Jeg leser i april #1

Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery ★★★★★

Paloma er tolv år og planlegger å ta livet sitt på trettenårsdagen sin. Før hun møter døden bestemmer hun seg for å skrive en dagbok med hennes dype filosofiske tanker, haikudikt og nedtegnelser om livets gang. Hun observerer verden med et våkent blikk, og prøver å finne den uendelige skjønnheten, den som gjør livet verdt å leve.  Paloma er fra en rik politisk familie og bor i en av mange luksuriøse leiligheter i en herskapsbygning. Renee jobber som portnerkone i bygget og bor i første etasje i hennes lune lille portnerlosji. Renee gjør alt hun kan for å virke dummere og surere enn hun egentlig er. På den måten holder hun mennesker på trygg avstand slik at hun får være i fred med litteraturen og katten sin. Paloma og Renee, uvitende om deres felles særegenheter, liker å være alene, de liker stillheten. De vil bare få være i fred. De gjemmer seg for andre og gjør alt de kan for at ingen skal vite hvor intelligente de er. Da Renee som liten, fattig bondejente oppdaget hun var mer begavet enn de andre i klassen og skjulte det for ikke å stikke seg ut, gjør Paloma, det rike vidunderbarnet, akkurat det samme.

Søsteren min tipset meg om Pinnsvinets eleganse midt på natten en gang vi møttes på halvvegen og satte oss på en benk; vi snakket om litteratur og tok noen røyk sammen. Jeg fortalte om Ondskapen av Jan Guillou der hovedpersonen er så smart at han hele tiden må tilpasse seg andre og hun begynte å tenke på Pinnsvinet fordi der har vi Renee og Paloma som må gjøre akkurat det samme. Bortsett fra det har ikke disse bøkene noe til felles. Vi møter forresten et sjukt begavet vidunderbarn i boka Den siste samurai av Helene Dewitt også, men han er mye smartere enn Paloma og Erik i Ondskapen til sammen, han lærer seg flere språk i en alder av tre år.

Pinnsvinet er virkelig noe for seg selv, en fransk fryd, og jeg, jeg kommer ikke unna følelsen av at jeg er for dum til å føle og forstå hele herligheten. Det går så klart ikke å skrive en bok om super intelligente mennesker uten å ha super intelligent språk. Det er en del fremmedord i denne romanen for å si det slik. Jeg liker bøker som utfordrer meg som leser samtidig som jeg synes det er fryktelig skummelt. Hva om, grøss, jeg ikke forstår en dritt? Men det gikk greit, sakte med sikkert ”vokser” historien på meg. Filosofien, tankene og nedtegnelsene til Renee og Paloma begeistrer meg, ikke bare fordi de er gode men også fordi jeg klarer å henge med. Forfatteren Muriel er lynende intelligent, og hun vet det også, og hvorfor skal hun skjule det? Det er fint hun ikke gjør det, det ga meg en utfordring jeg bestod og en god bok som ga meg mye. Etter å ha lest Pinnsvinets eleganse fikk jeg fryktelig lyst på en katt. Det er synd jeg bor i 4 etasje i en bygård på skarve 33 kvadratmeter. Et lite sitat:

og hjertet mitt knytter seg som en kattunge når den ruller seg sammen til en ball.