Jeg leser i april #3

Kentauren av John Updike ★★★

Dette boktipset snappet jeg opp i romanen Norwegian Wood av Haruki Murakami. Kentauren av John Updike er favorittboken til karakteren Watanabe i en tid, helt til han leser Den store Gatsby (som jeg allerede har lest). Da jeg hentet ut denne på biblioteket hadde jeg skrevet ned tittelen i min lille brune skinnbok, kjøpt på Storåsfestivalen i to tusen og åtte, og jeg lette og lette i hylla under forfattere som begynner på U i biblioteket. Da jeg til slutt slo meg til ro med at den ikke var i noen hylle gikk jeg til en datamaskin og søkte den opp, ville forsikre meg om at de faktisk har den en gang til, og jo da. Det viste seg den er så gammel at den står på magasinet, magasinet der bare eldre bøker og bøker med støtende innhold er plassert. Kentauren har riktignok noe litt spesielle seksuelle episoder, faktisk så er det en kentaur, altså halvt mann/halvt hest som (nesten) har sex med en kvinne, en Gud, selveste Venus. Bortsett fra akkurat det ser jeg ingen grunn til at Kentuaren skal være gjemt i magasinet for støtende innhold. Den regnes nok heller som gammel, tydeligvis. Den er skrevet i 1963.

Dette er en merkelig roman. Kentauren beskriver forholdet til en far som jobber som lærer på en videregående skole i en liten by i den amerikanske staten Pennsylvania og hans femten år gamle sønnen Peter. Peter skammer seg over faren sin som er så ydmyk for sine egne talenter, skryter andre opp i skyene, snakker alltid negativt om som selv foran andre og klager over livet sitt. Faren har angst og er også til tider en liten hypokonder. Han er overbevist om at han er syk og at han skal dø, og jeg, jeg tar meg selv i å tenke "er døden noe han egentlig ønsker heller enn frykter?" Sønnen ser farens hjelpeløshet under alt snikksnakket og Peter har en intens beskyttende følelse ovenfor faren. Oppi alt dette er det dratt paralleller til den greske mytologien der faren er kentauren Chiron som er forsker og underviser mennesker og andre kentaurer. Dette skillet mellom å være i Pennsylvania i 1940-årene forså å være flere tusen år tilbake i tid gjør Kentauren av John Updike til en merkelig roman. Ikke desto mindre er dette stor litteratur med sykt gode beskrivelser og metaforer, for ikke å snakke om det vanskelige forholdet mellom far og sønn som er ypperlig beskrevet. Det er så godt beskrevet at jeg kjenner meg igjen og har sympati med Peter som ikke klarer å slappe av når han er sammen med faren sin blant andre mennesker. Han skammer seg slik samtidig som han er ubeskrivelig glad i ham og vil beskytte han fra de andre, han vil ikke la noen utnytte seg av godviljen hans eller le av hans unike karakter bak den uvitende ryggen hans. For faren til Peter, Caldwell (som virkelig er en personlighet) er godt likt av elevene sine og alle i byen, men gjennom Caldwell som forteller kommer ikke dette fram; da er han håpløs og elevene vil han bare vondt. Mesterlig beskrevet av Updike, slik er det faktisk å ha angst, man har paranoia og dårlig selvtillit. Det er spot on.

Sønnens forhold til faren er fryktelig og forbausende likt det forholdet jeg hadde til moren min som tenåring (og av og til enda) og jeg overraskes av at det er noe som er mulig å beskrive, men her er det altså gjort, og det ganske bra også. Ellers er Kentauren en treg bok men jeg synes boksmaken til forfatteren Haruki Murakami ikke er så verst, vi kan like godt legge merke til litterærere henvisninger i romanene hans først som sist. Sitat:

De bleke stubbene av døgngammelt skjegg dekket kinnene og haken hans, som rim om morgenen.