Kaizers Orchestra

Du skal spela som om du er ein dverg innelåst i eit piano. Du har ikkje fått mat på to dagar, men no hører du at det bankar på. Slik skal det lyda.

Sagt av Geir fra Kaizers Orchestra i boka Kontroll på Kontinentet.


En av mine favoritter innen musikken er gruppa Kaizers Orchestra. Nå har jeg riktignok mange artister og musikere jeg brenner for og lytter til før jeg sovner, når jeg trener, når jeg er ute og går, når jeg tar oppvasken, når jeg sitter på fest og når jeg sittet foran dataskjermen. Kaizers Orchestra er spesiell på den måten at jeg fortsatt husker den første gangen jeg hørte musikken deres. Ikke bare det, men fortsatt etter mange år og mange utslitte plater i hylla tar jeg meg selv i å lytte til Kaizers, enten på radio eller setter på ei tilfeldig plate hjemme som surrer og går på den lille stereoen, og det slår det meg stadig vekk; fy faen så bra dette er! De har noe eget, de slår på blikktønner, de høres ut som sigøynere, de synger på norsk, de synger faktisk på dialekt, på jærsk til og med, og tekstene, TEKSTENE, "Janove du er syk i hodet ditt, du er en slags historieforteller fra gamle dager med helt skrudd, usaklig fantasi. Fortsett sånn." Jeg mener Ompa til du dør er en av de beste norske platene det lille landet vårt faktisk har, og nå driter jeg i platene til Dum Dum Boys, Seigmen og Åge Alexandersen, jeg vil ikke høre dans, jeg vil ikke høre gitarklimpring, jeg vil ikke høre Twisted little star av Bertine Zetlitz, eller Morten Harket som har så veldig lyst til å bli tatt på; jeg vil ha ompa, gi meg ompamusikk!


Jeg var tolv år og satt på soverommet mitt. Jeg husker ikke hva jeg gjorde, tegnet kanskje, også hørte jeg en merkelig lyd. Jeg trodde det kom fra utenfor. Isbilen? Nå igjen? Har ikke den allerede vært her? Vinduet er åpent på vidt gap, det er sommer og gardinene blafrer inn i rommet. Soverommet mitt ligger i skyggen av solen og det er svalt. Der er den lyden igjen, hva er det? Noe lignende har jeg aldri hørt før.. Jeg stavrer meg på bena, barføtt, klam under føttene med masse støv og skitt klistret til undersiden. Jeg går ut til den lille stua i leiligheten vår i andre etasje i et slags rekkehus med fire identiske leiligheter. Det kommer fra rommet til den ene søsteren min. Døren er åpen. Det er ingen inne i det lille rommet, hun har dratt og latt CD spilleren stå på. Antagelig med vilje, hun er lat på den måten. Ut av de små, ubrukelige høytalerne kommer fengende, energisk musikk og jeg liker det med en gang. Jeg snapper plata ut av den lille CD-spilleren og tar den med på mitt eget soverom, soverommet jeg må dele med mamma siden vi er tre beboere og leiligheten inneholder bare to soverom. Der sitter jeg og spiller plata hele dagen og hele kvelden og hele uka. Hun fikk aldri den plata tilbake igjen. Den står fortsatt i hyllen min den dag i dag. Det viser seg det ikke var hennes heller, det var den andre søsteren min sin, hun som ikke bodde hjemme i den lille leiligheten sammen med oss. På utsiden av foten min har jeg tatovert Ompa til du dør med en liten hodeskalle ved siden av. I 2010 var jeg mildt sagt umotivert og lei skolen, det var like før jeg hadde for mye fravær for å få beholde skoleplassen min; jeg trengte noe som kunne gi meg energi, jeg trengte ompa ompa. Det må ha hjulpet for jeg bestod skoleåret og de siste eksamene. Jeg må fortsette å kjøre på og leve og gjøre ting helt til jeg dør, jeg kan ikke sitte i ro her og råtne og tenke, jeg må ha energi og liv. Det er på tide med en ny tatovering, men denne gangen blir det ikke noe småtteri, nå trenger jeg mer drivstoff en noen gang før, nå trenger jeg faktisk farger også, jeg som sverget til bare svart blekk en gang. Jeg trenger forandring.