitz, eller Morten Harket som har så veldig lyst til å bli tatt på; jeg vil ha ompa, gi meg ompamusikk!


Jeg var tolv år og satt på soverommet mitt. Jeg husker ikke hva jeg gjorde, tegnet kanskje, også hørte jeg en merkelig lyd. Jeg trodde det kom fra utenfor. Isbilen? Nå igjen? Har ikke den allerede vært her? Vinduet er åpent på vidt gap, det er sommer og gardinene blafrer inn i rommet. Soverommet mitt ligger i skyggen av solen og det er svalt. Der er den lyden igjen, hva er det? Noe lignende har jeg aldri hørt før.. Jeg stavrer meg på bena, barføtt, klam under føttene med masse støv og skitt klistret til undersiden. Jeg går ut til den lille stua i leiligheten vår i andre etasje i et slags rekkehus med fire identiske leiligheter. Det kommer fra rommet til den ene søsteren min. Døren er åpen. Det er ingen inne i det lille rommet, hun har dratt og latt CD spilleren stå på. Antagelig med vilje, hun er lat på den måten. Ut av de små, ubrukelige høytalerne kommer fengende, energisk musikk og jeg liker det med en gang. Jeg snapper plata ut av den lille CD-spilleren og tar den med på mitt eget soverom, soverommet jeg må dele med mamma siden vi er tre beboere og leiligheten inneholder bare to soverom. Der sitter jeg og spiller plata hele dagen og hele kvelden og hele uka. Hun fikk aldri den plata tilbake igjen. Den står fortsatt i hyllen min den dag i dag. Det viser seg det ikke var hennes heller, det var den andre søsteren min sin, hun som ikke bodde hjemme i den lille leiligheten sammen med oss. På utsiden av foten min har jeg tatovert Ompa til du dør med en liten hodeskalle ved siden av. I 2010 var jeg mildt sagt umotivert og lei skolen, det var like før jeg hadde for mye fravær for å få beholde skoleplassen min; jeg trengte noe som kunne gi meg energi, jeg trengte ompa ompa. Det må ha hjulpet for jeg bestod skoleåret og de siste eksamene. Jeg må fortsette å kjøre på og leve og gjøre ting helt til jeg dør, jeg kan ikke sitte i ro her og råtne og tenke, jeg må ha energi og liv. Det er på tide med en ny tatovering, men denne gangen blir det ikke noe småtteri, nå trenger jeg mer drivstoff en noen gang før, nå trenger jeg faktisk farger også, jeg som sverget til bare svart blekk en gang. Jeg trenger forandring.