Jeg leser i august #2


Hinsides helvete av Antonio Lobo Antunes ✰✰✰✰✰


I mars leste jeg” La de gamle drømmene dø” av John Ajvide Lindqvist. Det er en bok pakket med forskjellige tekstsamlinger, både noveller og radioprogram som Lindqvist har skrevet. Med andre ord litt av hvert. I La de gamle drømmene dø er det en novelle som heter ”Kjenner du Rudi Schimmerz?” og den liker jeg aller best av alle tekstene i boken. Lindqvist skriver at Kjenner du Rudi Schimmerz er den første historien han noen gang fullførte og at den er inspirert av Antonio Lobo Antunes i siste redigering av teksten. Lindqvist skriver også det er typisk for Antunes med ”den stilistiske ideen om å la alle tider eksistere samtidig.” Siden jeg liker novellen inspirert av Antunes så godt bestemte jeg meg for å skrive ned forfatteren og dra på biblioteket og låne en bok. Det ble en bok som heter Hinsides helvete.

Det er alltid fryktinngytende å starte på en ny bok. Tanker som ”vil jeg forstå hva som står på papiret?”, ”vil jeg like boken?” kverner rundt i hodet mitt. Da jeg startet på Hinsides helvete var jeg redd. Jeg hadde lest saker og ting om den på nettet og i tillegg hadde jeg Lindqvists ord på at den hopper i tid og dermed også er mest sannsynlig forvirrende.
På baksiden av den innbundne romanen står det at ”Antunes har en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer.” Og dermed er alt som kan sies sagt. Dette så jeg selv allerede i det første kapittelet. Det gikk flere uker før jeg plukket opp den lille romanen igjen (etter å ha lest bare ett kapittel), og da jeg endelig gjorde det slo det meg at første kapittel var så forvirrende å huske at jeg måtte begynne på nytt. Min andre tanke før jeg kom så langt som å begynne å lese side nummer to var at dette er en roman som må leses i en setting eller i løpet av kort tid, hvis ikke vil historien flyte over og inn i hverandre i et hav av små historier og der blir det umulig å padle tilbake til land uten å finne sammenhengen først eller lese hele romanen på nytt.

Hovedpersonene (som vi aldri får vite navnet til, det har ikke noe å si) er utdannet lege og bor i Lisboa (hovedstaden i Portugal). Han sitter i en bar med en begynnende halvmåne på hodet med en fremmed kvinne og forteller historier fra krigen han ble sendt ut i for seks år siden. Romanen på nesten to hundre sider er hans muntlige fortelling til den stille, lyttende kvinnen som vi aldri får høre si ett ord. Han og mange andre portugisere ble sendt til Angola i Afrika (han som feltlege) der det var rød sand så langt øyet kunne se, jungel og eukalyptustrær som tar vare på seg selv og hjemme er det en gravid kone som også må klare seg uten hans selskap og legen (vi vet fortsatt ikke navnet hans) vil ikke være i Afrika, vil ikke være i Angola, han vil ikke stå med blod opp til albuene, han vil ikke se han som spiste frokost med ham om morgenen bli lagt i en likkiste om kvelden. De befinner seg hinsides helvete. Krigen har gjort legen til ”en tungsindig og dyster ungkar som ingen ringer til, og som ingen venter noen oppringning fra.” Da jeg leser om hans opplevelser i krigen begynner jeg å tenke på en bok jeg leste i fjor, ”Å gurgle tjære”, der en gutt som bor på barnehjem i Tsjekkoslovakia blir tvunget til å delta i krigen. Snart fører tilfeldighetene til at han jobber for den andre siden, og har det egentlig noe å si, begge sider kjemper for noe og det er like blodig på begge sider. Etter hvert som historien utvikler seg mister krigen og alt mening og gutten sitter foran på panseret på en tanks som kjører rundt og ser etter rømte dyr fra et sirkus. Jeg lånte Å gurgle tjære på biblioteket fordi jeg likte omslaget som var fult av mange forskjellige dyr. Sjelden har jeg lest en så mørk og trist bok og det demret for meg der jeg satt sammen med Antonio Lobo Antunes roman at Hinsides Helvete tilhører samme kategori som Å gurgle tjære.

Legen er en ufrivillig okkupant i et fremmed land, han deltar i en krig han ikke tror på og alt han ser rundt seg tynger han ned. Horisonten er pyntet med mangotrær og eukalyptustrær ellers er det lite pynt. Etter hvert som historien til legen som sitter og forteller til kvinnen i en bar (hvor sannsynlig er det at en kvinnfolk hadde orket å sitte og høre på en fremmed mann fortelle en hel roman på nesten to hundre sider på en kveld, jeg bare sier det) utvikler seg blir legen mer og mer sint på regjeringen sin, politikerne, dommerne, politiet, angiverne og biskopene; alle dem som sendte dem ut i en krig han ikke trodde på og ikke ville delta i. Han kjenner hatet mot de rike som slapp å sende de voksne sønnene sine ut i krig og han kaller dem mordere de som satt trygt hjemme i Lisboa og nippet i vinglass og stakk nåler i et kart over Angola og sendte dem på kryss og tvers over elendigheten. De sendte oss hit, og dermed drepte oss her, i Afrika, lar oss sulte og se sulten, lar oss drepe og bli drept, lar oss tråkke på miner, forså når vi kommer hjem uten ben og armer – nekte å se på oss, nekter å se oss i øynene. Det var ikke motstanden, det er ikke de med geværene i hendene som skyter som er morderne. Det er regjeringen, det er de som sitter og trekker i trådene. De dreper. Dette tenker legen når han befinner seg i Angola i Afrika. Han savner datteren sin med de grønne øynene. Kona. Hele krigen er for han meningsløst. Etter å ha kommet hjem sliter legen med selvfølelsen. Han føler seg dårlig fordi han ikke gjorde motstand mot sitt eget land. At han ikke satte ned foten, han som er så heldig og fortsatt har to føtter. Krigen ble med han hjem og han ser den overalt, ikke bare når han lukker øynene. Legen kaller krigen idiotisk, han sier han oppholdt seg syvogtyve måneder i ”Judas rævhøl, syvogtyve måneders angst og død hinsides helvete”.

Jeg forstår det nå som boka er lest, jeg forstår hvor Lindqvist vil hen når han skriver ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig”. Akkurat den setningen kan jeg utenat, jeg trenger ikke å se i den lille brune notatboken i skinn(som jeg kjøpte på en festival) hvordan det er skrevet. Jeg har lest det så mange ganger og grublet på hvordan det er mulig og nå vet jeg det, Antunes har visst meg det. Det er en forvirrende stil å lese, spesielt for meg som leser som en skillpadde fordi jeg skal få med meg absolutt alt, likevel er det veldig bra. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si; det slår an.
Sitater:

Kanskje ville du hvis du tok i meg, plutselig oppdage enhjørningen; hvis jeg slo armene om deg, ville du bakse med forskremte armer, som en sommerfugl spiddet på en knappenål, seig av ømhet. Vi kunne kjøpe billetter til det toget som kjører rundt i dyrehagen, fra dyr til dyr, med opptrekksmotoren sin, som om det var rømt fra et eventyrslott ute på landet, og i forbifarten kunne jeg peke på isbjørnenes grotte, gulvtepper til gjenbruk. Som de rene øyenleger kunne vi studere bavianenes anale bindehinnekatarr, med øyenlokkene som er betent av hissige hemorroider. Vi kunne kysse hverandre utenfor løveburet, foran dyrene som er møllspiste som gamle frakker og snurper leppene sammen over tannløse gommer. Jeg kunne ta på brystene dine i den skrå skyggen fra revene, du kunne kjøpe en ispinne til meg under bajasenes podium, mens klovnene hevet øyenbrynet og gav hverandre ørefiker som en tragisk saksofon understreket. Slik kunne vi ha gjenvunnet litt av den barndommen som ikke tilhører noen av oss, og som absolutt vil skli utfor og bli borte med en latter som en sjelden gang og i en slags tross når oss som et fjernt ekko.

Hvis jeg var sjiraff, ville jeg elske deg i taushet og stirre ned på deg med en heiskrans melankoli, elske deg på den klossete måten som er så karakteristisk for alle høye skapninger, gomlende som tyggegummi på et tankefullt blad, sjalu på bjørnene, maurslukerne, nebbdyrene, kakaduene og krokodillene, og møysommelig bøye halsen ved hjelp av senenes trinser og bore hodet mot brystet ditt i skjelvende ømhet.

det var slutten på januar, det regnet, og vi skulle dø, vi skulle dø, og det regnet, det regnet, og jeg satt i førerhuset på lastebilen ved siden av sjåføren, med bereten ned i øynene, så på en endeløst dirrende sigarett i hånden og tok fatt på dødens pinefulle lærertid.

De romanene jeg ennå ikke hadde skrevet, hopet seg opp i hodets loftsværelse, som gamle apparater når de er plukket fra hverandre i en haug med kaotiske deler som jeg aldri mer kunne greie å sette sammen,

trollmannen slurpet blod fra halshogde høner, grådig og brutalt.

Skal du ikke suge av appelsinskallet og spytte det i askeberget, som et stykke gusten og tørr oktobersol

en svart bh som dingler fra en stol lik en flaggermus som venter på skumringen der den henger i bjelken på loftet.


 "nei, det er alvor, vi lever i et land som ikke finnes, det har overhodet ingen hensikt å lete etter det på kartet, for det finnes ikke,": jeg lette etter det på kartet likevel jeg, jeg prøver jo å bli bedre i geografi! 



Da jeg satt på en tilfeldig benk og koste meg i skyggen med romanen kom disse duvende forbi. Det ser gøy ut.

Kommentarer

  1. For en bra omtale! En bok som påberoper seg en ordfantasi og en innfallsrikdom som slår og sjokkerer må vel være bra. Og å kunne komme til forstålese av ”den stilistiske ideen om at alle tider eksisterer samtidig” gjør meg veldig nysgjerrig på denne forfatteren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Det er en forfatter å legge merke til i bokhyller, dette er stor litteratur. Jeg har aldri lest noe lignende og det slo virkelig an!

      Slett
    2. Nå er "Hinsides helvete" notert som "skal lese" på Bokelskere - ser frem til å ta fatt på den, skjønt jeg vet ikke når det blir :)

      Slett

Legg inn en kommentar

Trivsel!

Populære innlegg fra denne bloggen

TI SMÅ NEGERBARN AV AGATHA CHRISTIE - KLASSIKERE TÅLER Å BLI LEST TO GANGER

DANKERT-ANNA AV ARILD MIKKELSEN - ENDA (!) EN NY FAVORITTBOK

Om Kunsten å krige av Sunzi