Hun hadde fått medhold av naboen, en smørblid frisør fra Skåne, som tilbrakte mesteparten av fritida på treningsstudio, med en hemmelig drøm, som Solheims mor var blitt innviet i, om å etterutdanne seg til personlig trener. Da Jan Solheim ble introdusert for ham for første gang, med yrkestittelen «kritiker», hadde kroppsingeniøren kvittert lakonisk: «Det låter inte snällt.» Med andre ord, en av mange måter å si cui bono på: Godt for hvem? Den folkelige betydningen av å være kritisk var vel noe i nærheten av å være sur og negativ, å være festbrems. Jan Solheim, profesjonell festbrems.
Fra side 14.
Denne teksten vil starte med flere sitat fra nettstedet Natt og dag. De har jo forklart hva boka Samleren handler om mye bedre enn jeg noen gang ville klart.
Natt og dag skriver "I februar i fjor avslørte Audun Mortensen i et intervju med NATT&DAG at hans da siste bok Samleren var en resirkulert artsy-krimroman fra 1970-tallet. Dette førte til en debatt om hvorvidt boka var å anse som plagiat. Advokatfullmektig Hedda Baumann Heier mente den var det, mens Mortensen selv mente utgivelsen måtte forstås som et selvstendig verk. " Link.
Videre:
"I dag ble det i en uttalelse på hjemmesiden deres kjent at Flamme forlag trekker boka fra videre salg, og at inntektene fra utgivelsen går til etterkommerne av Charles Willeford, forfatteren av originalverket The Burnt Orange Heresy."
Mer:
"Foruten å ha oversatt The Burnt Orange Heresy til norsk, har Mortensen plassert den i en norsk kontekst og endret fortellerens synsvinkel fra første- til tredjeperson. Mortensen oppga til NATT&DAG i fjor at han hadde oversatt verket i Google Translate.
– Etter oversettelse via Google Translate retusjerte jeg minst mulig, men tilstrekkelig for at boka kunne «fungere» som en romanaktig roman, sier forfatteren selv."
Så hva synes jeg som har lest begge bøkene etter hverandre, er dette plagiat? Ja. Mortense har gjort forandringer som i sted, navn, kjønn, noe av dialogen. Men hendelsene, reiser, rekkefølgen - alt er likt. Han har ikke diktet sin egen historie eller skapt nye karakterer. Historien er nesten helt lik, setning for setning.
Men synes jeg plagiat er greit? Nei, en må gjerne fornye, kopiere men alltid si Takk og gi et nikk fra hvor henn.
Han hentet likevel en avlagt slåbrok i tykk bomullsfrotté fra klesskapet, asurblå med tynne striper i oransje og kremgult, kastet den over seg som en løs kjole, noe betenkt, vel vitende om at en slåbrok alltid fikk føttene til å tasse istedenfor å gå.
Fra side 42.
Synes Samleren er morsommere og bedre enn originalen. Skulle ønske jeg ikke syntes det, føles jo feil når noen har tatt uten å spurt. Her en link til tankene mine om originalen og hva den handler om. Ser ikke poenget med å skrive hva Samleren handler om her siden det er jo det samme . . . Romanen handler om et stjålet kunstverk, her har Mortensen gjort det samme i virkeligheten. Etter å ha lest denne og tidligere lest Mortensens kopi av Lolita (setningen for setning baklengs) er jeg lei. Oppgitt. Føles så håpløst. Meningsløst. Hva er poenget med å gi ut slikt? Jeg ser ikke kunsten i dette.
Alt dette for å skape en debatt om hva som er plagiat? Et eksperiment for å få oppmerksomhet i media og bli en mer kjent forfatter? Kan en ikke gjøre det på andre vis som er bedre?
Har en ulest bok igjen av Mortensen i ulesthylla mi (Fire dager i Berlin (2017), den skal jeg lese. Men etter den er jeg ferdig. Ikke flere.
Samleren har jeg kjøpt selv og er på 200 sider.
Her er de andre bøkene jeg har lest av Mortensen:
Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det (2009)
Roman (2010)
Aaliyah (2011)
27 519 tegn med mellomrom (2013)
Dyr jeg har møtt (2014)
