Jeg leser i april #4

Soundtrack: Kim Hiorthøy- Forskjellige gode ting

Drit i døden, her er Dan Turèll av Dan Turèll ★★★★

Enda en bok jeg plukket opp på biblioteket fordi jeg har lest om den i bloggen til Sukkerrør. Det er en diktsamling av en av Danmarks mest populære og moderne forfatter. Han er forresten død nå.  Dan Turell drikker, puler, røyker, han er alt i alt en veldig typisk poet. Dan Turell overrasker meg altså ikke, men det er mye fint i denne samlingen og den er god å lese om du kan forstå det. Jeg mener den fungerer som en god avveksling når du finner deg selv lei av romanen du holder på med, noe jeg ofte gjør, og da tyr jeg ofte til å lese noen sider i en diktbok. Dan Turell er mye, mest av alt er han en kul type og jeg føler meg kul når jeg leser diktene hans, det må jeg bare ærlig innrømme.

Veronika vil dø av Paulo Coelho ★★

Ja, denne har jeg tenkt å lese siden ungdomsskolen, det er vel strengt tatt på tide jeg leste den.  Jeg kjøpte den på et bruktboksalg for tjue kroner sammen med Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Jeg tror det er mange kjerringer som donerte bøker til det salget gitt, det så slik ut. Da den først var påbegynt gikk det raskt, den er jo så tynn og bokstavene er så store. Lettlest. Jeg tenkte underveis at dette burde kategoriseres som en ungdomsbok, så lettlest og enkelt er den. Det var helt til jeg kom til en scene der Veronika begynner å ta av seg alle klærne sine og onanere foran en schizofren type på fellesrommet på instituttet. Coelho er drøy altså, han er sær, han har noen virkelige pinlige, eller ekle, eller upassende, eller skal jeg kalle det overraskende, nei nå har jeg ordet; KLEINE scener i bøkene sine. Veronika vil dø er altså ikke en ungdomsbok, den er bare enkel og lettlest, akkurat som de andre Paulo romanene jeg har lest.

Veronika vil altså dø, hun er tiltrekkende, vellykket og har alt hun vil ha, men hun vil ta livet av seg selv fordi hun ikke føler noe og det plager henne. Ser du feilen her? Veronika føler hun ikke føler noe i hverdagen og bestemmer seg derfor for å ta livet sitt. Da har hun tydeligvis følt noe da? I tillegg til dette konstateres det av Veronika at hun ikke har en depresjon, at hun aldri har vært deprimert. Hun har helt klart hatt en depresjon, det er ingen tvil, alle ordene peker mot at hun har gått og hatt det kjipt. Unnskyld meg, men jeg ville mye heller hatt det som Veronika og flyte over alt som skjer rundt henne uten å føle for mye ubehag, og heller dessverre ikke så mye glede, enn for eksempel å føle for mye, det som faktisk bruker å være problemet til de fleste.

 Årsaken som forfatteren legger til grunn for at Veronika vil dø er lite gjennomtenkt. Tror forfatteren virkelig at det er så lite som skal til før folk tar livet sitt? Tror forfatteren virkelig det er så enkelt? Og hvor er dødsangsten til Veronika før hun prøver å ta livet sitt i begynnelsen av boka? Den er ikke-eksisterende. Jeg tror ikke det finnes en person som har tenkt å ta livet sitt som ikke har brukt minst et minutt på å grunne på om det er noe etter livet, er det en himmel for eksempel? Dette filosoferte ikke Veronika over en gang, hun trodde ganske enkelt hun kom til å ha det fredelig etterpå, hun tenker ikke en gang tanken på at det kan være noe annet. Selvmordet til Veronika er så lite realistisk at jeg synes Paulo behandler emnet korttenkt. Nei, uff, Veronika vil dø er kjempe teit. Budskapet på slutten er også bare tåpelig, så innlysende, så enkel.  Coelho skriver lettleste, enkle bøker virker det som. 

Dette er mine gamle dager av Tore Renberg ★★★★

Dette er den siste boka som har kommet ut om Jarle. Nå som jeg har lest alle "Jarle-bøkene" kan jeg begynne på Min kamp. Jeg ville ikke det tidligere skjønner du, jeg kunne ikke lese to ”serier” av to norske forfattere på en gang, det føltes så rottete, unødvendig, jeg ville gjøre meg ferdig med den ene først. Da det er sagt kan det godt hende Renberg rekker å gi ut enda en roman om Jarle før jeg har kommet så langt som til å begynne på Min kamp for jeg har det virkelig ikke travelt. Dette er mine gamle dager er bedre enn romanen Charlotte Isabel Hansen men ikke like underholdene som Pixley Mapogo.  Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim ligger som vanlig øverst på hylla med Kompani Orheim som nummer en.

I dette er mine gamle dager griner fortsatt Jarle over faren sin, han sørger over at han er død, og går og grunner på fortiden.  Hele romanen nesten, er Jarles tanker og refleksjoner. Det skjer virkelig ikke så mye. Det fortelles om tre møter med en avgjørende karakter i Dette er mine gamle dager, en karakter vi ikke har truffet tidligere i romanene hans. Og det er alt. Bortsett fra det er det bare Jarle som gjør som vanlig, han tenker og mimrer om fortiden og henter fram fortiden til nåtiden og går og drasser det med seg. Slitsomt for Jarle dette, det er ikke bra, jeg tenker han burde gå til en psykolog, han sier det faktisk selv i boka at det har han ikke lyst til, han er ikke typen til det. Greit det, men jeg tror det hadde vært spennende for oss lesere jeg da.

Jarle er blitt pappa til to barn, han er gift med Iselin og jeg lurer på om det ikke er søsteren til kompisen hans i Pixley Mapogo, den deilige lillesøsteren som elsket å glede andre mennesker og som var så løs på tråden? Den samme unge, blonde, sprudlende dama som Jarle tenkte på på slutten av i Pixley Mapogo, at henne håpet han at han kunne få ligge med en gang. Nei, jeg husker ikke om det var Iselin hun heter hun søsteren. I tillegg kommer det fram at Jarle har en bror som er død, Stig, og han har Renberg holdt skjult for oss lesere fram til nå, og han er veldig hemmelighetsfull om alt rundt Stig til det er irriterende. Jeg har faktisk lyst til å si fuck you Renberg, for vet du hva, jeg er helt sikker på at jeg har lest (og hørt på lydbok) flere steder at Jarle snakker om seg selv og ser på selg selv og har alltid sett på seg selv som et enebarn.  Jaja, Dette er mine gamle dager er uansett bra den, den er helt grei. Jeg synes det er litt rart romanen ikke heter Dette er mine eldre dager, kanskje kommer en annen roman om Jarle til å hete det? Da han har passert seksti år eller noe, hva vet jeg. Jarle er uansett bare trettiåtte år i denne ”familie idylliske til det klissete” romanen, så å si at dette er mine gamle dager er egentlig litt frekt. Jeg gleder meg til neste roman om Jarle! Kom da boka!